«Sound Botánica» er kunst som vil publikum vel

---

KUNST

Guadalupe Maravilla

«Sound Botánica»

Henie Onstad Kunstsenter, Bærum

Til 7. august 2022

---

HØVIKODDEN (Dagsavisen): Guadalupe Maravilla er flyktning selv. Åtte år gammel rømte han fra borgerkrig i El Salvador, der militærregimet terroriserte befolkningen med støtte fra USAs president Ronald Reagan. I voksen alder fulgte han flyktningruten på nytt. Underveis samlet han inntrykk og gjenstander. Det er blitt til de spektakulære skulpturene «Disease Throwers», gigantiske og meget fascinerende skulpturelle konstruksjoner med en gong i midten. De er utstillingens mest iøynefallende kunstverk, og skulpturenes visuelle kakofoni gir et mangfoldig innblikk i alt det (unødvendige?) vi omgir oss med.

Kunst som vil publikum vel er en sjeldenhet. Det er like sjeldent å møte kunst som er bygd på hengivenhet og takknemlighet. Men kunstneren bruker sin historie (han har også overlevd en alvorlig kreftsykdom) til å lage kunstverk som omslutter publikum med omtanke og gode vibrasjoner. Det siste kan oppleves fysisk: Gongene er et kraftfullt slagverksinstrument som brukes aktivt i hans lydbad. De presenteres som «kollektive, rituelle og meditative helbredende opplevelser for publikum».

[ To nye bøker med ulik innfallsvinkel minner oss om hva et nasjonalt museum kan og bør være (+) ]

Under lydbadet ligger publikum på matter på gulvet, mens Maravilla (født 1976) og hans assistenter går rundt og spiller på gongene. Opplevelsen knytter seg opp til sjamanistisk tro og skal aktivisere kroppens helende egenskaper. Jeg har selv deltatt i et lydbad, og det var en fascinerende opplevelse jeg gjerne anbefaler. Jeg kan ikke garantere noe resultat, men det er verdt forsøket. Ritualet blir sannsynligvis gjentatt i sommer.

Uavhengig av lydbadene er «Disease Throwers» og de andre kunstverkene i utstillingen et fascinerende skue. Den New York-baserte kunstneren bygger mye av kunsten på lokale, amerikanske tradisjoner. De store skulpturene knytter an til den amerikanske urbefolkningens estetikk, det vi for få år siden kalte indianere. Maravillas inspirasjon inkluderer Maya-kulturens templer og dyrelignende monolitter.

[ Henie Onstads aids-utstilling: En påminnelse om at frykt er en fundamental følelse (+) ]

Tar du en nærmere titt vil du se at skulpturene er satt sammen av en salig blanding av naturmaterialer og (masseproduserte) gjenstander fra konsumkulturen. Det er også flere medisinske modeller som knytter an til hans sykdomshistorie. Den rare miksen kan utløse et tankesprang der estetiske og helsemessige vurderinger knyttes opp mot konsekvensene av forurensing og forsøpling. Dette er en usedvanlig kombinasjon, og sjelden har vi sett paradoksene i vår moderne levemåte bli fremstilt på en mer fascinerende måte.

Guadalupe Maravilla er den andre mottageren av Lise Wilhelmsen Art Award. De som fikk med seg den spektakulære og intellektuelt givende utstillingen til den første vinneren, nigeriansk-belgiske Otobong Nkanga, har grunn til å ha høye forventninger. Både Maravilla og Nkanga var ukjente navn for et norsk kunstpublikum. Maravilla har en installasjon i den faste samlingspresentasjonen på MoMA, Museum of Modern Art, i hjembyen New York. Dette er hans første separatutstilling i Europa.

Resultatet av prisjuryens teft er at Henie Onstad plasserer seg i førersetet i en europeisk museumssammenheng. De to prisvinnerutstillingene gir publikum opplevelser vi knapt kunne forestilt oss. I Maravillas tilfelle presenterer utstillingen tre hovedserier i tillegg til «Disease Throwers». Av «Tripa Chuca», «Embroideries» og «Retablos» synes jeg sistnevnte er den mest interessante. De er bygd på en folkelig tradisjon for å få laget små malerier som uttrykk for takknemlighet for å ha overlevd farlige hendelser eller sykdom. De naivistiske maleriene er utført etter Maravillas ide av mexicanske Daniel Vilchis, som er fjerde generasjon profesjonell Retablo-maler.

[ Nora Dåsnes kan vinne nok en gjev pris (+) ]

«Embroideries» er store medaljonger med perler og glitter som presenteres i samme sal som serien med «Disease Throwers». «Tripa Chuca»-tegningene tar utgangspunkt i en lek Guadalupe Maravilla lekte som barn. Alt er fylt av symboler i en herlig miks av europeisk og amerikansk kultur, inkludert urfolks ritualer og visualitet. Slik sett byr Maravillas utstilling på et kulturelt møte som utvider vår horisont og stimulerer til ny lærdom. Når kunsten i tillegg er bygd på hengivenhet og takknemlighet, ja da blir det en opplevelse som kan komme til å rokke ved noen sentrale verdier og kanskje endre vårt syn på verden.