– Jeg har gleda meg siden jeg kjøpte billett i januar 2020, sier Åsa Braut Bache fra Stavanger.
Vi ligger i skyggen. Jeg og resten av Roskilde. Det er mandag, og Roskilde har allerede vart i to dager, men jeg kom i dag. Det er varmt, virkelig varmt. Og klamt. Folk går i så lite klær som mulig, og jeg har kjøpt årets første, iskalde Strawberry Daiquiri hos Gringos bar. Jeg sitter på en puff som akkurat ble ledig, under de store trærne med mørke skygger. Her har gresset fortsatt et skjær av grønt, til tross for at det er godt nedtråkket. På resten av sletta er det mest gult gress, etter de to oppvarmingsdagene som allerede er forbi.
Moshpit og regnbueflagg
Jeg har lånt bort sykkelen min til en dansk journalist, men hadde helt glemt det, og må gå til konserten med Daufødt. Jeg kommer seint, og blir smått skeptisk når jeg hører skrikene fra scenen på tvers av festivalplassen. Så kommer jeg fram, og det norske bandet Daufødt er i hundre, så deilig fulle av energi at skepsisen brått forsvinner.
Svetten renner på ryggene til folk foran meg og vått hår klistrer seg til pannene.
Jeg møter to kompiser blant publikum og får en klem, mens vi alle tre unnskylder oss for hvor klamme og svette vi er. Men det gjør liksom ikke noe, for vi er det jo alle sammen.
[ Sex, kos og kaos med Megan Thee Stallion, Cezinando og Yasin på Kadetten (+) ]
– Det er noe utrolig fint med å se folk som bare å elsker å spille musikk, som får spille foran folk som bare elsker å høre på musikken, sier kompisen min, Aksel Rønning, mens vi rusler ned til badedammen.
– Og når de tok opp prideflagget … Jeg ble helt rørt, jeg.
[ Les også: Sex, kos og kaos med Megan thee Stallion, Cezinando og Yasin på Kadetten. ]
Og det er noe med de konsertene på Roskildes oppvarmingsdager, hvor norske band spiller, og nordmenn som aldri ville sett Daufødt i Norge går på konsert fordi det er et norsk band, og da backer vi hverandre. Så ender de opp med å løpe i sirkel med en gjeng fremmede, og kaste seg inn i en svett masse, og så glise stort mens noen tar dem i hånda og danser.
[ Turbonegro, Within Temptation, engler og demoner - se bildene fra Tons of Rock ]
Musti: – Dere forstår kanskje norsk alle sammen
Sola skinner, men et hakk kaldere enn i går. Takk og pris. På de første radene kan publikum tekstene, synger med hele kroppen, til Musti og til hverandre. Det som begynner som en middels stor forsamling, dekker snart hele sletta foran Countdown, den minste av oppvarmingsscenene.
Noen har tatt med et norsk flagg, og Musti som har snakka engelsk hittil slår over til norsk.
– Dere forstår kanskje norsk alle sammen, hehe, sier hun, til stor jubel, og henviser kanskje til at flertallet i i publikum er fra Norge. Så går hun over til engelsk igjen.
Årets Roskilde festival er den 50-ende i rekken, og i mange år har nordmenn vært en stor del av publikum. I 2018 sto vi for hele ni prosent av festivalgjengerne.
[ Les ogsÅ: Peter Pan i Frognerparken - et skoleeksempel på godt barneteater (+) ]
Quiz og camp
Jeg er på quiz i en norsk camp. Det er onsdag, og fortsatt sol, og campen er overrasket selv, over hvor mange som har kommet.
– Det er utrolig kult at så mange ville komme. Det er noe av det av det gøye med de første dagene, at man kan lage sin egen festival, sier Åsa Braut Bache. Det er hennes tredje Roskilde-festival, og i dag arrangerer hun quiz med campvenninnene Emma Pedersen og Mia Cathryn Haugen Chamberlain.
De har vært her siden lørdag, og har gleda seg siden 2020.
– Det var veldig på tide. Jeg har gleda meg siden jeg kjøpte billett i janunar 2020, så dette er fryktelig etterlengta, sier Åsa.
– Det er litt overveldende, men veldig fint og, sier Emma.
Og på spørsmål om hva det beste hittil har vært er det samstemte svaret “selve følelsen av Roskilde”.
– Det er en litt generell følelse … Men det å stå opp om morgenen og gå og bade. Det å ikke ha dårlig tid. Det er ingenting du må rekke, sier Emma
– Det beste har vært å bare være i campen og se på alle de ulike menneskene som har kommet hit. Kjenne på fellesskapet. Alle er svette og ekle og bor i telt, men er bare veldig snille mot hverandre, sier Åsa.
– Men hvorfor akkurat Roskilde?
– Det er det å komme seg litt vekk fra Norge. Og at det varer så lenge og er så stort, sier Åsa.
