50 år med lovlig kjærlighet

21. april 1972 ble lovparagrafen som kriminaliserte seksuell omgang mellom menn opphevet. Straffelovens paragraf 213 fastslo at dersom to menn har noen form for seksuell omgang, straffes de. Paragrafen sidestilte homofile med dyr, der det står at utuktig omgang mellom personer av mannskjønn straffes med inntil et år fengsel, og at det samme gjelder utuktig omgang med dyr, eller medvirkning til det.

– At seksuell omgang med dyr står i samme setning, er for meg veldig skadelig. Det gjorde det enda eklere og skumlere å være homofil, og ikke minst sårere for oss, som blir sidestilt med noe sånt. Det gjør at man anser homofili som noe perverst, mens det for oss bare er kjærlighet.

Det sier komiker Adam Schjølberg (40) til Dagsavisen. Han er en av flere som medvirker i Sarah Natasha Melbyes nye dokumentarserie «UT – femti år med lovlig kjærlighet», et av mange bidrag til markeringen av 50 årsjubileet, og skeivt kulturår. Deltakelsen fikk Schjølberg til å tenke gjennom hva som har skjedd i kampen for homofile gjennom historien.

[ Lager serie om homofile rettigheter gjennom tidene: − Vi må snakke høyt, kunne historien ]

Homopioneren

Kim Friele døde 86 år gammel i november i fjor. Hun brukte hele sitt liv på å ta vare på andre menneskers hemmeligheter. Da Dagsavisen snakket med henne i 2019, sa hun at selv om mye har skjedd siden homofili var straffbart, ser hun fortsatt behov for opplysning og dialog. I en alder av 84 reiste hun stadig rundt og holdt foredrag om aksept og åpenhet.

Friele sto åpent fram som homofil i 1963, som den aller første i Norge. Dette var en tid homofile menn kunne bli satt i fengsel eller tvangsinnlagt på psykiatrisk institusjon, og kvinners seksualitet eksisterte ikke, homofili blant kvinner var ikke engang nevnt i straffeloven.

Friele var aktivist, gikk på Stortinget og gjorde alt hun kunne for å påvirke stortingsrepresentantene til å vedta endringen i straffeloven.

I Norge har vi mye å være takknemlig for, mener Schjølberg. Men det betyr ikke at vi skal lene oss tilbake, for det er ikke lange flyturen til land som har homofrie kommuner.

– Så hvorfor skal jeg hvile på laurbærene når jeg vet at min frihet er meg gitt, etter lang kamp. Min frihet til å elske hvem jeg vil er ikke et privilegium jeg er født med, det er kjempet for, med blod, arrestasjon og tårer. Den kan like fort bli fratatt meg igjen, sier han.

[ – Jeg liker ikke ordet toleranse. Aksept er det som teller (+) ]

Redd for å dø

Schjølberg husker godt første gangen han hadde sex med en mann. Det skjedde på en fest, og han gikk alene hjem i grålysning og duskregn.

– Nå har jeg sikkert fått aids, tenkte jeg. Jeg trodde jeg kom til å dø.

Rundt denne tiden hadde vokalisten i det britiske rockebandet Queen, Freddie Mercury, nylig dødd av aids. Schjølberg ble ikke smittet, men likevel var følelsen han satt med at om han hadde blitt det, hadde han i det minste fått vært med en mann.

– Tabuet rundt hiv og aids eksiterer den dag i dag. Folk snakket om at det i all hovedsak var homofile som fikk det. Jeg har venner som har hiv og som fortsatt kjenner på et tabu om å snakke om det, og om å date andre, sier Schjølberg.

Dagsavisen møter ham utenfor Parkteatret på Grünerløkka i Oslo, hvor det sterke sollyset dytter oss innover. Schjølberg er opptatt av representasjon, men mest av alt av at kampen for homofile rettigheter ikke er over – selv om avkriminaliseringen kom på plass for mange år siden.

– En ting er at homofili er avkriminalisert, en annen ting er levevilkårene til homofile. Fordommer, stereotypier, forventninger, alle disse tingene som vi fortsatt må snakke om i dag.

