Ungt vennskap i ulendt terreng

---

5

TEATER

«Keeperen og havet»

Av Maria Parr, dramatisert av Kjersti Horn

Regi: Kjersti Horn

Scenografi og kostymer: Sven Haraldsson

Musikk og lyddesign: Erik Hedin

Med: Vetle Bergan, Ina Svenningdal, Per Schaanning, Kaia Varjord

Det Norske Teatret

---

Maria Parrs barnebøker har siden debutboken «Vaffelhjarte» kom ut i 2005, nådd et stort antall skolebarn og deres foreldre. Ikke bare er bøkene blitt høytlesningsfavoritter hjemme og på skolen, men Parrs fortellinger er også blitt filmatisert og gjort til teater. Det Norske Teatret satte i 2015 opp hennes «Tonje Glimmerdal», og nå er de klare med «Keeperen og havet», som er basert oppfølgerboken til «Vaffelhjarte». Her heter hovedpersonene Lena og Trille og bor i den vesle kystbygda Knert-Mathilde. Og i denne fortellingen blir vennskapet deres satt på utallige prøvelser, blant annet fordi en ny jente, Birgitte, kommer flyttende fra Nederland til den lille bygda.

På Det Norske Teatrets Scene 2 er nå denne episodiske romanen blitt en raus, morsom og rufsete scenefortelling der intrigene mellom Brigitte, Trille og Lena går som en rød tråd gjennom det hele. Ellers skjer det en masse som gir de unge hovedpersonene ting å være både glade og mindre glade for: Nye søsken, kjipe fotballtrenere, å gå julebukk i snøstorm, og møter med pøbelen Kai-Tommy. Dette er en iscenesettelse som tilfører både fortelling og karakterer mye ekstra – men aldri for mye – og den kan være minst like interessant å se for de voksne som for barna.

[ Dette er best på teaterscenene i Oslo akkurat nå (+) ]

Sven Haraldssons scenografi er en nøkkel til hele denne forestillingen, og scenografisk er dette veldig morsomt og kreativt løst. En heldekkende tretrinns-trapp og ditto vegg, begge helt hvite, er trukket helt frem på scenen og gjør rommet dermed ganske smalt. Dette gjør at vi kommer tett på skuespillerne, og det er kjempefint å følge særlig Lena og Trille (Ina Svenningdal og Vetle Bergan), som fremstilles av to skuespillere med både mye, detaljert og spennende mimikk. Det hvite rommet forblir imidlertid ikke hvitt særlig lenge. Allerede fra starten er det utstyrt med både fiskeutstyr og mikrobølgeovn, solstol, høner og skolesekker, som angir ulike steder der handlingen utspiller seg. Her finner vi alle steder på ett sted, med andre ord. Etter hvert skal det også males tekst og scenografi på veggene av skuespillerne selv, for det er de som lager og leker seg frem til forestillingen ettersom den skrider frem. Til slutt er scenebildet et eneste stort, herlig kaos. Og det er gøy!

[ «Alle fantastiske ting» er rørende og forrykende listekomikk (+) ]

Det er i det hele tatt en veldig forfriskende versjon av Maria Parrs roman vi kan se på Det Norske Teatret denne sesongen. Forestillingen er litt for lang, og slutten kunne fint vært kuttet ned, men ellers er bearbeidelsen av romanen for teater veldig god, ja, jeg vil si at forestillingen er hakket bedre enn boken. Maria Parrs Lena og Trille-univers har i utgangspunktet bena litt for godt plantet i en eldre, mer tradisjonell barneboktradisjon, og det gjør det en smule tungt. I Kjersti Horns regi og med fire fabelaktige skuespillere på scenen; de allerede nevnte Vetle Bergan og Ina Svenningdal, Per Schaanning som farfar og Kaia Varjord som på imponerende vis skifter mellom å være to ulike sett med foreldre, den nye jenta Birgitte og Trilles rival Kai-Tommy, river fortellingen seg nå ut av det tradisjonelle og trer frem for oss i et mer viltert og utemmet uttrykk. Det er som om fortellingen endelig får puste, som om Lena og Trilles innfall og herlige vennskap endelig får blomstre. Når man også har gjort det smarte dramaturgiske grepet å intensivere firkantdramaet Lena-Trille-Birgitte-Kai-Tommy i denne teaterversjonen, styrkes også fortellingens fokus på barnas relasjoner til hverandre, og det er lett for publikum å føle med dem.

[ Albert Åberg er 50 år og like ung - på Trikkestallen (+) ]

Bergan og Svenningdal skal ha enda litt mer ros for sine fortolkninger av denne forestillingens hovedpersoner. Begge har de evnen til å formidle et stort sett med følelser hos disse barna, og hele veien er vi med dem, i vått og tørt, storm og stille – bokstavelig talt. Og Ina Svenningdal gir så mye liv til Lena at jeg iblant lurer på om hun ble født til å spille nettopp denne rollen.

Men det er andre ting å lure på også: Hvorfor er skuespillerne sminket hvite i fjeset og er like røde rundt øynene som tæringssyke barn fra 1800-tallet? Og hvorfor er den scenografiske løsningen, som jeg allerede har omtalt i rosende vendinger, svært lik den i Horns oppsetning av «Richard III» på Nationaltheatret i 2016? Dette tenker selvsagt ikke åtte-åringer i publikum på, men en kritiker gjør det, og når Trilles farfar mot slutten av forestillingen dynkes med en bøtte med blod (i en båtulykke) og Lena og Trille krangler sint og høylytt, så er jeg rett tilbake til «Richard III»s blodige og aggressive verden. Det føles veldig feil, men er samtidig uunngåelig å tenke på. Så hva har Kjersti Horn har tenkt her?

Alt i alt er dette en veldig god teatertolkning av Maria Parrs roman og univers som lar oss gjennom gode skuespillere få se og ta barns relasjoner, tanker og følelser på alvor, samtidig som vi hele tiden overraskes av kreative scenografiske løsninger og treffer mange morsomme karakterer på veien. Topp teater!