Anmeldelse Dua Lipa i Oslo Spektrum

---

5

KONSERT

Dua Lipa

Oslo Spektrum

Publikum: 10.000

---

– Det har vært noen vanskelige dager i det siste for oss alle, og spesielt for dere i Norge. I kveld sender jeg all min kjærlighet til LHBTQ-miljøet, sier Dua Lipa til de 10.000 som er samlet i Oslo Spektrum for å se og høre verdens kanskje største internasjonale popstjerne for øyeblikket.

Midtveis i det nøye programmerte og drivende underholdende settet stanser hun og henvender seg til publikum. Oppriktig og synlig beveget holder hun en tale hvor hun famler litt for å finne de riktige ordene. Dette er på ingen måte noe hun gjør hver kveld, men hun vet nok også at folk i salen vil at hun skal si noe. En jente helt foran holder da også en plakat hvor hun oppfordrer idolet sitt til å be for LHBTQ-miljøet.

– Jeg sender mine dypeste følelser til familiene til de som mistet livene sine i denne meningsløse handlingen, sier hun og refererer til masseskytingen i Oslo natt til lørdag der to personer ble drept under feiringen av Oslo Pride. Hun legger til at vi må fortsette å kjempe for det vi tror på:

– Jeg er her i kveld som en alliert. Jeg er her for å skape et trygt rom for dere, for at dere skal føle at dere kan være den dere ønsker å være vil være, at dere kan elske hvem dere vil elske. Uten skam. Jeg elsker dere, sier hun, før hun introduserer «Be The One» fra det selvtitulerte 2017-debutalbumet og ber folk synge med.

Dua Lipa i Oslo Spektrum. (Mode Steinkjer)

[ Turbonegro, Within Temptation, engler og demoner - se bildene fra Tons of Rocks siste dag ]

Det var et viktig og riktig øyeblikk i en konsert der ingenting ellers var overlatt til tilfeldighetene, kort sagt et velsmurt og sofistikert forrykende pop- og danseshow som ikke sparer på noe. Britiske Dua Lipa, som har kosovoalbanske foreldre, er på kort tid blitt en megastjerne. Hun ble oppdaget gjennom sosiale medier og YouTube hvor hun sang coverversjoner. I mars 2020 kom hennes andre album ut «Future Nostalgia» til overstrømmende kritikker, og turneen og showet som brakte henne til Oslo inkluderer alle de ti låtene på albumet. Dua Lipa har slått flere rekorder som kvinnelig musiker når det gjelder både priser og listeplasseringer, er modell og er i denne sammenhengen også blitt et stort LHBTQ-ikon, en stjerne som lar ekkoene fra diskoen hjemsøke hennes egne låter som i stor grad handler om å være seg selv. Og om kjærlighet.

Hun åpner med «Physical» etter at den store videoskjermen har introdusert hele forestillingen lik en film, med introduksjonstekster og det hele. Scenen er en bred plattform med noen knapt synlige fysiske musikere bakerst, og med en catwalk ut til publikum. Der skal hun sammen med danserne befinne seg store deler av den neste halvannen timen. Hun er gjennom de første låtene kledd i en rosa «catsuit», og levner ingen tvil om at showet bokstavelig talt skal bli «fysisk» både i form av de heftige og dels fantastisk koreograferte dansenumrene og som et visuelt show med 26-åringen selv i sentrum.

[ Five Finger Death Punch spilte med norsk landslagsdrakt (+) ]

Så er det fram med paraplyene i låt nummer to, «New Rules» som hun brøt gjennom med, og det første av flere fint regisserte numre som minner om amerikanske musikalfilmer fra gullalderen der en rekke danserne utfyller scenene rundt hovedpersonen og mimer essensen i fortellingene. Dua Lipa har ikke spart på noe, og danserne kommet i flere puljer. Bare på et par av sangene er alle på scenen, og da teller de sammen med musikerne rundt tjue personer. Så kommer «Future Nostalgia»-sangene på rekke og rad, blant dem «Cool» og «Pretty Please» før «Break My Heart» avslutter denne første delen av konserten som hun altså avbryter for å hylle ofrene etter masseskytingen i Oslo.

