Krig! Hva er det godt for? Absolutt ingenting!

Så skjer det igjen. En ny, meningsløs krig som bare noen svært få har bedt om, noen svært få som ikke deltar i kamphandlinger selv, men som ødelegger livet og framtida til millioner andre. Igjen skal det synges ut mot galskapen. Når Andrej Nebb la ut sin «Ukraina ni edla Putina» (Ukraina er ikke for Putin) i forrige uke var det lite sannsynlig at Vladimir Putin hørte etter og kom på bedre tanker. Vi kan amidlertid anta at det var godt for sangeren å få det ut, og at det er godt for mange andre å høre på. Vi ser stadig nye opptak av folk som synger og spiller for livet i tilfluktsrommene sine i Ukraina.

Fredsbudskapet er enkelt og sterkt i popmusikken: «War – uh – yeah! What is it good for? Absolutely nothing! », utbrøt Edwin Starr på toppen av hitlistene i 1970. «Give Peace A Chance» sang John Lennon med sitt Plastic Ono Band året før. Soldater og sivilbefolkning ble fortsatt drept, men refrengene lever evig, som en from drøm om en bedre verden. Eller, «I natt jag drömde», som Cornelis Vreeswijk sang. Oppvåkningen er like brutal hver gang.

[ Satire oig sarkasme er godt egnet til å kommentere krigens uhyrligheter  ]

Bob Dylan tok snart avstand fra sitt rykte som protestsanger for en hel generasjon, men hans «Masters Of War» levner ingen tvil om engasjementet når han langer ut mot krigsherrene: «You that never done nothin’/But build to destroy/You play with my world/Like it’s your little toy/You put a gun in my hand/And you hide from my eyes/And you turn and run farther/When the fast bullets fly»

Bob Dylan går til kjernen i dette dødelige paradokset: Det er ikke de som starter kriger som skal utkjempe dem. Den oppgaven går til unge soldater som oftest ikke har noen personlig interesse av å være med. Derfor har jeg ikke vært like glad i en annen av 60-tallets mest kjente protestsanger, «Universal Soldier» av Buffy Sainte-Marie, men enda bedre kjent i versjonen til Donovan. I denne sangen er det soldatene som får bære ansvaret for ugjerningene: «He’s the one who gives his body as a weapon to a war/and without him all this killing can’t go on ».

Siden det nesten alltid er en ny krig å synge om har disse protestsangene vært til stede i hele populærmusikkens historie. Man kan alltids sukke, og si at de ikke har forandret noe. Nick Lowe skrev «What’s So Funny ‘Bout Peace Love And Understanding» i 1974. Fred, fordragelighet og forståelse? – Nei, det blir for dumt, har overgriperne fortsatt å mene.

«What’s So Funny ‘Bout Peace Love And Understanding» ble ikke en fanesang før Elvis Costello sang den i 1979. Costello selv har på sin side skrevet en annen av de mest følelsesladede britiske antikrigssangene. «Shipbuliding», først gitt ut med Robert Wyatt like etter Falklandskrigen i 1982. Denne forteller om et lokalsamfunn rundt et skipsverft, som har vært stengt, men får nye kontakter samtidig som arbeidernes sønner blir innkalt i militæret. Sammenhengen mellom økonomisk vekst og krig gjør den vakre sangen til en av de tristeste som finnes.

[ Black lives matter: 20 sanger om frihet, likhet og brorskap ]

I vår del av verden høres protestsangene høyest når det er vår del av verden som er den aggressive part. Derfor har vi en rekke sanger om Vietnamkrigen, konflikten i Nord-Irland, Falklandskrigen og invasjonen i Irak. Vi husker ingen om invasjonen i Tsjekkoslovakia i 1968. Gruppa Dixie Chicks ga i 2002 ut den sørgelige «Travelin’ Soldier», som så tilbake på Vietnamkrigen, og tok den til topps på countrylista i mars 2003, samtidig med starten på krigen mot Irak. Uka etter plumpet gruppa ut med at de skammet seg over at presidenten i USA var fra Texas. Sangen forsvant fra radio og hitlister, trioen ble folkefiender for de mest krigshissige patriotene, som nærmest så på Dixie Chicks som country and western-divisjonen av al-Qaida.

Da dagen krigen i Irak brøt ut avsluttet Steve Earle sin konsert på Rockefeller med «What’s So Funny Bout Peace, Love And Understanding». Samtidig, på Mono to kvartaler bortenfor begynte Evan Dando sin konsert med «Eve Of Destruction», opprinnelig en sterk protestsang med Barry McGuire i 1965. Krigen gikk sin gang, men de fikk i alle fall sagt fra!

Til slutt vil jeg minne om en av de beste: Eric Bogle er en 77 år gammel skotsk/australsk visesanger, som nettopp har gitt ut et nytt album. Han har aldri blitt en godt kjent artist selv, men på 70-tallet skrev han tre av de sterkeste sangene mot krig som jeg vet om, som alle har fått mer oppmerksomhet gjennom andre. Dette er sanger som forteller gripende om tre enkeltskjebner, om unge mennesker som hadde fortjent et langt liv, men som fikk det ødelagt på slagmarkene.

«The Band Played Waltzing Mathilda» er en sang mange kjenner med The Pogues og The Dubliners. Den handler om en australier som vervet seg til slaget i Gallipoli under 1. verdenskrig. Den må ikke forveksles med den lystigere folkevisa «Waltzing Mathilda». Men troppen hans blir ønsket lykke til på reisa til denne sangen, de begraver sine døde på slagmarken til denne sangen, når de kommer lemlestet tilbake blir de hilst velkommen hjem til den samme sangen, og når de senere er med på parader for krigsveteraner spiller orkesteret «Waltzing Mathilda» enda en gang. «The Band Played Waltzing Mathilda» er nådeløs i sine beskrivelser av massegraver og krigsskader.

[ Kan vi ruste ned, please? ]

Eric Bogle skrev også «My Youngest Son Came Home Today», som ble framført av Billy Bragg på hans 1. mai album «The Internationale» fra 1990. Den er skrevet under den verste tida av konflikten i Nord-Irland, uten å velge side. Fortellerstemmen tilhører faren som får sønnen hjem i en kiste, og er dessverre gyldig for alle kriger. Igjen er språket ubehagelig eksplisitt, med sine metaforer fra slakteriet. Men den er også inntrengende poetisk trist: «My youngest son was a fine young man/with a wife, a daughter and two sons/a man he would have lived and died/’till by a bullet sanctified ».

Den kanskje sterkeste av Eric Bogles sanger, «No Man’s Land (The Greenfields Of France) «, er også spilt inn av en rekke andre, mest effektivt av folkrockgruppene The Men They Couldn’t Hang og Dropkick Murphys. Fortelleren her kommer over en grav fra 1. verdenskrig, han setter seg ned og tenker over hvordan døden kom til Willie McBride, som falt i krigen som 19-åring i 1916. Her kommer noen av de sanneste linjene om krigens meningsløse formål, der han spør om gutten trodde han kjempet en rettferdig krig, om han trodde alle forklaringene på hvorfor den var «nødvendig»: «Well the suffering, the sorrow, the glory, the pain/ the killing and dying it was all done in vain/for young Willy McBride it all happened again/and again and again, and again, and AGAIN». Og dette skjer altså tragisk nok igjen og igjen og igjen og IGJEN.