Kultur

Over regnbuen - popmusikken har vært et fristed for skeive

I popmusikken har homofile artister hatt både lyst og lov i en liten evighet. Dette har gått fortere enn på de fleste andre områder.

Olly Alexander

Artisten Tora, opprinnelig Tora Dahle Aagård, skriver låter om kjærlighet, sex, livet sitt. Til Dagsavisen har hun uttalt at musikkbransjen kanskje er den delen av livet hennes hvor folk bryr seg minst om hvem hun elsker. Men utenfor musikkbobla er ikke aksepten like brei. Aagård har fått høre at hun bruker legningen sin for det den er verdt, at hun melker det i sangene sine, i intervjuer og på internett. Hun, som kun skriver om livet sitt og ikke kunne skrevet om noe annet, tror ikke hun hadde fått høre noe slikt hvis hun var hetero.

Tora Dahle Aagård. Gitarist, sanger og låtskriver.

Her til lands er det 50 år siden homofili var kriminelt, og selv om det er lenge siden det var oppsiktsvekkende at en pop-artist sto fram som homofil, hører norske kjærlighetslåter skrevet av menn til menn fortsatt sjeldenheten til. Scenekunstner og artist Nils Bech sto på scenen i Pride park i Spikersuppa i Oslo torsdag 23. juni. Med låter som «Jeg elsker han» er han blant få norske artister som fyller tomrommet for kjærlighetslåter mellom to av samme kjønn.

I et intervju med Drivkraft i NRK trekker Bech fram den unge og fremadstormende artisten Ramón, som i likhet med han selv skriver ærlige kjærlighetslåter om «han». Ramóns låt «Ok jeg lover» slo norgesrekord i antall avspillinger på 24 timer, og da han fremførte den på NRKs støttekonsert for Ukraina på Nationaltheatret i mars i år, var det første gang Bech så en mannlig artist synge om «han» på norsk TV-skjerm. Det tenker han sier noe om at det ikke er nok musikk der ute, sier han til NRK Drivkraft.

I den grad musikk kan kategoriseres som skeiv, er Girl In Red, eller Marie Ulven, sine låter eksplisitt skeive på en måte man ikke hører så ofte ellers. – For ei jente å synge så åpent om jenter, uten å være forsiktig, som når jeg synger til «Hannah» i en tekst, tydelig og direkte, det er bra, sa hun her i avisa i 2019.

Man blir ikke direkte utstøtt som skeiv popartist. Her er Girl In Red (Marie Ulven) under feiringen av prinsesse Ingrid Alexandras myndighetsdag, sammen med bl.a.  Jonas Gahr Støre, kong Harald og Gro Harlem Brundtland.

Det har gjort at mye av omtalen av henne som artist, nettopp handler om seksuell legning, noe hun selv synes burde være irrelevant. Enda vanskeligere ble det å komme utenom et slikt fokus da musikken hennes ble et kodespråk skeive jenter bruker for å finne hverandre på TikTok. Er du jente og får spørsmålet: «Hører du på Girl in red?», lurer vedkommende sannsynligvis på om du er skeiv. I 2019 sa artisten selv i et intervju med New York Times at det trengs homofil kunst for å normalisere homofili, og låten hennes «I wanna be your girlfriend» bidro til at flere jenter kom ut av skapet på TikTok. Men at musikken hennes kategoriseres som «skeiv» reagerer hun på, da hun håper og mener at musikken hennes kan nytes av alle. Hun har også selv respondert på kommentarer fra folk som sier at de liker musikken hennes, til tross for at de ikke er skeive selv.

Mens det begynner å bli flere norske artister som skriver låter om og til samme kjønn, har også enkelte brukt eksklusiv taletid til å snakke om skeives rettigheter. Artisten Beharie, som Dagsavisens anmelder allerede har utropt til et av landets største talenter, vant prisen i Soul/RnB-klassen under årets Spellemann-utdeling, og brukte taletiden til å tilegne prisen alle de som kjempet for avkriminalisering av homofili for 50 år siden, og hans egen rett til å eksistere og elske hvem han vil i dag. Til Dagsavisen har han sagt at han tenkte nøye gjennom hva han skulle si dersom han fikk prisen, og at han er veldig glad for at han turte å si det han sa.

