Bedre enn sitt rykte

Tidligere i år fortalte vi om en annen gren av undervurdert popmusikk. De mest fengende slagerne som i sin tid dominerte på hitlistene, men som er skrevet ut av historien, og sjelden nevnes i oppsummeringer av sin egen æra. Slik har det alltid vært, at mye av den mest lettfattelige popmusikken ikke har vært regnet som god tone. Den kan likevel være fin å høre igjen, siden den ofte var bedre enn sitt rykte.

En annen variant av undervurdert pop er superstjernene som har underholdt et stort publikum i tiår etter tiår, og likevel blitt rynket på nesa av. Av kritiske forståsegpåere som meg selv.

Påminnelsen om dette kom forrige helg med en Twitter-melding fra Dagsavisens politiske redaktør Lars West Johnsen, som i et musikkpolitisk ukorrekt øyeblikk våget å påstå at «Dire Straits er BETYDELIG undervurdert». Dette utløste et skred av svar. Bare noen av dem handlet om Dire Straits, men det ballet på seg med en rekke forslag til artister som til tross for svært store triumfer på plater og konserter til stadighet må tåle ufortjent sterke ukvemsord fra sine motstandere. Roxette. Pearl Jam. Travis. Status Quo. Enya. Men denne undervurderingen går i sykluser, og plutselig kan de mest utskjelte navnene komme til heder og verdighet igjen.

[ Protestsanger mot krigen: Give Peace A Chance  ]

Jeg var innom dette fenomenet i en anmeldelse av et av Mark Knopflers soloalbum for noen år siden: «I en større, rausere og mer fragmentert musikkverden er det stadig flere utstøtte artister som kan høres på med god samvittighet. Noe som spesielt kommer gamle 80-tallsveteraner til gode: Bryan Adams, Toto, Level 42 og Dire Straits, de kan også være med nå. Man skal jo være rimelig forutinntatt for å avfeie lyden av Dire Straits, i alle fall før de ble frontfigurer for nye avspillingsteknologier». Dire Straits lot seg bruke i lanseringen av CD og Digital Compact Cassette, noe som ikke bedret deres rykte hos rettroende rockister.

Selv har jeg hatt min dose av dette snobberiet. Billy Joel er en habil pianoentertainer, kunne jeg sagt i en sarkastisk tone. Min tenåringssønn er derimot en stor fan av Billy Joel. Jeg hadde en stund mistanke om at dette var hans ungdomsopprør, siden Joel var den eneste artisten vi ikke hadde et eneste plate med hjemme. I en periode var Toto en annen av favorittgruppene hans. Jeg kunne aldri forestilt meg at Toto var et band som skulle omtales med høystemt respekt i en ny generasjon, for ikke snakke om en mellomgenerasjon av høyt respekterte musikkjournalister. Men sånn er det blitt.

[ Pop i uke 12: Den store vårløsningen ]

Noen har nærmest blitt symboler på denne forakten. Den kanadiske gruppa Nickelback har solgt 50 millioner album, og var 90-tallets største i Nord-Amerika. Først og fremst er de kjent som et avskydd fenomen. Nickelback-vitser er en egen sjanger. Dave Grohl fra Foo Fighters (han skal passe seg litt selv) skriver om påstanden om at Nickelback spilt baklengs er lyden av Satan. Grohl synes det er verre at Nickelbak spilt framlengs er lyden av Nickelback. En annen som virkelig fikk føle dette fenomenet var James Blunt, som var så uheldig å få en kjempehit med den helt uskyldige «You’re Beautiful». I dag er han konge på Twitter med sine selvironiske svar på hetsen.

[ 40 år med Bryan Adams  ]

Noen av de mest uglesette er blitt mobbeoffer langt bortenfor det musikken deres skulle tilsi. To eksempler: Da pandemien kom for to år siden måtte Bryan Adams stoppe turneen sin rett før han kom til Norge. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, meldte noen som ikke kunne skjule gleden over tusenvis av menneskers skuffelse. Da Sting nettopp kom med sin nye versjon av «Russians» ga enkelte uttrykk for at dette nærmest var like ille som krigen i seg selv.

Dette nærmer seg en øvelse jeg selv har vært med på: Å diskutere seg fram til hvem som er verdens verste band. Dette var noe som oppsto etter en Smashing Pumpkins-konsert i Roskilde i 2007, da vi tilbrakte resten av natta på presseområdet med å finne ut hvem som fortjente denne tvilsomme tittelen. Det var Marillion med eller uten Fish. Genesis med eller uten Peter Gabriel. Red Hot Chili Peppers, som noen av oss var blant de 80 som så på Sardine’s i Oslo i 1988, men mistet interessen for da de slo igjennom så det suste i 1991. Det kom til slutt til en slags forståelse at vinnerne, eller taperne, måtte være INXS. Dette var før sangeren Michael Hutchences tragiske død, da påstanden ikke var like morsom lenger.

Fenomenet nådde den norske litteraturhistorien i romanen «Pixley Mapogo» av Tore Renberg. En oppdiktet historie der hovedpersonen Jarle Klepp overhører en kafédiskusjon mellom Dagsavisens musikkredaksjon og forfatteren Frode Grytten om hvem som er verdens dårligste band. Grytten foreslår U2. «U2, kom det fra Rakvaag der borte. Ja. Jo større et band blir, desto bedre må de være for å ikke være verdens dårligste. Det åpner helt klart for U2. Kan jeg spandere en øl, Grytten?» Dette fant ikke sted i virkeligheten, men sitatet fra meg er autentisk.

Antipatien mot mange artister står altså i forhold til deres popularitet. Musikkjournalister har alltid vært skeptiske, en sunn skepsis vi jeg si, til mange veldig kjente fenomener. Hovedoppgaven må være å fortelle folk om noe nytt. Men ofte har behovet for å rakke med på de mest etablerte tatt overhånd. Musikkjournalistikken har fjernet seg fra denne stilen i senere år. Jo mindre del av musikklivet det blir tid og plass til å omtale, desto viktigere har det blitt å prioritere de man synes har noe å si. Se ikke bort fra at det kommer en ordentlig hyllest til Dire Straits også på disse sidene en vakker dag.