Han opplever at mange har behov for å påpeke overfor ham at vi har kommet langt i kampen. At ting blir bedre hvis han bare slutter å klage så mye.

– Det er kanskje lett å si at vi har det bra i Oslo, Trondheim eller Bergen, men så kan man prøve å dra ytterst til nord, sør, øst og vest. Da er ikke homofili så kult. Da er det fysisk juling og hele den regla der, sier Schjølberg og hever stemmen.

Ensomheten

Fysisk juling har han selv opplevd, både i ungdomsårene og i dag. Fortsatt blir han ropt etter, spyttet på og mottar drapstrusler på internett. Han husker at han som barn tenkte at han skulle ønske at han ikke var homofil, og at han lurte på hvorfor han ikke bare kunne være normal.

– Det var så mye styr rundt meg, tenkte jeg. Så mye fokus på meg, fordi det måtte tas hensyn til meg, jeg måtte hysjes ned, tilpasse meg situasjonen jeg var i, ikke være for mye.

– Hva var det som gjorde at du følte deg unormal?

– Det var mangel på representasjon rundt meg og i media.

Schjølberg hadde en trygg og god vennegjeng i Sandefjord, som i senere tid har fortalt ham at de er såret over at han flere ganger har sagt offentlig at oppveksten hans ikke bare var lett. Det kan han forstå.

– Jeg hadde en fantastisk vennegjeng, men jeg var helt alene, det var ensomt. De var heterofile, sto med åpne armer og jeg var alltid glad for dem når de ble forelsket, hadde sitt første kyss, eller skulle flørte med noen på diskoteket. Men det handlet aldri om meg og min kjærlighet. Det var ikke et tema.

– I verste fall ble det et tema fordi noen dukket opp på ungdomsdiskoen med balltre og skulle ta meg. Eller fordi jeg kysset kjæresten min i friminuttet og elevrådet måtte diskutere om det var ok. Det skapte forstyrrelse i undervisningen.

At Schjølbergs kjærlighet må diskuteres i offentlig rom, synes han alltid er rart.

– Det må være greit for alle andre. Skal det være sånn?

[ «Sound Botánica» er kunst som vil publikum vel (+) ]

Første gangen

Alle bøker, filmer og artikler i media som omhandlet homofil kjærlighet og som Schjølberg så og leste da han gikk på skolen, tilsa at han enten skulle få juling, bli kastet ut hjemmefra, få aids, bli sprøytenarkoman eller prostituert. Det var fremtidsutsiktene. Man må fortsatt lete for å finne lykkelig homofil kjærlighet representert offentlig, mener han.

Schjølberg husker godt første gangen han sa høyt at han var homofil. Han var på sommerleir med Sosialistisk Ungdom og møtte en jente han ble god venn med. Da de skulle bade, dro hun av seg toppen, stoppet halvveis i det hun skulle ta av BH-en og sa: «du er homo, ikke sant?», og Schjølberg bekreftet.

– Det føltes voldsomt og stort å si det høyt.

Da han kom hjem den sommeren følte han at han skyldte vennene sine å komme ut av skapet. Ironisk nok, for sånn tenkte man da, at man «måtte» komme ut.

– Det er rart å tenke på. Ingen skylder noen å komme ut, annet enn for seg selv, sier han.

Men Schjølberg satte seg ned med en og en og fortalte at han var homofil. For de fleste var det nok ikke et sjokk, men én venninne sa at da kunne de ikke være venner lenger. Hun hadde kristne verdier, så det ble problematisk for henne. Schjølberg lagde ikke noe trøbbel ut av det, ble bare apatisk.

– Whatever, da går du glipp av fantastiske meg, så trist for deg.

Schjølberg hyller skeiv ungdom som står fram i dag, og spesielt de som står fram uten å ha møtt den kjærligheten de leter så inderlig etter.

– De har allerede tenkt over konsekvensene av å si det høyt: blir jeg kastet ut hjemmefra? Får jeg juling? Men de sier det likevel, fordi det åpner for muligheten for å bli elsket.