Sommeren 2007 opptrådte både Elton John og George Michael på Wembley Stadion i London. Når sommeren var over var homofile igjen uønsket på fotballplassene. Det som ser helt naturlig og alminnelig ut på en arena av samfunnet, er altså helt utenkelig i en annen. Men så har musikken alltid vært en katalysator for frihet. I filmen «Rocketman» får vi se hvordan Elton John slet med sin seksuelle identitet i oppveksten, på 60- og 70-tallet. Et av budskapene i filmen, og i hans selvbiografi «Meg» er at dette ikke er noe som må feies under teppet i dag, men kan feires i stor stil. I alle fall i vår del av verden. Det er veldig lenge siden det var bemerkelsesverdig at en popartist sto fram som homofil.

Elton John, her mens han framfører "It's A Sin" av Pet Shop Boys i Royal Albert Hall,  
under en konsert for aktivistgruppen Stonewall.

Den første som gjorde dette var glamrockeren Jobriath, da han ga ut sitt første album i 1973. På 50- og 60-tallet var det ennå for tidlig for artister fra Little Richard til Dusty Springfield å stå fram. Men mange av 60-tallets ledende britiske pop-managere, fra Brian Epstein (the Beatles) og nedover, var homofile, og hadde nok en viss innflytelse på stilvalgene til sine protesjeer, som banet veien for utagerende opptredener som ikke skilte så klart mellom det maskuline og feminine. En av de nevnte managerne er Simon Napier-Bell, som sa dette i et intervju med The Guardian: – Homsenes påvirking på popmusikken er ikke så stor lenger, fordi de er godtatt. Ingen bryr seg. Det er ikke noe nytt å hente her. Homofile er blitt normale. Det er nesten kjedelig, mente han.

Den første hitlåten som eksplisitt omtaler homofile var «The Killing Of Georgie» med Rod Stewart i 1977, om drapet på en gammel venn av sangeren. Rod Stewart selv er sannsynligvis så hetero som det går an. Men da Tom Robinson sang «Glad To Be Gay» det samme året var det fortsatt et hovedpoeng i historien hans at han sto fram som homofil artist. Det var dette som identifiserte ham. På 80-tallet åpnet portene seg for alvor, for det noen kunne finne på å kalle det store synthefallet. Med Boy George i Culture Club, Marc Almond i Soft Cell, Frankie Goes to Hollywood, Erasure med Andy Bell, for ikke å snakke om Bronski Beat, som lagde en av de mest følsomme sangene om å finne sin egen identitet i «Smalltown Boy».

Vi kan nå også anerkjenne «It’s A Sin» med Pet Shop Boys som et like sterkt vitnesbyrd om en vanskelig oppvekst. Det var bare ikke like opplagt den gangen, siden sangeren Neil Tennant ventet et par år med å komme hele veien ut. «It’s A Sin» ble i fjor tittelen på en TV-serie om hvordan aids påvirket de homofile miljøene i løpet av 80-tallet, og forandret livsstilen i løpet av noen år. Før vi kommer så langt får vi være med på en feiring av festen så lenge den varte. Her hører musikken naturlig med, popmusikken som etter hvert ble allemannseie, men som opprinnelig ble skapt for å holde tempoet oppe på dansegulvene der det gikk mest hektisk for seg. Altså homseklubbene.

Pet Shop Boys, OverOslo.

Discokulturen ble også en viktig del av denne frigjøringsprosessen. Flere av sangene fra denne tida, Sylvester «Mighty Real», Village Peoples «YMCA» og «Go West», Gloria Gaynors «I Will Survive» og «I’m Coming Out» med Diana Ross ble nasjonalsanger for bevegelsen. Discoen utviklet seg til såkalt Hi-NRG (høy energi), eksemplifisert av de undervurderte produsentene Stock/Aitken/Waterman, med et enda mer intenst driv, nå mer direkte rettet mot homofile diskoteker. Homsedisco var blitt et begrep, ikke bare på egne utesteder, men en musikk som hadde sine egne kjennetegn, og ble kopiert av alle slags artister som var ute etter større gjennomslagskraft.

Det pleide å ta sin tid før de store stjernene kom «ut av skapet». Freddie Mercury, George Michael, Michael Stipe og Morrissey ventet lenge nok til at de fleste ikke lenger var i tvil. Det kan se ut som om dette også hører fortida til. Århundreskiftet ga en ny generasjon sangere og låtskrivere som ikke la skjul på sin tilhørighet: Rufus Wainwright, Stephin Merritt i The Magnetic Fields, Anthony Hegarty (som senere er blitt kjent som Anohni) og John Grant er bare noen av dem. Sam Smith gjorde sin legning kjent samtidig som han fikk sitt formidable gjennombrudd med debutalbumet i 2014. Det så ikke akkurat ut som karrieren hans tok nevneverdig skade av dette. Popmusikken har vært et fristed for holdninger som deler av samfunnet fortsatt har store problemer med å akseptere.