«Be The One» er en av hennes aller første og største hits, og betyr åpenbart like mye for henne selv som for kjernefansen, som for øvrig er mer spredd i alder enn man kanskje skulle tro. Hun byr på en pastisj av en «film» – kalt «Lobster Attack» – på bakveggen under det som er kveldens første kostymeskift, og når hun dukker opp igjen er det som om hun sitter ved bassengkanten og synger «We’re good», den slepne og litt latinoinspirerte kraftpoplåta hvor hun virkelig får vist hva stemmen hennes rommer.

Det er knapt pauser i dette showet, noe som ikke gjør Dua Lipas egen innsats mindre imponerende. Danserne bytter på å være på scenen, men hun er der hele tiden, like dansende og svettende som dem og hele tiden synger hun med en timing som er uovertruffen og fra et register som går utenpå det meste.

[ Over regnbuen - popmusikken har vært et fristed for skeive ]

«Good in Bed» er mer fysisk enn gjennomsnittet, koreografert til fingerspissene og cinematisk også den. «Good in Bed» har noe av den amerikanske sangboka over seg, selv om også den er tuftet på den rike dansemusikken fra tiårene før Dua Lipa selv ble født. Diskoen har en naturlig plass i lydbildet hennes, som ellers har innslag fra flere stilarter innen moderne klubbmusikk.

Hun flørter med publikum, legger opp til en kjølig sexy og sensuell atmosfære som brytes opp med spissfindig humor, som den store hummeren, filmsnuttene og andre ting som gjør showet variert og frodig. Som at hun spiller heftig på fransk sensualitet i Fever, med duettpartner Angèle på det store lerretet. Der ser vi forresten også Elton John, som «stikker innom» Spektrum i versjon av hans «Cold Heart» ispedd tungt EBM-beat men også en florlett og sofistikert finish som får allsangen til å ljome.

Dua Lipa og danserne synger «Cold Heart» først sittende, med regnbueflaggene spent ut bak, før de reiser seg til felles dyst i en seanse som mest av alt minner om en scene fra «Hair». Men før det skaper hun heftige åttitallsvibber med «Boys Will Be Boys», som har det mest smittende refrenget som ikke ble skrevet i diskoens gullalder. Nytt kostymeskifte igjen før «One kiss», altså Calvin Harris-låten, og så «Electricity» – med heftig ringdans ute på catwalken før hun går over i «Hallucinate». Nå renner ikke svetten bare fra scenen, men fra tak og vegger i Spektrum. Dette er festen denne helgen aldri fikk.

[ Fra backstreet Girls til Bring Me The Horizon – slik ble fredagen på Tons of Rock ]

Nytt kostyme, og nå er det kropp og glitter som skal ta oss inn i selve finalen. «Future Nostalgic» blir den første av de store låtene som avslutter konserten, en futuristisk 80-tallspastisj i likhet med «Boys Will Be Boys» før vi er inne i monsterlåten «Levitating» – ilagt gitarsolo mot slutten og rundt tjue personer på scenen. Dua Lipa spiller på det futuristiske, og det mangler ikke programmering i musikken hennes, men det er en grunn til at en konsert som denne føles mer organisk enn det mange av kollegene hennes i dagens poplandskap bidrar med. Her er det levende trommer, bass, tangenter, fyldig kor og ikke minst Dua Lipa selv. Men alt godt må en gang ta slutt, og det med sangen alle har ventet på. «Dont Start Now», som ABBA må rive seg i håret av å ikke ha kommet på. Det er ikke sikkert Dua Lipa vil bli husket like lenge som dem, men akkurat her og nå er hun på god vei, og i Oslo ga hun oss den konserten vi sårt trengte.