Brennhett med Karpe på Slottsfjell

---

6

KONSERT

Karpe

Slottsfjellfestivalen, Tønsberg

---

Ingen norske artister er større enn Karpe akkurat nå. Når Chirag mot slutten av Karpes konsert på Slottsfjell kommer ut på scenen i hvit skjorte og bukse og favnen full av røde roser, er det som om det hele er fullbrakt. Det blir ikke mektigere enn når han på samme vis som på EP-en «Omar Sheriff» introduserer «Kenya», og skuer utover folkehavet. Der og da lager han historie, selv uten fyrstikker fra Nittedal og en fiktiv ramme av Mumbai.

Som multikunstnere med musikken og et helt særegent tekstunivers som utgangspunkt, har Karpe opparbeidet seg en posisjon som nesten gjør oss litt bekymret. Hvordan skal de toppe den ovale sommeren de er inne i nå, med EP-en «Omar Sheriff» som premiss for tre eksklusive festivalkonserter. Den ene av dem, og sommerens siste, landet med et brak på Slottsfjellfestivalen i Tønsberg, foran 16.000 elleville publikummere som kunne hver en frase fra låtene på «Omar Sheriff». Det var vakkert, sterkt og uten sidestykke. Og enda ble avslutningskonserten på den gjenoppståtte Slottsfjellfestivalen, nå på Kaldnes i Tønsberg, bare som en begynnelse.

[ Måneskin, Sigrid, Musti, Karpe, Emma Steinbakken, Rambow - se bildene fra Slottsfjell ]

De minte om det selv fra scenen, de kommende ti konsertene i Oslo Spektrum i august, en rekord uansett hvordan man regner det. Sist de var i Spektrum holdt de tre konserter, da etter «Heisann Montebello»-utgivelsen. De avsluttet Øyafestivalen i 2019 med noe av det største vi har sett, da med «SAS Plus/SAS Pussy»-EP-en som dreieskive. Som om ikke det var nok, kjøpte de Festiviteten-huset i Skien hvor de lager helhetsopplevelser for utvalgte fans, noe dokumentarfilmen «Vegg vegg vegg» skildrer inngående. Den kinoaktuelle filmen gir oss også større innsikt i forholdet mellom barndomsvennene og rapperne Magdi og Chirag – Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid og Chirag Rashmikant Patel. Alt dette kulminerer i et liveshow som på Slottsfjell fikk himmelen til å flamme opp like ildrødt som flammene på scenen og bevegelsene til et glitrende crew av mannlige dansere som ga det hele en følelse av å være inni en Bollywood-film. Ja, selv et hjerte lagt i iskaldt vann ville flammet opp under Karpe på Slottsfjell.

[ Dua Lipa ga Oslo varme, fest og kjærlighet (+) ]

Magdi og Chirag lager ikke rapshow slik andre gjør det. De skaper en totalopplevelse hvor showets organiske motor er topptrimmet med gitarist og bandleder Thomas Kongshavn i spissen, hvor en tilsynelatende løs og ledig koreografi skaper bevegelser som fenger like mye som musikken, og hvor effektene understreker det hele. Men her er ingenting tilfeldig, spesielt ikke sammensetningen av låtene og hvordan hovedprofilene både avløser og underbygger hverandre. Denne kvelden går de rett i strupen på oss idet Chirag kommer ut av røykdekket på scenen med de første linjene av «Ibuprofen», før Magdi tar over med «Ibn Adam».

De brenner krutt så regnet fordunster og tårene renner rundt oss der vi står, som to eminente rappere med scenepersonligheter som utfyller hverandre enn så forskjellige de framstår. I «Vegg vegg vegg» snakker Chirag om definisjonsmakt. Det å se Karpe på scenen i 2022 definerer denne makten og alt de står for, med tekster som går inn i den norske kanonen av noe av det beste og mest originale som er skrevet fra og om vår generasjon, om utenforskap og fellesskap, hvor språk, referanser, uttrykk, humor, politikk og medmenneskelig varme blandes sammen med høyoktan presisjon og melodier og refrenger som sitter som klistret til et publikum som er med på hver eneste note. At Karpe ikke bare har vunnet stolleken, som Chirag synger om i «Kenya», men også hele folket, ble Slottsfjell-konserten et synlig bevis på.

