Plateselskapet Creation og Primal Scream - et fullstendig forskrudd kunstverk

Da utestedet Mono åpnet på Youngstorget i 2006 sto to rare fyrer der og spilte plater på et lite podium, med en DJ-teknikk som hadde et stykke igjen til fullkommenhet, men med så gode plater at de tok igjen alt det de tapte teknisk sett. De to var Alan McGee, grunnleggeren av plateselskapet Creation, og Bobby Gillespie, frontmannen i Gruppa Primal Scream. Denne uka er det premiere på spillefilmen «Creation Stories» om Alan McGee, og neste uke kommer Bobby Gillespie til Bylarm, blant annet for å snakke om hvordan dette begynte.

– Creation var hovedsakelig en lang fest. Det er ingen vits i å prøve å intellektualisere at vi slapp unna med 17 år med uskikkelig oppførsel, sa Alan McGee da jeg traff ham under et oslobesøk i 2001. Mannen som sto bak lanseringen av grupper som Jesus And Mary Chain, Primal Scream, My Bloody Valentine, Teenage Fanclub, Boo Radleys og, nesten sist, men desidert størst: Oasis. Og en rekke mindre kjente, eksentriske artister som ikke fullt så mange oppdaget. Alan McGee snakket entusiastisk om livet i sus og dus da jeg møtte ham, og ikke minst om mengdene av narkotika som gikk med i dragsuget. Filmen «Creation Stories» fråtser i sex, drugs and rock’n-roll, og det er ingen grunn til å tro at det gikk roligere for seg i virkeligheten.

[ Metallica - helsvart hardrock i 30 år ]

Alan McGee og Bobby Gillespie møtte hverandre hjemme i Glasgow tidlig i tenårene. Begge var vilt opptatt av musikk, men Alan McGee forsto fort at han ikke hadde talent for å bli rockestjerne selv. Han forsto at han hadde mer å bidra med i kulissene, som en popkulturell entreprenør, glødende opptatt av nye bevegelser som satte musikklivet på spissen. Hans forbilder ble managerne Brian Epstein (The Beatles), Peter Grant (Led Zeppelin) og Malcolm McLaren (Sex Pistols).

[ «Creation Stories»: En real heisatur om mannen som oppdaget Oasis ]

McGee ble manager for The Jesus And Mary Chain, gruppa som lagde perfekte popsanger som hørtes ut som den ble spilt på slipemaskiner, og gjorde 20 minutter lange konserter som noen ganger endte i opptøyer. Trommeslageren til å begynne med var Bobby Gillespie. Jesus And Mary Chain ga ut debutsingelen «Upside Down» på Creation i 1984. De vakte fort så stort oppstuss at McGee kunne selge dem til det langt større Warner Musics underselskap Blanco Y Negro, før de ga ut sitt første album året etter. Denne overgangen finansierte mange av Creations aktiviteter i begynnelsen.

Jeg møtte Bobby Gillespie før den første norgeskonserten med Jesus And Mary Chain, i Trondheim i 1985. Stille og tilbaketrukket satt han og hørte på mens brødrene Jim og William Reid raljerte med omverdenen. Gillespie var fort ferdig i denne birollen, og kom tilbake i spissen for Primal Scream. ««All Fall Down» er en søt og småskramlende melodi som ikke lever opp til navnet på gruppa som har laget den – Primal Scream», sto det i den første omtalen av gruppa i Nye Takter senere i 1985.

Den første singelen på Creation var med The Legend – et artistnavn for Everett True, med sangen «'73 In ‘83», som jeg umiddelbart kjøpte for en av de to låtene på B-sida «You (Chunka Chunka) Were Glamorous». Denne var typisk for mye av det Creation kom til å konsentrere seg om. Musikk som både var fengende og litt forskrudd. Everett True ble musikkjournalist, og var den som første som omtalte grungemusikken fra Seattle som det neste store. Hjemme i England fortsatte Creation veien mot nasjonalt herredømme.

