En fascinerende og forførende jazzreise

Jonas Cambien Trio

Nature Hath Painted The Body

Clean Feed

Vi er velsignet med mange glitrende pianister på den norske jazzscenen. En av dem er belgiske Jonas Cambien, som kom til Oslo med klassisk utdanning i bagasjen og gjorde den norske hovedstaden til sin hjemby etter å ha studert ved Norges Musikkhøgskole.

[ Tre perfekte jazzalbum fra tre saksofonlegender ]

«Nature Hath Painted the Body» ble nylig lansert under en strømmekonsert på Kampenjazz i Oslo, og er tredje stikk fra pianistens bassløse trio etter at de debuterte på portugisiske Clean feed Records tilbake i 2016, med «A Zoology of the Future». Debutalbumet satte på fint vis tonen fra denne særegne og fine trioen, der Cambien har med seg to velkjent navn fra den norske jazzscenen, André Roligheten (sopran- og tenorsaksofon og bassklarinett) og Andreas Wildhagen (trommer). Det er et ypperlig reisefølge dette.

De elleve låtene på albumet er alle signert Cambien, men arrangementene er signert samtlige tre musikere. Og det er all grunn til å understreke betydningen av kollektivet i en reise der grensene mellom det komponerte og improviserte er like utvisket som sjangergrensene, enten de galopperer gjennom det cambianske landskapet til en dunst av folketoner i en låt som «Mantis», eller de på kontrollert vis slentrer videre inn i åpnere klanglandskap på «The Origins of Tool Use», som om de har fått med seg et par belgiske trappistøl på veien.

[ Frode Haltlis Avant Folk: Folkelig jazz på nye eventyr ]

Cambiens låter er både melodisk og rytmisk smarte, tidvis minimalistiske. Det er likevel trioens åpne og lekne behandling av låtene som for alvor gjør dette til en fascinerende og forførende reise, det har en smak av både sekstitallets frihetssøkende jazzscene og samtidsmusikk når de med kreativt overskudd knar sitt helt særegne musikalske uttrykk, inviterende selv på det mest kompromissløse.

[ De beste norske jazzplatene fra 2020 ]

Dette er blitt en rik, variert og forførende reise med den belgisk-norske trioen, fra utblåsningen i «1 000 000 Happy Locusts» til den seige grooven i «Yoyo Helmut» og det poetiske nedslaget i «Helium», med den såre tonen fra Rolighetens saksofon svevende over Cambiens orgel og piano.