Selv var han mest redd for ensomhet da han kom ut av skapet i sin ungdomstid.

– Spytt og slå meg i trynet, det er jeg allerede forberedt på, men jeg håper det ender med at jeg blir elsket, tenkte jeg.

Fascinasjon og erotikk

– Du får ikke noe triste historier fra meg, assa.

Skuespiller Terje Strømdahl (69) setter seg overfor Dagsavisen i Kulturhuset i Oslo. Han er bestemt, han har ikke vonde historier. Strømdahl er født i 1952 i Oslo og levde heterofilt fram til han var 29 år gammel. Å forelske seg i andre gutter, var for han bare noe fascinerende i ungdomsårene. Og litt farlig. Han visste at det var forbudt.

– Jeg hadde noen erotiske eventyr med gutter da jeg var ungdom, og hadde en kompis som jeg møtte på kveldene da jeg var femten. Men derfra til å definere meg som homofil, var ikke aktuelt.

– Tror du det var fordi du visste at det var ulovlig?

– Nei, nei. Sånn hadde det nok vært uansett.

I 1967 gikk det rykter på Torshov om en mann i 30-årene som ga alkohol til gutter mot litt kosing under dyna. Dette syntes Strømdahl var fascinerende. Han kjente en tenåring som oppsøkte denne mannen, men selv gjorde han det ikke. Han hadde sikkert lyst, innrømmer han, men det var noe skummelt med det.

– Jeg har alltid hatt den holdningen, og har den fremdeles, at jeg gjør det jeg vil når jeg vil og med hvem som helst, så lenge det ikke skader andre.

[ – Ut av skuffen med deg, send oss teksten din ]

Brev hjem

Med unntak av noen små eventyr, levde Strømdahl heterofilt og fikk sin første jentekjæreste da han var 19 år. Det var fint, på alle måter, men han hadde også en dragning mot gutter. Ti år senere fikk han sin første guttekjæreste. Det gikk ikke mer enn ti minutter etter han hadde blitt med Tor, som kjæresten hans på den tiden het, hjem, at han forsto det.

– Sånn skal det være. Jeg ble forelska, attrahert. Vi skulle være kjærester. Oh yes.

Strømdahl satte seg ned og skrev brev til foreldrene sine. Han var ikke redd for sin seksualitet, men syntes det var vanskelig å skrive hjem. Umiddelbart fikk han en telefon fra sin far, en macho type født i 1926. Faren gråt litt, sa at dette ikke var det morsomste han hadde hørt.

– Men du er sønnen min, det viktigste er at du må ha hatt det vondt, sa han, og refererte til sin egen oppvekst, hvor homofile hadde det vondt. Etter det begynte han å kjempe for homofiles rettigheter.

Gikk offentlig ut

Strømdahl har aldri følt skam. Men at han kanskje var litt feig i tenårene, da han ikke forsvarte de homofile som ble mobba, men heller holdt seg nøytral, innrømmer han. I 1986 var han programleder for Barne-TV-programmet «Portveien 2», som gikk alle dager i uka i ett år. På denne tiden var Strømdahl aldeles bekvem med å være homofil, men hadde ikke gått ut offentlig om det ennå. Etter å ha blitt jaktet ned av Se og Hør gjentatte ganger, bestemte han seg for å stå fram i Aftenposten etter at «Portveien 2» hadde hatt sin siste sending. Da var han 34 år gammel.

– Jeg er ikke spesielt feminin, og tror ikke mange tenkte at jeg var homofil. Men responsen var fin. Jeg fikk en del brev og telefoner fra mødre som takket meg. Det fungerte som jeg ville, sier Strømdahl.

– Hvor har du selvtilliten fra?

– Nå spør du som en psykolog, men det er helt i orden. Det finnes også masse usikkerhet i meg, men tryggheten min baserer seg på at så lenge jeg ikke skader noen, vil jeg gjøre det jeg kan for å være tilfreds og lykkelig, og da velger jeg de veiene som kan ende med tilfredshet og lykke. Det skal ingen forhindre meg i, svarer han.

