Helsvart hardrock i 30 år

Albumet som egentlig bare het «Metallica» kom ut i midten av august i 1991, i et cover som var nesten helt svart, med en bare så vidt synlig slange i nederste høyre hjørne. Det har siden vært kjent som «The Black Album». Akkurat som da et annet populært band ga ut sitt «The White Album» 23 år før. Etter ei uke i salg var den nr. 1 i Norge, USA, Storbritannia og en rekke andre land. Og trommeslager Lars Ulrich ringte til Arbeiderbladet:

– Dette er selvfølgelig en stor opplevelse. Den siste uka har vært en virvelvind av gode nyheter. Vi er på topp i minst ti land nå. Hva skal du si til sånt? Det er morsomt fordi mange bare lo av oss til å begynne med. De sa vi ikke kunne spille, og i hvert fall ikke lage låter. Dette er en langfinger til dem, sa Ulrich.

Tungrocken hadde lenge vært en isolert del av poplivet. Metallica var fortsatt et nytt bekjentskap for de fleste. Gruppa selv hadde på forhånd beskrevet albumet som «alle platers mor», og mange var tydeligvis enige med dem. Suksessen var like enorm som lyden.

Metallica ble startet av danske Lars Ulrich i Los Angeles i 1981. Han ga opp en lovende karriere som tennisspiller, for å begynne å slå trommer sammen med sangeren og gitaristen James Hetfield. Dave Mustaine var med på gitar til å begynne med, før han hoppet av og dannet Megadeth, og ble erstattet av Kirk Hammett. Cliff Burton spilte bass.

[ Iron Maiden går fra himmel til helvete på sitt nye album ]

Til tross for det strenge uttrykket Metallica hadde til å begynne med vokste publikummet deres fort oppover 80-tallet. Album nummer tre og fire solgte fem millioner eksemplar til sammen. Fem år før det svarte albumet var de store nok til å fylle Skedsmohallen, der de nest største artistene opptrådte i Norge, de som ikke var store nok for Drammenshallen. Det var etter den første av disse konsertene, på vei videre i Sverige, at bussen deres kjørte av veien, og Cliff Burton omkom. Han ble erstattet av Jason Newsted, og gruppa var tilbake i Skedsmohallen i 1998, etter utgivelsen av albumet « … And Justice for All». Dette ble nominert til Grammy i klassen for hard rock og metal i 1988, men i en av denne prisutdelingens største skandaler gjennom tidene gikk statuetten til Jethro Tull!

I utgangspunktet var det ikke mye som tydet på at Metallica skulle bli en gullgruve. Gruppa hadde gjort seg kjent med såkalt thrash metal, med store skiftninger i lydbildet, hardere enn de fleste andre, og tekster med store livsanskuelser. Men det «svarte» albumet deres skilte seg ut fra forgjengerne. Ikke lenger like thrash, men med mer konvensjonelle låter. Det kom fem singler fra dette albumet etter hvert, med «Enter Sandman», «Sad But True», «Wherever I May Roam», «The Unforgiven» og «Nothing Else Matters».

[ Charlie Watts var hjertet i The Rolling Stones ]

«Hjerne og metall» ble en hyppig brukt betegnelse på det nye Metallica her i landet. Lars Ulrich forklarte:

– Hard rock og heavy metal er som oftest ganske tåpelig. Jeg synes det er rart at ikke flere heavyrockere forstår hvorfor store deler av verden ler av dem. Vi har i alle fall bestemt oss for å holde oss borte fra satanisme, sexisme og stupiditet. Grupper som Faith No More, Guns N’Roses og Red Hot Chilli Peppers viser at det finnes håp, tross alt. Tungrocken har begynt å bevege seg mot venstre, musikalsk sett. Gruppene er ikke så konservative lenger, og mange har begynt å ta større sjanser, mente Ulrich.

Det var forståelig at mange nye lyttere omfavnet dem, men også uunngåelig at noen gamle fans syntes at dette ble for konvensjonelt, at gruppa hadde «solgt ut». Det var et annet Metallica som kom med sitt svarte album.

– Jeg vet jo det, ettersom jeg har laget låtene selv. Jeg er ingen idiot heller, sa Ulrich, litt irritert. – Selv om disse sangene høres enklere ut, så var det ikke lettere å lage dem. Men det var mer spennende. Jeg mener at vi låter bedre, større og varmere nå, fordi vi har laget ei plate slik vi ville den skulle låte.

Så hva hadde han å si til gamle tilhengere som følte seg forlatt?

Sorry! Gå og finn dere et annet band.

Metallicas svarte album kommer ut igjen i en rekke formater nå. Den største boksen har 14CDer, seks LPer, seks DVDer og mye annet rart, bare for å understreke at dette ikke er noe vanlig småtteri.

[ Hellbillies er blitt en del av den norske folkesjela ]

Samtidig kommer albumet «The Metallica Blacklist», med 54 coverversjoner av de opprinnelige 12 låtene. Ikke alle artistene har tatt seg bryet med å forandre så mye på originalene. I strømmealderen kan man selvfølgelig høre på sine foretrukne favoritter, men på plate vil dette bli en langdryg opplevelse. Sangene kommer i samme rekkefølge som på originalalbumet. «Enter Sandman» er en tøff låt, men det spørs hvor mange som vil høre den seks ganger i rekkefølge, i versjoner som aldri går veldig langt fra originalen.

Alle skal med, men noen av disse sangene har vært mer populære enn andre, så her er kommer det 12 versjoner av «Nothing Else Matters» på rekke og rad, fra Phoebe Bridgers til Per Gessles nye Roxette, og en versjon med Miley Cyrus der hun nar med seg Elton John, cellisten Yo-Yo Ma og en lang rekke andre. Det løsner litt mot slutten der jazzsaksofonisten Kamasi Washingtons store orkester tar med seg «My Friend Of Misery» på en runde i nytt terreng, før den meksikanske gitarduoen Rodrigo y Gabriela som de eneste spiller «The Struggle Whitin», nå som fyrig flamenco.

Etter «The Black Album» tok det to år før Metallica fikk tid til å komme til Norge, i desember 1992, til det relativt nye Oslo Spektrum. Først var det pressekonferanse, der medlemmene kom og gikk, før Lars Ulrich tok det siste skiftet, og innrømmet at han hadde vært ute og smakt på det norske juleølet kvelden før. Han gjentok sine synspunkter om den nye hardrockens positive tendenser. Nå med Nirvana og Pearl Jam som nye navn på lista over fornuftige alternativer.

– Folk vil ha sterkere holdninger etter 12 år med Reagan og Bush. De er leie av løgner, og la-oss-late-som-om … Nå er tida inne for virkeligheten, for grupper som det går an å identifisere seg med. Som lager sanger med tanker og ideer om følelser og frykt, sa Ulrich.

Konserten ble det største showet Oslo hadde sett innendørs, både teknisk og energisk sett. Scenen deres var et syn, med publikum på alle kanter, og attpåtil inni noe som hadde lignet på et fangehull om det ikke hadde vært det beste stedet i verden å være akkurat da. «Vi har aldri sett på maken!», sto det i anmeldelsen min her i avisa. Siden har vi sett maken mange ganger, for Metallica har kommet igjen og igjen, og har nå vært verdens største hardrockband i 30 år.