Tons of Rock-stjerner avsluttet med norsk flagg på brystet

---

5

KONSERT

Five Finger Death Punch

Tons of Rock, lørdag

---

Kommer man fra Las Vegas vet man hvilke knapper man skal trykke på. Siste band ut på 2022-utgaven av Tons of Rock var Five Finger Death Punch, det amerikanske metalbandet som i løpet av få år har gått fra de små klubbene til å bli et toppband som fyller Oslo Spektrum og alle festivaler higer etter. På Tons of Rocks siste dag spilte de etter Deep Purple, forståelig nok for en festival som i utgangspunktet ønsket å avslutte med underholdning fra øverste hylle, kort sagt en fest for massene. Så skulle dagen bli ganske annerledes.

Det er ikke unikt at kjente artister frir uhemmet til publikum, og Five Finger Death Punch (5FDP) har gjort masseappellen det til noe av et varemerke. Men da vokalist Ivan Moody kom ut på scenen med den norske landslagstrøya i fotball, kunne man formelig høre hikstene mellom jubelropene blant publikum.

De fleste bandene denne kvelden på Tons of Rock lot være å kommentere fra scenen masseskytingen i Oslo og det som ble et angrep på mangfold. Tidligere på dagen markerte festivalen i samarbeid med Åge Sten Nilsen og bandet Wig Wam ett minutts stillhet for ofrene, en sterk seanse blant tusenvis av publikummere som lot musikken og samholdet være drivkraft gjennom resten av den siste dagen på Tons of Rock.

[ Turbonegro, Within Temptation, engler og demoner - se bildene fra Tons of Rocks siste dag ]

Men 5FDP ville det annerledes, og på en følsom måte i all ståheien gjorde de dagens bakteppe til en del av et metalshow som i utgangspunktet er som skapt for å underholde: Norsk flagg på brystet, senere ut i settet et norsk flagg veivende over scenen, noe de i og for seg kan gjøre uansett hvor de kommer, men så fanget kameraoperatørene opp regnbueflaggene blant publikum idet Moody dedikerte signaturlåten «Wrong Side Of Heaven» til de etterlatte.

[ Fra backstreet Girls til Bring Me The Horizon – slik ble fredagen på Tons of Rock ]

Teksten er romslig, om at Gud føler skam over hvem hun har blitt, men bandet tar symbolikken et skritt videre. Det gjør inntrykk når Moody forlanger alt scenelys på scenen slått av på den gigantiske scenen som vender ut mot sletta, og han tenner et lys for ofrene. «Arms wide open/I stand alone/I’m no hero and I’m not made of stone», synger han, selv de mest marinerte etter en lang dag i sola på festival fester blikket da. Det ble show, fest, men også omtanke, sinne og ettertanke, det hele regissert av bandet man kanskje minst ventet at skulle gjøre det.

Som vår generasjons Green Day mikser de høyenergisk og refrengbasert heavy metal med rock og solide doser powerpunk av det slaget Offspring og andre amerikanske band innførte for snart en mannsalder siden. Faktisk var de innom Offspring denne kvelden, idet de hentet inn deres «Gone Away» i et parti der de mintes ofrene fra masseskytingen i Oslo.

Vokalist Moody har hatt sine egne demoner å kappes med, men nå er han tilbake i en form som virker uslåelig, som en vokalist som har skjønt regel nummer en. Skal han og bandet bli sett, må også han se andre. Det var neppe en eneste person blant de kanskje 25.000 som var tilbake på Ekebergsletta denne kvelden som ikke opplevde at han henvendte seg til hver og en av dem. Selv «Ja, vi elsker» greide de å spille opp til, og denne kvelden fungerte dette uten at det føltes påklistret eller som en feilslått gimmick.

[ Iron Maiden på Tons of Rock - se bildene fra konserten og festen ]

Han kan alle knepene i boka, men i spissen for femmannsbandet har han også en personlighet som når gjennom som om han skulle være en Disney-figur av den klassiske sorten, en av dem man automatisk føler at er der for det store fellesskapet. Så ligger det selvsagt helt andre føringer under. Bandnavnet er inspirert av Quentin Tarantinos «Kill Bill»-filmer, der Uma Thurman lærer den japanske samuraihemmeligheten «Five Point Palm Exploding Heart Technique». De er her kanskje for moro skyld, men akkurat denne kvelden greide de å skape en fellesskapsfølelse som nådde litt utover det umiddelbare.

De startet med «Inside Out» før de la inn førstegir med «Trouble», og deretter ble det en triumfferd inn i den lyse natten, med Moody som en Dr. Jekyll og Mister Hyde, smilende og forførende og kanskje helt vanlig på den ene siden, så brutalt publikumssmittende på den andre.

Mange forlot sletta etter Deep Purple tidligere på kvelden, vel vitende om at Five Finger Death Punch står for noe helt annet, et mer generasjonsbetinget band som står på skuldrene av blant andre Faith No More som opprinnelig skulle spilt på Tons of Rock i år. Men for fansen ble ikke Five Finger Death Punch en dårlig erstatning, snarere ble det akkurat det Tons of Rock trengte. Da de endte kvelden med monsterhiten «Bleeding» sende de folk hjem i eufori, etter en energiutladning få gjør dem etter, og samtidig med et budskap om at man skal kjempe for det og dem man elsker, uansett hva og hvem.