Strømdahl skjuler seg aldri. I 17 år var han gift med Vidar, før ektemannen døde i 2012. De ble en av de første homofile som giftet seg i Norge.

[ – Kanskje måtte det en pandemi til for å skjønne hvor dyrebar berøring er (+) ]

Snu seg etter kjærligheten

I 2018 spilte Strømdahl den homofile advokaten Roy Cohn i Nationaltheatrets oppsetning av Tony Kushners «Engler i Amerika», som blant annet tar for seg aidsepidemien i Amerika på 1980-tallet. Det gjør ham glad å vite at unge mennesker i dag kan være åpne om seksualiteten sin. Det skulle bare mangle, synes han. Og det skulle det for femti år siden også. I anledning jubileet deltar Strømdahl på arrangementet «Kriminell kjærlighet – kampen mot paragraf 213» på Nasjonalbiblioteket.

– Vi har kommet langt, hvis du er homofob i 2022 er du litt rar. Men vi må holde aksepten ved like.

Han minner meg på at jeg må huske at jeg snakker med en som driter i hva folk skulle mene. Han vet at folk iblant snur seg etter han på gata hvis han holder en mann i hånda.

– Men det er ikke av forakt, det kan være uvant for dem. De fleste som snur seg synes det er vakkert. En liten, men sterk opplevelse var da Vidar og jeg hadde forlovet oss, det var 17. mai og vi tok nevene våre mot hverandre så ringene møttes. En dame som sto ti meter unna kom nærmest løpende til oss og sa: gratulerer. Folk viser ømhet for hverandre, kjærlighet er noe man får lov til å snu seg etter. Det er vakkert.

Strømdahl har likt å være annerledes, men er tydelig i sin tale når han sier at dersom muligheten til å oppleve seg selv som sterk og trygg i sin annerledeshet blir fratatt unge mennesker, er det katastrofe. Han vet at det kan skje den dag i dag, og kanskje spesielt i mindre byer.

– Da blir jeg veldig sint, og jeg reiser gjerne dit og setter dem på plass. Det hjelper at én står fram i små byer, da dukker det etter hvert opp flere. Man må reise seg opp, og ikke gjemme seg bort, sier han.

Annerledes i bygda

Låtskriver, artist og gitarist Tora Dahle Aagård (28) er vokst opp i Flatanger, en liten kommune i Namdalen i Trøndelag med omtrent 1000 innbyggere. At bygda og småsteder henger litt igjen når det gjelder likestilling og toleranse, synes hun er skummelt å si, men hun innrømmer at det i realiteten er sånn.

– De møter nesten ikke folk fra andre land, religioner og med andre legninger. Her i Oslo har jeg venner av alle slags «raser», men der er jeg alene.

– Det er tøft å være annerledes i en liten bygd, men Oslo kan være like vanskelig. Vi kjemper hver dag, sier hun.

Også Aagård medvirker i Melbyes serie, og opplevde deltakelsen som lærerik, men også krevende. I sin alder var det mye av homohistorien hun ikke visste om, og som hun ble nødt til å ta stilling til. Det ga kroppen hennes en trykkbølgeopplevelse.

– Jeg har vokst opp i en tid uten lover og regler som forbyr homofil kjærlighet. Jeg tør ikke klage, for jeg vet at folk har hatt det så mye verre, men det er ufattelig viktig for meg å si at vi fortsatt er så langt ifra der vi bør være. Vi opplever fortsatt mye drit, bare i gata her, det er ikke bra nok, sier hun.

Vi møter henne på Kaffebrenneriet i Markveien i Oslo første tirsdagen etter påske. Aagård skal snart til Frankrike for å holde konsert og har travle dager etter at koronarestriksjonene ga seg. Musikkbransjen er kanskje den delen av livet hennes hvor folk bryr seg minst om hvem hun elsker. I låtene sine skriver hun om kjærlighet, sex, livet sitt.

– Det kommer tydelig fram at jeg liker jenter. Bransjen er kjempefin, sier hun.

