En perlerad av magiske øyeblikk

---

6

KONSERT

Florence + The Machine

Øyafestivalen

---

Barbeint og med sakte, majestetiske skritt entrer hun scenen, før hun omfavner mikrofonen som om hun har lengtet etter den siden sist hun var på Øyafestivalen, i 2015. «Heavin is Here» fra det siste albumet deres «Dance fever», er første låt ut. Men at albumet ikke ble sluppet før mai i år, ser ikke ut til å påvirke publikum, som følger artisten fra første sekund.

Det er langt ifra første gang Florence and the Machine holder konsert i Oslo, ei heller på Øyafestivalen. Med fem album bak seg har bandet, som ga ut sitt debutalbum i 2009, blitt nominert til cirka 60 priser og vunnet 17. Sist gang de besøkte Oslo var da de spilte for Spektrum i mars 2019, men Øya-scenen har de ikke prydet på hele sju år. Da de var her sist, i 2015, spilte de på hovedscenen til en 5-er fra Dagsavisen. Med over to milliarder samlede strømmetall på Spotify, og en bakgrunn som headliner på de største festivalene i mange land, er det ikke med lave forventninger at både publikum og anmeldere samler seg foran Amfiet for å se det britiske indierock-bandet gjøre comeback i Tøyenparken.

Alt om Øya 2022 fra Dagsavisen

På Øyafestivalens hovedscene Amfiet er lyset skrudd bakfra, som skinner opp hovedpersonen selv, der hun grasiøst beveger seg til låta «King» i en flagrende lett sort kjole. Kanskje er det først når «What Kind Of Man» sparkes i gang at publikum virkelig får kjørt i gang rockefoten, som følges opp av låter som «Kiss With A Fist», fra deres første album. Florence er selvfølgelig ikke alene på scenen, men slår følge med en hær av et band som rikt og riktig bærer henne gjennom alt de sammen har å by på. Publikum er heller ikke beskjedne på å slå følge med henne de gangene hun tar en pause fra mikrofonen og rekker den over til det stappfulle Amfiet.

«Dog Days Are Over», som troner toppen av Spotify-profilen deres, skaper fryd blant publikum allerede før Florence har rukket å gripe mikrofonen. Folk bruker lommelyktfunksjonen på mobilene sine til å lyse opp de gjenbrukbare ølglassene, og effekten det gir matcher den duse, oransje fargen etter solnedgangen. Men det ser ikke ut til at Florence liker det hun ser. Kort tid etter publikums lysshow oppfordrer hun alle til å legge vekk telefonene sine og være til stedet på konserten.

[ Livlig og rørende med Dagny på Øya ]

Det er lenge siden Florence Welch fra London etablerte seg som en av de store popartistene og konsertattraksjonene i moderne tid. Alle albumene Florence and the Machine har gitt ut har tatt bandet til nye høyder, mot deres nåværende status som en av Europas største stjerner.

I kjent stil instruerer hun publikum til å gjøre noe hun selv betegner som «noe av det vanskeligste de kommer til å gjøre i dag», og ber dem pent om å stole på henne. Oppgaven er å hoppe det høyeste man kan når hun synger «run», som skjer i siste giret av «Dog Days Are Over». Tøyenparken nedtråkkes av et hoppende publikum som ikke ser noen annen utvei enn å gjøre som artisten ber dem om.

Helt uvant er det heller ikke at hun går ned for å hilse på publikum, klemmer dem og lar dem løfte henne opp, samtidig som hun galant og stilsikkert fremfører «Dream Girl Evil». Trolig ble dette årets Øyahøydepunkt for flere av de som fikk holde hånden til fredagens hovedperson under fremførelsen av en av hennes mest kjente låter.

[ Fred Again: Sånn skal det gjøres (+) ]

Idyllen, iveren og til dels kaoset avbrytes når Florence gjentatte ganger må be om medisinsk hjelp, trolig fordi hun har observert at noen i publikum trenger det. Men panikken går raskt over, når hun kort tid etter viser takknemlighet for at folk klarer å ta vare på hverandre også på en stappfull konsert. Derfra går hun rett på neste prosjekt, å synge «Cosmic Love», låta som er med i kjente TV-serier som «Grey’s Anatomy» og «The Vampire Diaries», samtidig som hun ber publikum om å bryte det beskjedne mobilforbudet hun ga dem tidligere, til fordel for å løfte lommelyktene opp i mørket.

Forrige gang Florence and the Machine besøkte Øyafestivalen, fikk hun skryt i konsertanmeldelsen for å gi en illusjon om at hun synger til hver og en især blant de flere tusen som hadde kommet for å se henne. Kanskje er hun en av få som har den evnen, for også i år skaper hun en nærhet og kontakt som trolig vil feste seg i minnet til de oppmøtte i lang tid fremover.

Hun tar seg også god tid til å prate med publikum mellom låtene, fortelle dem hvordan hun har det og at hun har vært innom tanken om å aldri spille neste låt igjen. Men derfra byr hun på det hun trolig vet at publikum vil høre, den noe roligere «Never Let Me Go», som hun ærlig fortalte at gir henne vonde minner. Låta er en av favorittene fra 2011-albumet «Ceremonials», og her dirigerer hun publikum til å fullføre avslutningen.

[ Undergrunn til toppen av Oslo (+) ]

Etter låta «Hunger» takker hun for seg og hopper av scenen, men publikum ser ikke ut til at ta et farvel for et farvel, og skriker helt til hun kommer hoppende tilbake. Trolig var hun forberedt på å bli overtalt tilbake, når hun galant sparker i gang «Shake It Out», som publikum bidrar på etter hennes dirigering. På siste låt, «Rabbit Heart» tar hun imot en blomsterkrans fra publikum og ber noen av dem om å ofre seg for et løft av de rundt dem. Beviselig skaper hun tillit, når en etter en løftes i folkemassen.

Det er ingen tvil om at Florence er en erfaren artist, når hun gjennom sin en og en halv time lange konsert beviser at hun kan synge klokkerent til tross for et overveldende publikum, høy aktivitet på scenen og behov for medisinsk hjelp underveis. Det er derfor ikke overraskende at store deler av publikum blir stående stille etter konserten, som for å la det hele synke inn.

[ Øya åpnet med hete, Brenn, Gorillaz og en vannsprutende prinsesse. Se bildene fra onsdagen på Øya ]