Noe slo meg her om dagen da jeg leste gjennom popsidene i Arbeiderbladet for nøyaktig 50 år siden. Det sto ikke mye om alle albumene som kom da, og nå er regnet som klassikere. Det var derimot ingen tvil om hvem som var mest populære på Arbeiderbladets singelliste denne uka i februar 1972. Den skotske gruppa Middle Of The Road var på førsteplass med «Soley Soley», på andreplass med «Sacramento». En sjekk av VG-lista for den samme uka viser at én singelplate trengte seg inn blant disse. På 2. plass der var Eivind Løberg med «Ratiti». Den ni år gamle sangeren som lenge etterpå var kjent som Eivind «Ratiti» Løberg, litt for lenge mente han visst selv da han begynte å gi ut mer voksne plater.
[ 1972: Nye og gamle popdrømmer ]
1972 hadde allerede begynt med at Arbeiderbladet utropte Middle Of The Road til det mest populære navnet i 1971 også, da etter slagerne «Chirpy Chirpy Cheep Cheep» og «Tweedle Dee Tweedle Dum». Ingen med ordentlig respekt for sin egen musikksmak ville vel innrømme at de likte en sang som het «Tweedle Dee Tweedle Dum». I hvert fall ikke før Bob Dylan kom med sin «Tweedle Dee & Tweedle Dum» 30 år etter.
Da Sex Pistols kom tilbake med gjenforeningskonserter på 90-tallet ble ventetida før de gikk på scenen brukt til å spille noen av de mest populære sangene fra årene før de selv kom inn i bildet. Middle Of The Road, Bay City Rollers og sånt. Jeg tror de ville minne publikum om hvor forferdelig alt var før punkrocken kom og reddet verden. Problemet deres var bare at jeg, og mange av dem jeg sto der sammen med, syntes det var ganske festlig å høre igjen disse gamle slagerne. En av mine venner kunne fortelle om da han var DJ i Bodegaen i Studentersamfundet Trondheim, og hold på å få juling fordi han spilte den like uimotståelige «Sugar Baby Love» med The Rubettes. «Dette brukte vi hele 70-tallet på å bekjempe» kom det fra klageren, av en av dem som hadde fighta for retten til IKKE å feste.
Mot slutten av 1972 hadde Gilbert O’Sullivan de tre første plassene på VG-lista med «Clair» «Matrimony» og «Ooh-Wakka-Doo-Wakka-Day». Beklager å måtte si det, men for mange er «Ooh-Wakka-Doo-Wakka-Day» et sterkere og bedre minne fra 1972 enn «Exile On Main St» og «The Rise And Fall of Ziggy Stardust And The Spiders From Mars». Selv om disse albumene med The Rolling Stones og David Bowie også inneholdt sanger som kom inn på hitlistene.
Jeg ser om igjen på mitt tilbakeblikk på1972 fra fem uker tilbake. Det inneholder mange referanser til T. Rex, Slade og andre som regjerte på hitlistene. Men den hadde ikke plass til sånne som «I’d Like To Teach The World To Sing» med The New Seekers, «Son Of My Father» med Chicory Tip og «Beautiful Sunday» med Daniel Boone. Disse platene som vi over 60 ikke trenger å finne fram for å høre, fordi de ble spilt så irriterende ofte på radioen at de er permanent lastet ned i hjernen.
Mye av den mest populære popmusikken har alltid hatt problemer med å bli akseptert av de mest musikkinteresserte. Jeg opplevde det igjen da mange kolleger skrev om ABBA igjen i fjor. Noen av dem sukket og stønnet over det de hørte, men trakk fram den formildende omstendigheten at ABBA ikke var så gode i utgangspunktet uansett. Hvis du skal la deg fortelle at ABBA ikke er relevante i 2021, så burde det i det minste komme fra noen som hadde likt dem en gang før i tida. ABBA var imidlertid sterkt rammet av det rådende snobberiet fra de som syntes «rock» var det eneste rette. Vi kan også ta med fordommene mot soul og den påfølgende discomusikken i dette, spesielt «disco sucks»-kampanjen som gikk så langt som å brenne plater som det gikk an å danse til.
