Team Me: Ut fra sin egen skygge

Team Me ble et av de store nye navnene i norsk pop i forrige tiår. Debutalbumet «To The Treetops» ble en salgs- og kritikersuksess, det fikk Spellemannprisen i popklassen, og sangen med den uforglemmelige tittelen «With My Hands Covering Both Of My Eyes I Am Too Scared To Have A Look At You Now» ble en stor publikumsfavoritt. Det var jublende høy stemning på konsertene, og de ble også godt mottatt når de kom til Storbritannia, USA og Japan. Alt så bra ut.

– Det var bare så trist at jeg klarte ikke å kommunisere at det var ting med dette jeg ikke taklet. At jeg ikke hadde det så bra med meg selv, sier Marius Drogsås Hagen i dag. Nå bor han på Nesodden, men er ofte tilbake på gamle trakter i Elverum, for å kjenne på følelsen av sine formative år. Det er her vi treffer ham en lørdag formiddag, og vandrer litt rundt for å se hvor han kommer fra.

Gir større mening

– Gjengen min og jeg var annerledes. Vi ble musikknerder veldig tidlig, og fikk en egen identitet. Derfor ble vi aksepterte i alle sosiale lag, så vi hadde både fotballgutta og rånerne som venner. Vi fant oss en plass, og det er jeg takknemlig for i dag, forteller han.

– Jeg har hørt gjennom de gamle Team Me-sangene, og tenkt at nå, etter alle disse årene, så gir de så mye større mening. Jeg skrev dem mer på impuls. Flere av sangene betyr andre ting nå enn de gjorde da. Dette er fet ting å oppdage, et tegn på at man har kommet seg et steg videre, sier Marius Drogsås Hagen.

Han forklarte til å begynne med at Team Me var en roteskuff for det som ikke passet inn i alt det andre han drev med. I gymsalen på den gamle barneskolen sin på Søbakken i Elverum spilte han inn sanger med instrumenter som var der fra før, blokkfløyter, klokkespill, marimba og barnlig perkusjon. Debutsingelen «Weathervanes and Chemicals» værhaner og kjemikalier, var basert på minner fra skoletida.

– Alt med Team Me startet i gymsalen på Søbakken. Jeg har brukt flere steder her i Elverum på innspillingene siden. Jeg har vært i steinfoajeen i Rådhuset, jeg har brukt kirka på hver eneste plate, og barnekoret fra Søbakken skole. Elverum har fargelagt estetikken i lyden til Team Me, forteller han.

[ Gabrielle med et av høstens beste album  ]

Team Me ble tatt ut til Urørt-finalen i P3 i 2010, mens de fortsatt var et studiobasert enmannsband. Hagen måtte sette sammen en ordentlig gruppe i full fart. Selv om de ikke nådde helt til topps i Urørt ble dette starten på noe stort.

– Så kom den suksessen jævlig fort. Det var dette jeg hadde drømt om, men da det skjedde var jeg ikke forberedt på det, og hadde ikke verktøyet til å deale med det. Tempoet var så høyt at jeg ikke greide å fordøye alt. Jeg hadde en merkelig kombinasjon av mindblowing opplevelser av alt som skjedde, samtidig som det også ga meg sorg. Etter at vi var ferdig med den første runden ba jeg om litt å få litt tid, så ramla jeg ned i kjelleren, forteller han.

– Alt ble så anti. Jeg sa nei til å spille på VG-lista, fordi jeg ikke kunne stå inne for det, liksom. Hvor kult hadde det ikke vært å komme dit og vise kidsa at det er kult å spille i band? Jeg brukte mye tid på å skamme meg over at musikken var så stor, episk og happy, med store kor og alt. Å dra ut igjen og spille ble et antiklimaks. Jeg klarte ikke å være helt til stede på scenen, levere med den kjærligheten musikken fortjener, med den samme kjærligheten som vi ble møtt med der vi kom. Det andre albumet ble tyngre og mørkere. «Blind As Night» var ikke så gøy å spille inn, innrømmer han nå.

Alt stoppet opp

I 2015 bestemte Marius Drogsås Hagen seg for å stoppe opp, mens leken fortsatt så veldig god ut. Team Me sa rett og slett takk for seg. Dette ble forklart med at utbyttet av å være unge og lovende var magert i forhold til alt oppstusset de skapte.

[ Daniel Kvammen rekker ut ei hand til "Guta som gret" ]

– Det var det nærmeste jeg kom en slags sannhet da. Når jeg ser tilbake på det må det ha vært noe annet. Ikke økonomi i hvert fall, det har aldri vært noen motivasjon i Team Me, eller for musikken min i det hele tatt.

– Visste bandet om at det lå noe annet bak?

– Nei, jeg visste det ikke selv heller. Jeg skjønte ikke hva som skjedde, rett og slett. Det tatt mange år å bygge opp igjen tilliten i bandet. Det var jævlig skuffende for dem. Vi hadde så mye foran oss.

Marius Drogsås Hagen sluttet ikke å være med i band. Han dannet Imitating Aeroplanes med barndomsvennen Tord Øverland Knudsen, som han hadde spilt sammen med i tungrockgruppa Jaqueline i ti år, og som i mellomtiden hadde blitt ordentlig popstjerne i Storbritannia med The Wombats. Parallelt spilte han i Insomniac Bears med Thomas Bratlie fra Rumble In Rhodos. Begge disse prosjektene fortsetter, og har nye album på gang.