Når de allerede i løpet av konsertens første fjerdedel brenner av «PAF.no» og «Syreangrep» sier det noe om hvilken bank av låter de har å ta av, men Karpe gjør sine egne klassikere større enn størst i sammenhenger som dette. Allerede i fjerde låten, «04:51 Zalil», får Chirag hele Tønsberg til å sette seg ned på huk, til å «gå lavt» mens han lokker og frister med ordene «nå dropper det snart, nå dropper det snart». Han har god tid, det har vi også, men når det først dropper truer hele den regnvåte plassen på Kaldnes med å skli ut i fjorden under trykket fra de taktfaste hoppene. Det var for øvrig denne som gjorde utslag på Richters skala i Trondheim tidligere i år. På Slottsfjell vil de «Big Bang»-lignende ringvirkningene av «droppet» synes på framtidige bilder fra James Webb-teleskopet.

Denne sommerens festivalkonserter viser også Karpe på sitt mest kompromissløse. Her har ingen av de tidlige hitlåtene fått plass. Nå handler alt om «Omar Sheriff», og i showet inngår også effekter og videobilder fra filmen som ble lansert samtidig med EP-en i januar i år. De øvrige låtene er alle fra «Omar Sheriff»s umiddelbare forgjengere, som «SAS Plus/SAS Pussy»-materialet og et par tilbakeblikk på «Heisann Montebello» med «Gunerius» og «Lett å være rebell i kjellerleiligheten din», umiddelbare publikumsvekkere i den grad noe sånt var nødvendig denne kvelden. Og uansett opphav framføres låtene med en nytent intensitet, et sinne, en indignasjon eller en varme for den saks skyld, som smitter over på publikum. Chirag og Magdi og resten av crewet på scenen oser av lykke og stolthet, og det har en enorm innvirkning på oss på sletta.

[ Sex, kos og kaos med Megan Thee Stallion, Cezinando og Yasin på Kadetten (+) ]

«Baraf/Fairuz» og «Salmalaks» blir to høydepunkter, ikke minst når Jonas Benyoub kommer inn som gjestevokalist og synger sine partier med stemmen som er en av norsk musikks aller fineste. Fløytespillet til Mira Thiruchelvam (fra 9 grader nord) er som fløyel mot kinnet i partiene hun gjester, og det er både ømt og eksplosivt, slik det også blir når «16:53 :( Lock & load» tar av som det man kan kalle en introduksjon til et parti i konserten med låter fra de foregående EP-ene. Det blir selvsagt plass til litt stormannsgalt fjoll også, når en gigantisk oppblåsbar hai hentes fram og Magdi rir den ut over publikum i noen få sekunder før han mister taket og havner mellom tusen hender.

«Blod Homie» framføres uten Isah på scenen denne gangen, og så har Chirag skiftet til helhvitt og røde roser og framfører «Kenya» inderlig og selvsikkert med hele crewet med tente lys i ryggen. Han gir oss en good run for penga, og en uforglemmelig versjon som kulminerer med roseregn over Slottsfjell. Nå har alle skjønt at det drar seg mot slutten, og de fleste husker også at «PAF.no» som åpningslåt på konserten ikke tok helt av i forfjamselsen over at Karpes kanskje største nye hit kom så bardus på. Selvfølgelig kommer den en gang til, en reprise som er selveste finalen. Det er like mye en maktdemonstrasjon som et vakkert eventyr om en sommerkveld da tusenvis lykkelig gaulet «nysedler og nysedler» og «Allah, Allah, ya baba» i regnet.

Nå i august venter Oslo Spektrum x 10, og da har de trolig enda flere ess i ermet. La oss for all del håpe at Magdi og Chirag ikke er klare for å disembarke etter den bragden, for dette går vi aldri lei av.

[ Five Finger Death Punch spilte med norsk landslagsdrakt (+) ]