[ ABBA - det beste vi kunne håpe på etter 40 år ]
Over på det tidlige 80-tallet vil jeg minne om et av mine favorittband da jeg ellers hørte mest på The Specials, Dexys Midnight Runners, Joy Division, The Human League og tidlig Scritti Politti. Sånne som står med gullskrift i historien. Det gjør ikke The Nolans. Dette var fire irsk-engelske søstre, med hits som «I’m In The Mood For Dancing», «Don’t Make Waves» og «Dragonfly». Jeg hører gjerne på dem igjen i følsomme stunder. Sånn en sangglede, med en tilsynelatende entusiasme som siden har blitt forstyrret av avsløringer om det indre familielivet, som minner om oppveksten i både Beach Boys og Jackson-familien. Uten sammenligning for øvrig. The Nolans har ingen klassiske album, men for popinteresserte vil det være synd å aldri ha hørt de beste singlene deres. Dette skjønte gruppa British Electric Foundation (egentlig Heaven 17), som tok Bernie Nolan med på albumet «Music Of Quality & Distinction», der hun sang «You Keep Me Hangin’ On» av The Supremes. Men nå tar jeg med i å rettferdiggjøre dette: «Hun sang også med et veldig hipt band, altså». Men denne innspillingen var langt fra på høyde med det beste fra The Nolans.
Vi har for lengst kvittet oss med «guilty pleasure»- fenomenet. Jeg skrev om dette i en av de første utgavene av disse Lydhørt-sidene, da jeg tok for meg «Stars»-albumet til Simply Red. «Skammelige gleder» var overskriften på den saken, men poenget var at dette ikke er noe å skamme seg over å like. Det er derimot en utsøkt fornøyelse, men du hørte ikke så mye pent om Simply Red i forhold til de andre fabelaktige «indie»-bandene fra det tidlige 90-tallet. I denne forbindelsen passer det å minne om at Bonnie Tyler kommer på en norgesturné i mai. Før noen kommer drassende med det nedlatende begrepet «norgesvenn» om artister de ikke liker skal jeg legge til at hun på den samme turneen i vår opptrer i rundt 50 byer i Europa.
[ Enya - en undervurdert superstjerne ]
Som nevnt i anmeldelsen av det nye albumet til Trygve Skaug denne uka, så er det paradoks at populærmusikken, med alle de fordommene den har slåss mot, også alltid har hatt sitt indre hierarki fra høyt og lavt. Selv oppdaget jeg dette klasseskillet da The Vanguards til manges ergrelse herjet hitlistene med «Mot ukjent sted» i 1966, og The Monkees ble like populære som The Beatles en stund i 1967. Aftenposten kan fortsatt kalle Trygve Skaugs diktsamlinger «lyrikk for folk som ikke har forstand på lyrikk». I musikken er vi kommet litt lenger i årenes løp. «Musikk for folk som ikke har greie på musikk» er en karakteristikk som det er lenge siden vi har sett.
I dag er Middle of The Road – forkortet til MOR – en betegnelse på musikk som befinner seg midt i hovedstrømmen. Musikkjournalistens viktigste jobb er å påpeke at det finnes alternativer utenfor denne gylne middelveien. Når vi hører igjen sangene til gruppa Middle Of The Road 50 år etter, er det likevel vanskelig å forstå irritasjonen fra den gangen. Dette er enkle, men fengende sanger. De er produsert med en treffende punch. Jeg tror ikke det var ironisk ment da DumDum Boys ga ut en versjon av «Soley Soley» på live-albumet «1001 Watt», på den akustiske bonus-CD-en «0 Watt». Mange kjenner igjen god popmusikk når de hører den.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