Et helt nytt perspektiv

Så kom vendepunktet. I 2018 fikk Marius Drogsås Hagen en telefon fra Vegard Vinge, teaterregissør og kunstner som er kjempefan av Team Me. Han ville ha ham med på en forestilling som het «Panini-BoysRoom» på Festspillene i Bergen. Hagen fikk en egen Team Me-avdeling i den seks timer lange forestillingen. Dette er den samme Vegard Vinge som ble involvert i en av de siste årenes store kulturdebatter da den såkalte Sløseriombudsmannen mente forestillingene til hans kompani Vinge/Müller var sløsing med statlige støttemidler.

– Jeg visste ikke hva jeg gikk til, men det var så forløsende for meg, og ga meg helt nye perspektiver på det jeg driver med. Jeg kom dit med lua i hånda, og ble snakket opp noe så voldsomt. Forstillingen var traumatisk, skummel, og mye annet rart. Da jeg gikk derfra tenkte jeg at kunne gjøre hva som helst. Det er jeg evig takknemlig for. Jeg så hvordan han ble angrepet etterpå. Dette var et direkte angrep på kunstnere og kunsten. Det var så urettferdig. Kvaliteten på det de lager er skyhøy. I mine øyne er sånne folk man må ta vare på i Norge, sier Hagen.

[ Sondre Lerche: En av årets lengste sanger er også en av årets beste ]

Forestillingen fra Festspillene ble tatt videre og vist i en komprimert utgave som «Fotballspelet», i Dale i Sunnfjord. Dit dro Fremskrittpartiets omdiskuterte strateg Espen Teigen, på dette tidspunktet journalist i Nettavisen, på reportasjereise: ”For min del var hverken musikken eller fremføringen av spesielt høy kvalitet. Lyden var så som så. Men det kan fort være fordi jeg er mentalt født på 20-tallet, og ikke er spesielt imponert av lyder som lar seg registrere som ukomfortabel i møte med trommehinnen», skrev Espen Teigen i Nettavisen.

Mange av leserne av musikksidene i Dagsavisen vil da umiddelbart tenke at dette må ha vært spennende saker. Og «Fotballspelet» ble kåret til en av årets beste teaterforestillinger i Norsk Shakespeare Tidsskrift, der anmelder Ole Petter Ribe konkluderte slik: «Og prikken over i-en var da Marius Drogsås Hagen fra Team Me hadde holdt det gående i flere nattetimer fra en liten pallescene, takker for settet, tar av seg Rambomasken og muskeldrakten og spyr av ren utmattelse bak malingsbutikken. Slik sluttet det.»

– Det var så jævlig varmt inni den maska. Og siden jeg ikke hadde kor bak meg måtte jeg overkompensere med min egen sang, så det ble den heftigste treningsøkta jeg har hatt, sier Hagen.

Etter disse opplevelsene begynte Marius Drogsås Hagen å leke med tanken om Team Me igjen. Først som enmannsbandet det opprinnelig var tenkt som. Et par måneder etter ringte han likevel gjengen, og sa at han hadde lyst å ha med alle sammen igjen. Tydelig rørt forteller han at alle takket ja.

Snille gutter

Team Me begynte å gi ut nye sanger i 2019. I de to årene som har gått siden er det kommet fire av dem, fram til den nye singelen «Song For A Drummer», som ble sluppet forrige fredag. Nå er et nytt album klart for neste år, da det også blir en norgesturné, med start på Rockefeller i Oslo 12. mars.

Vi spaserer rundt i sentrum av Elverum, til vi kommer til Ole Paus’ gate. Der ligger Ungdommens Hus, der Marius og Bjarne Alexander Ryen Berg øvde tidlig i tenårene i startfasen til Jaqueline, fem timer i uka, for det hadde de lest at Motorspsycho gjorde: – Det var i øvingsrommet der, at jeg fant meg selv. Huset ble en hang out, i mangel på andre steder å være i Elverum. Vi var veldig snille gutter, og brydde oss ikke om stort annet enn å mekke ny musikk og være i vår egen boble. Vi var heldige som hadde dette stedet å gå til, utvikle oss og lære ansvar.

[ Tønes gir ut et av årets beste album ]

Vi ender nede ved Glomma, som har blitt et sterkt symbol for Marius Drogsås Hagen. «Every little dream, is a river running back to you», synger han i en av sine nye sanger. For ham handler det om å reise tilbake til sin barndoms by ved Glomma, for å få orden på tankene, og finne ut hvor han kommer fra. I tillegg til det kommende albumet til Team Me ser han fram mot en serie av album som heter «Return To The Riverside», som handler om denne tematikken.

– Elva er livsgrunnlaget som renner gjennom byen. Det har skjedd så mye her, på godt og vondt. Ikke alle har hatt det godt med å være ung og frustrert tenåring på et lite sted. Jeg klarte ikke å se tre år fram i tida, og tenke at da kan jeg komme meg ut av det her. Å skulle bli ferdig med videregående, dra i militæret, begynne på utdannelsen, ingenting av dette passet for meg. Dette handler om å komme tilbake hit, etter en suksess og en nedtur, med mer livserfaring, og et bedre perspektiv på oppveksten og hva som har skjedd. Derfor ville jeg være mer i Elverum, så jeg har fått med en skrivestue, en hule, med et piano der det er veldig koselig, sier han.