[ Oslobandet Veps stikker seg ut internasjonalt ]

Bobby Gillespies Primal Scream hørtes til å begynne med ut som enda et nypsykedelisk rockeband. Dette forandret seg med «Screamadelica», som denne uka er 30 år gammel. Her var syrerocken deres utvidet med ny acid house, og av dopet som fulgte med. Primal Screams «Screamadelica» regnes som et hovedverk i omveltningene rundt ravekulturen, en utagerende form for dansemoro, som nærmest kom i konflikt med den grublende grungen fra USA.

Bobby Gillespies fascinasjon for gammel og ny kultur gjorde «Screamadelica» til noe spesielt. Svart, dyp amerikansk musikk ligger i bunnen helt fra åpningen «Movin’ On Up», som i et mer nøytralisert perspektiv igjen høres mer ut som tankefull gospel enn sanseløs rave. Albumet fortsetter med «Slip Inside This House» av 60-tallspsykedelikerne 13th Floor Elevators, men den hørtes aldri sånn ut da Roky Erickson sang den selv.

I 1993 oppdaget Alan McGee gruppa Oasis fra Manchester, da de var oppvarmingsband på en klubb i Glasgow. Utgiftene til innspillingen av My Bloody Valentines soniske mesterverk «Loveless» hadde vært så astronomiske at McGee måtte selge halvparten av Creation til Sony. Platekontrakten til Oasis ble derfor med Sony, men Creation fikk gi ut platene i Storbritannia. Der ble de landets mest solgte i årene som fulgte. Men fortsatt var lyden av Creation tilnærmet ekstrem. Platene til Oasis var mastret så høyt at Sony hadde problemer med å spille dem inn på kassettene musikkjournalistene fikk på forhånd.

[ Oasis 20 år etter: Definitivt, kanskje ]

Alan McGee og Creation donerte én million kroner til valgkampen som førte Labour til seier i 1997. Tony Blair uttalte da at Creation var et symbol på hans «New Labour» etter å ha startet med et beskjedent banklån, og endt med milliardomsetning. Etter valget ble McGee og Noel Gallagher fra Oasis invitert til nr. 10 Downing Street. Den nære forbindelsen ble kortvarig. Politikken ble ikke som McGee hadde håpet. Kritikken av den nye regjeringen ble fort krass. – Vi trodde partiet skulle gå i sosialistisk retning, men så var de ikke så forskjellige fra de konservative, fortalte han oss senere.

Det vakte en viss munter oppsikt da det ble kjent at Bobby Gillespie i 2007 hadde henvendt seg skriftlig til bydelen han bor i, for å klage på lydnivået fra en pub i nærheten. Gillespie kommer snart med sin selvbiografi «Tenement Kid», som han vil dele historier fra når han er på Bylarm i neste uke. I sommer ga han ut det oppdiktede skilsmissealbumet «Utopian Ashes» sammen med Jehnny Beth fra gruppa Savages, kanskje et av de fineste utspillene i britisk pop i år.

I denne opphopningen av Creation-historier er det denne uka premiere på filmen «Knebworth 1996», fra konsertene der Oasis spilte for 250.000 mennesker på to dager. Det sies at gjestelista til Creation sto for 7.000 av dem. – Etter hvert ble Oasis så store at mange trodde at de var de eneste Creation hadde, fortalte McGee oss, som en forklaring på hvordan hans største suksess også ble begynnelsen til slutten for selskapet hans. – Creation var meg selv fra 1984 til 1994. Fra 1994 til 1999 ble selskapet styrt av økonomiavdelingen i Sony, mente han. Han fortalte også at livsstilen hans i disse årene var i ferd med å ta knekken på ham, og at han var glad for i det hele tatt å være i live.

Jeg har lyst til å avslutte denne Creation-historien med at noen av Alan McGees største personlige favoritter er navn som aldri fikk den oppmerksomheten de fortjente. Først og fremst den anarkistiske gruppa Television Peronalities, som han nærmest tillegger æren for ideene Creation ble tuftet på, og som får sin rettmessige hyllest i spillefilmen. Hans eget favorittalbum av alt han ga ut er «Mona Lisa Overdrive» med Trashmonk, artistnavnet til Nick Laird-Clowes, en av britisk popmusikks store kulthelter. «Som et fullstendig forvrengt kunstverk», hermet Laird-Clowes etter McGee, med tjukk skotsk aksent, i et intervju her i avisa. Hele Creation var et fullstendig forvrengt kunstverk i seg selv.