[ Drømmen om Elin (+) ]

Ingen sa noe

Det var først da hun kom til storbyen som 19-åring at Aagård kom ut av skapet. Hjemme i Flatanger visste hun ikke engang hva homofili var, at det gikk an å forelske seg i en av samme kjønn.

– Hadde jeg visst at homofili eksisterte hadde jeg nok kommet ut da jeg var 9 år, tror jeg. Det var ingen som sa noe om det.

Hun minnes en episode fra stua hjemme hos foreldrene. De så på Farmen, som i den sesongen hadde to homofile deltakere. «Er det to homoer? Det var jo litt spesielt», sa foreldrene hennes.

– De mente ikke noe vondt med det, men det var uvant for dem å se homofil kjærlighet. Det er det eneste jeg husker om det å være homofil fra barndommen, jeg lærte ingenting om det på skolen eller andre steder, sier hun.

– Skjønte du da at du var homofil?

– Kanskje. Da jeg var 19 forelsket jeg meg i bestevenninnen min, men jeg hadde guttekjæreste. Det var vanskelig å vite hva jeg skulle gjøre, og om jeg var sikker, jeg hadde jo aldri kyssa en jente før, svarer hun.

Slipper hånda

Tilbake i hovedstaden tar Aagård seg fortsatt i å slippe hånden til kjæresten sin når de går ut på gata. Det er ikke behagelig, og sånn trodde hun ikke det skulle være. Hvis hun ikke har overskudd den dagen vil hun slippe bråk eller blikk fra forbipasserende.

– Iblant gjør jeg det, og det går jo bra, men jeg kan ikke være sikker.

– Oppleves ikke det som å måtte legge begrensning på kjærligheten?

– Jo. Folk blir overraska hver gang jeg sier at det er sånn. Vi har alle et ansvar, vi må snakke om det, normalisere denne driten, sier hun.

Også hun mener det er mangel på representasjon i media, og savner mindre stereotypiske fremstillinger av homofile.

– Det handler ofte om at det ikke skal være ubehagelig for andre. Vi må huske å tenke på det, at andre må være komfortable med oss, og at vi må holde oss til de båsene som er satt for oss, sier Aagård.

[ Peder Kjøs: – Å henfalle til grubling kan være veldig skadelig ]

Finger’n til bygda

Da Aagård dro tilbake til hjemstedet sitt etter å ha kommet ut som homofil, var foreldrene hennes letta, men lei seg for at hun hadde hatt det vondt. De skulle ønske de visste det. Første gang hun tok med seg en kjæreste hjem dro, de på bygdefest sammen. Med DDE på scenen sto de som de to eneste jentene sammen og danset og kysset ved scenen.

– Jeg følte nesten at jeg viste fingern til bygda mi.

Aagård har fått høre at hun bruker legningen sin for det den er verdt. Hun skriver om det i sangene sine, snakker om det i intervjuer og legger ut om det på internett.

– De mente jeg melka det. Jeg ble så sint. Hadde jeg vært hetero hadde jeg aldri fått høre det. Jeg skriver om livet mitt, og kunne ikke skrevet om noe annet. Det er meg, jeg melker det ikke.

Aagård tror at fordi heterofile, privilegerte mennesker ikke er klar over hvordan det er å være homofil i dag, vet de ikke at det fortsatt gjenstår mye arbeid. Det er naivt, synes hun.

– Det er jo ekkelt å tenke på hvordan det er i andre land, som ikke er langt fra oss geografisk.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

---

Slik markeres 50 år med lovlig kjærlighet

• Torsdag 21. april er 50-årsdagen for avkriminaliseringen av homofili i Norge, og markerer avskaffelsen av Straffelovens paragraf 213, som forbød homofili i Norge.
• Jubileet markeres med skeivt kulturår. Gjennom året oppfordres alle små og store kunst- og kulturaktører til å dokumentere, formidle og diskutere skeiv kunst, kultur og historie.
• Det vil også være flere arrangementer knyttet til markeringen på selve dagen.

---