5
Daniel Kvammen
«Guta som gret»
Playground
«Dem låg der og venta som dønninga», synger Ane Brun om de store tårene som gråtes nå for tida. Nå har dønningene også skylt innover Daniel Kvammen, som slår fast at selv den som er født i stormen og var hard som stein til slutt ikke ser forskjell på tårer og regn.
Med «Guta som gret» slår han knute rundt sin egen karriere og noen år som åpenbart har kostet, om toppturer som har vært et helvete, om brudd og sammenbrudd, sykdom og avmakt, men også forsoning på så vel et indre som på ytre plan. I intervjuer har han ikke lagt skjul på at suksessen med låten «Du fortenar ein som meg» og albumet «Fremad i alle retninga» (2015) i lengden ble litt for bratt, og et tegn på veien var albumet «Vektlaus» (2017), fortellingen om et brudd og et snev av alvor med låter som «Me dansar ikkje for moro skyld». Så skulle det går fire år. Med «Guta som gret» kommer det en slags konklusjon, om man dømmer etter der vi hører.
[ Til topps med Daniel Kvammen (+) ]
Det virker lenge siden Daniel Kvammen kikket fram som en visesanger fra Geilo, selv om en sang som «Ein ekstra person i verda» viser hvilken teft han har for det nære og helt enkle. I dag lager han for det meste smittende låter i grenselandet mellom voksen norsk pop og svært dansbar synthpop med droppet konstant liggende på lur. Dialekten er imidlertid den samme.
Daniel Kvammen og Gabrielle
I et par vendinger, som på «Ti knivar i hjertet» og «falle frå jorda» er han nesten nede hos Bjella, men for det meste legger han vokalen tydelig i front for et langt høyere tempo, tørre og «krispy» arrangementer og de virkelig store refrengene som til tider minner om en mellomting mellom Shawn Mendes og Vampire Weekend. Det er i dette stadionformatet Kvammen befinner seg på for eksempel «Me to er ein evighet», duetten med Gabrielle som i mange måneder allerede har vært en landeplage, og hvor særlig Gabrielle får vist hvilken kapasitet hun er som finstemt vokalist.
«Me to er ein evighet» er en av mange låter på det nye albumet som appellerer til de store, nære og kjente følelsene som gjør at Kvammen lett blir et soundtrack til manges hverdagstanker, med tekster som vil antyde noe konkret i spennet mellom det indre og det ytre. De snor seg gjerne rundt temaer som bryter mot maskuline forestillinger, som formidler håp til de håpløse og som kveiler seg rundt forhold og kjærlighet: «Fyfaen så morsom eg er/Skal du høyre noko som får deg til å le? At elskar deg så mykje at eg hater meg», er Kvammen på sitt beste.
[ Tønes er en av landets mest særegne sangere, og en av de beste samtidig (+) ]
Andre ganger blir den samme direktheten fortsatt bortimot arrogant selvopptatt, og det er ikke alltid at han klarer å balansere han sitt eget ego med virkeligheten slik andre kan oppfatte den. Å synge muntert at «Om det blir verre no så/Kan dette rett og slett hende at eg må legge meg ned å dø» framstår i denne sammenhengen som en sjaber form for ironi.

Janteloven og Petter Northug
På den annen side er han god til å plukke spirer fra andres tekster eller fra velkjente og til og med slitte populærkulturelle referanser, for så gjøre dem til sine egne. Som når han synger om Lillelord eller parafraserer over Obstfelders dikt om å havne på feil klode. Eller når han, med et alvorlig glimt øyet, synger om et av sine mange selvbilder i «Janteloven», en låt som også har forbindelseslinjer til Petter Northug-saken:
«Veit du kven eg trur eg er?
Maksimal hastighet, lynet som slår ned
Livets rikaste, landets finaste
Midt mellom Chirag og Eva Weel»
Daniel Kvammen har omringet seg med gode folk på «Guta som gret». Preben Sælid Andersen (Hajk og Death By Unga Bunga) og musiker/produsent Odd Martin Skålnes (Sigrid, Aurora) er sentrale på de fleste vis, også på produsent- og komponistsiden. Lasse Lokøy (Sløtface og Lokoy) har også bidratt mye sammen med «bandet» bestående av Øyvind Blomstrøm (gitar), Chris Holm (bass) og Kim Åge Furuhaug (trommer). For å nevne noen. Gabrielle lysner nevnte «Me to er ein evighet», mens en annen gjestevokalist bidrar musikalsk til at den tyngste turen «kan bli den finaste du får». Det går en rett linje mellom låten «Janteloven» og «Den tyngste turen», sistnevnte i tospann med Aslag Haugen fra Hellbillies som kler denne sangen om å ikke stanse i tide til du står «oppslukt av frykt».
Aslag Haugen spør, Kvammen svarer
Var livet ellers for trygt, spør Haugen, og Kvammen svarer med ett av sine fineste refrenger at «Tenk om alt går bra til slutt/At alt ordnar seg for slike/Slike tullinga som oss».
[ Daniela Reyes: Alle tiders talent (+) ]
«Guta som gret» tyder på at det meste har ordnet seg. På slippturneen spiller Daniel Kvammen på Rockefeller og andre betydelige scener, men potensialet i flere av disse sangene kan fort føre han til de aller største konsertstedene. Og da mener vi ikke Galdhøpiggen, Gaustatoppen eller de andre toppene han har spilt på denne sommeren. Den dansbare energien og dragkampene i tekstene, mellom bygd og by, mellom det ytre og det indre og mellom lys og mørke, påkaller de store følelsene. Det er ikke så ulikt Kvammens eget forbilde Håkan Hellström. Med andre ord er Kvammen klar for nye turer. Og de kan bli blant de fineste han får.