– Og at det føles som en egen verden. Også er det jo hit vennene våre drar og, og det blir man jo påvirka av. Det er fint å dra sammen, sier Emma. Og de er en hel liten gjeng. Noen har vært her siden lørdag, men hver dag har det kommet inn nye. Folk som måtte jobbe et par dager til, som kommer rett fra en annen ferie, eller bare ikke orka hele festivalen.
Jeg sier vi hadebra til quizlaget mitt, etter et grådig tap til oss. Vi tar det med en high five, før de tar med seg stolene sine og rusler hjemover.
[ Les også: Nå skal det bli bedre å hvile på toget. ]
60.000 skritt og grønt gress
Jeg plastrer føttene for andre gang i dag, tre plaster på venstre og ett på høyre, alle stedene sandalene har stramma. Det er utrolig mye gåing på Roskilde. Selv jeg som har sykla mye har jeg, ifølge mobilen min, gått over 60 000 skritt de siste tre dagene. Vi går til toalettene, til camper vi skal besøke. Så viser det seg at campen har dratt til en annen camp, og vi går dit, på tvers av hele området, med meldingen «Vi bor på Silent and Clean, rett ved et svart flagg, som ser ut som et piratflagg, men ikke er det. Campen vår er pynta med prideflagg» som ledetråd. Vi går til bussene og togene som tar oss til Roskilde sentrum og til butikken, og kanskje går vi hele veien til butikken noen dager og. Vi går for å hente nye brett med øl i utsalgsstedene rundt på festivalen, går til badedammen for et morgenbad, formiddagsbad, kveldsbad. Går til matboder, yogafester, skumparty, verdensrekordforsøk i spooning, strikkekurs, limbokonkurranse, vinsmaking. Det er alltid et sted å gå på Roskilde.
Og nå går vi alle sammen mot inngangene til festivalplassen. Det er blitt onsdag, og festivalen skal begynne på ordentlig nå. Vi står tett foran portene. Ti sekunder på fem begynner nedtellingen.
– Ti, ni, åtte, sju, først er det bare gutta på første rad som roper, men så henger fler og fler seg på.
– Seks, fem, fire, tre, to, EN!, det siste er alle med på, før vaktene slipper alle igjennom, en og en, mens de sjekker bånd, vesker og at du ikke har med deg noen fler enheter enn den åpne ølen du har i hånden.
Så er vi inne, på det grønne gresset innenfor gjerdene. Nå skal vi gå fra scene til scene, for nå begynner det for alvor, nå skal alle de store navnene på scenen.
Etter fire dager med oppvarming, og lite planer, er det nå tusen ting å rekke. Og grønt gress skal tråkkes ned av 135 000 par med joggesko, sandaler, gummistøvler, tøysko, fjellstøvler og bare tær.
Men først skal vi sitte på gresset, bare nyte at det har begynt, smake mat og drikke fra nye spisesteder, kartlegge hvilke konserter det er sjangs for å få med seg i dag, og hvor mye løping mellom scener vi egentlig orker. Vente på en venn som skal finne deg, en venn som kjøper drikke eller bare måtte ha litt spagetti fra spagettiboden som bare er her inne. Eller bare ligge alene i gresset, sove litt og kanskje lese litt i Orange Press, festivalens helt egne avis.
[ Les også: Stigmatisert og misforstått - stadig flere utredes for ADHD i voksen alder (+) ]
– Jeg vil bare mae gjerne ha den siste solstrålen, sier en dansk gutt til gjengen sin, der han tråler plassen foran Orange, hovedscenen, på jakt etter litt av sola som fortsatt skinner.
Jeg har fått den kjekke lilla lappen som gir meg adgang til fotopiten foran hovedscenen. Vi er en gjeng fotografer: Meg, masse voksne menn og to eldre damer som snakker engelsk, og vi står tett sammen bak en vegg, rett ved hovedscenen. Vaktsjefen går gjennom reglene, først på dansk, så på engelsk, så på dansk enda en gang, for etternølerne. Gjennom veggen kan vi høre publikum, det formelig sitrer av jubel, latter og stemmesurr der ute. Og så vinker vaktsjefen oss fram, og vi følger etter han, ut langs gjerdene, der folk står tett i tett i tett så langt øyet kan se. De jubler i det vi entrer det lille podiet rett foran scenen.
Det føles som å gå en merkelig form for catwalk, og vi kan ikke annet enn å glise over energien vi blir møtt med. Når de første radene er ferdig med å juble for oss, eller kanskje mest til kameraene våre som fotograferer dem, begynner de å klappe inn Post Malone. Undelig med klapping, jubling og et par røykskyer senere står han der, presis 21:30, foran et hav av mennesker.
Og det er bare begynnelsen. Nå venter tre dager til, fullstappet av musikk. Det er først på søndag det hele er over. Innen det skal både vår egen Sigrid, Dua Lipa, Kings of Konvenience, TLC, Tyler the Creator, Haim, St. Vincent og mange mange fler stå på scenen.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
