Frode Haltli
Avant Folk II
Hubro
Tre år er gått siden den forrige avant folk-utgivelsen til Frode Haltli, trekkspilleren som med sitt store band tok folkemusikken en god tur rundt i geografien, og i hele musikklandskapet. Det samme kan sies om oppfølgeren, som med det samme utgangspunktet byr på mange nye overraskelser.
I tillegg til Haltli på sitt akkordeon, består ensemblet igjen av Erlend Apneseth (hardingfele), Hans P. Kjorstad (fiolin), Rolf-Erik Nystrøm (saksofon), Hildegunn Øiseth (trompet), Ståle Storløkken (tangenter), Juhani Silvola (gitar), Oddrun Lilja Jonsdottir (gitar), Fredrik Luhr Dietrichson (bass) og Siv Øyunn Kjenstad (trommer).
[ Erlend Apneseth Trio: Åpen klasse blir sjelden åpnere ]
Albumet inneholder fire lange låter, med rikelig spillerom til å la deltakerne vise hva de kan. De begynner med «Doggerland», det vi kjenner som Doggerbank fra den gangen «Meldinger om fisket» var det vi gjerne fikk høre hvis vi slo på radioen i håp om å få høre god musikk. Jeg lurer på hvilke radioprogrammer som kan tenkes å spille dette albumet, men nå får vi la den debatten ligge, og gleder oss over det vi har. Låten begynner med noe jeg vil kalle «liflige» trekkspilltoner, folkelig i det norsk-irske grunnlaget, men med et band som spiller seg opp, og går over i et boblende improvisert «undervannsparti», som understreker at her kan alt skje.
[ Frode Haltli og Erlend Apneseth en vakker sommerdag på hoppkanten, ]
«Nordlys» starter stort, vakkert, melodiøst og stemningsfullt med blåserne i forgrunnen, før Haltli faller inn og leder låten videre i en lang høytidsstund som ender i en elektronisk puls som flater ut mot uendeligheten.
«Gravberget» er en egenkomponert pols fra Finnskogen, innholdsrik nok til at Haltli selv skrev to sider om bakgrunnen for låten i Musikkmagasinet i Klassekampen denne uka. Den begynner forsiktig med klimpring på hardingfelas strenger, men skal snart bli enda strengere når Oddrun Liljas gitar drar låten langt inn i progrockens mer syrete soner.
[ Oddrun Liljas debutalbum "Marble" er en sensasjon ]
Albumet slutter med «I Østen som i Vesten», med takter og toner som forklarer tittelens antydninger. Den begynner tungt og ettertrykkelig, vokser seg større og sterkere med bandet i en støyende intens freakout, før de, og vi, puster ut i ettertenksom stillhet.
Slippkonsert strømmes fra Riksscenen fredag 19. mars kl. 20, tilgjengelig i ei uke etterpå.
