«Creation Stories»: En real heisatur om mannen som oppdaget Oasis

4

FILM

«Creation Stories»

Regi: Nick Moran

England/USA – 2021

Dette er ikke bare en historie om flatfyll og hvordan en fattig arbeiderklassegutt fra Glasgow klarte å erobre den britiske musikkbransjen på åtti- og nittitallet. Det er også en historie om hvordan denne musikken formet livene til oss som vokste opp i denne epoken. «Creation Stories» er basert på Alan McGees selvbiografi med samme navn (minus undertittelen «Riots, Raves and Running a Label»), som var en bra blanding av ville anekdoter, mytespinning og moderne musikkhistorie. Dette kan minne en del om «24 Hour Party People» (2002), som tok for seg Factory Records-sjefen Tony Wilson med omtrent samme blanding av kreativ frihet og hedonistisk hyperaktivitet. At filmen er skapt i nært samarbeid med Alan McGee garanterer ikke nødvendigvis sannhetsgestalten (han hevder selv at over femti prosent er «foockin’ bollocks»), men sørger i det minste for at «Creation Stories» er iscenesatt med integritet, troverdighet og et helt førsteklasses musikkspor.

[ Gullbjørn-vinneren byr på sex, satire og videotape (+) ]

Filmen gjentar stadig at McGee er en mann helt blottet for talent, men hans superkraft viser seg å være god musikksmak og en egen evne til å snuse opp unge talenter. Dette representerer samtidig en slags «Trainspotting»-gjenforening, siden filmen er produsert av Danny Boyle, skrevet av Irvine Welsh og hovedrollen spilles av Ewen «Spud» Bremner.

Rammehistorien kunne knapt ha vært mer erketypisk for biopic-sjangeren, og starter i Los Angeles på midten av nittitallet - mens en sterkt medisinert Alan McGee (Bremner) forteller om livet sitt under et intervju med journalisten Gemma (Suki Waterhouse). Han ser tilbake på oppveksten i gråtriste Glasgow på syttitallet, med en brutal far (spilt av «The Skids»-vokalisten Richard Jobson) som ikke kan utstå at sønnen hører på bråkemusikk med pysemenn i sminke. Alan forguder Bowie, T-Rex og Thin Lizzy, men alt forandrer seg etter at han ser en opptreden av Sex Pistols på BBC. De representerer fremtiden, og alt han vil være. McGee starter et lokalt punkband sammen med kompisen Bobby Gillespie (Ciaran Lawless), og flytter til London akkurat i det punkbølgen er over. I 1983 stifter han det uavhengige plateselskapet Creation Records, et økonomisk tapsprosjekt som allikevel klarer å signere en parade av Storbritannias fremste band i denne epoken – inklusive The Jesus and Mary Chain, My Bloody Valentine, Teenage Fanclub og Bobby Gillespies nye band Primal Scream.

[ En skjematisk historietime om Aretha Franklin (+) ]

Etter en heisatur på ecstasy oppdager McGee Acid House, flytter inn i The Hacienda-klubben i Manchester og blir en av de fremste distributørene av britisk housemusikk. Senere ender han tilfeldig opp i en bar i Glasgow, akkurat tidsnok til å se et lite indieband kalt Oasis. Dette er en frenetisk feberdrøm som suser igjennom sentrale deler av vår moderne musikkhistorie i løpefart. Ja, «Creation Stories» er kaotisk, uoversiktlig og litt utmattende, noe som føles helt i tråd både med tidsepoken, musikken og hovedpersonen.

Det jeg har sett av intervjuer med virkelighetens Alan McGee antyder at han er en mer sindig, reflektert og intelligent fyr enn hvordan Ewen Bremner velger å portrettere ham. Det er dessuten et problem at snart femti år gamle Bremner spiller McGee fra han er i begynnelsen av tjueårene, litt som en Forrest Gump-figur som sjangler ustødig rundt mens han snubler over det ene ikoniske bandet etter det andre. Siden «Creation Stories» holder et så forrykende tempo og er så tett redigert klarer filmen å horve over mye materiale. Inklusive Alan McGees entusiasme for kaosmagi og Aleister Crowley. Historien begrenser seg til McGees tid i Creation Records, så vi får ikke vite noe om epoken etterpå, som inkludere de svenske garasjerockerne The Hives og The Libertines. Til gjengjeld vier filmen en del tid til et (fiktivt) «Fear and Loathing in Las Vegas»-aktig sidespor, der McGee havner på dopkjøret i Los Angeles sammen med en aristokratisk filmprodusent (vittig spilt av Jason Isaacs) – med alt det medfører av paranoia, sammenbrudd og rusbehandling.

[ Lindsey Buckingham fikk sparken fra Fleetwood Mac, men slår tilbake med et fint soloalbum (+) ]

Vi får også en oppsummering av McGees politiske kampanje for New Labour, som leder til (en helt sann) episode der han tilbringer en anspent langhelg på Chequers-herregården sammen med statsminister Tony Blair og Storbritannias mest notoriske pedofile overgriper: Jimmy Savile. Begge er skildret med omtrent like mye forakt. Som vanlig i denne typen biografiske filmer er de mest vanvittige øyeblikkene nærmest virkeligheten, men «Creation Stories» har et befriende fravær av antirus-moralisme, påtatt patos og sentimentale livsleksjoner. Vi som levde gjennom denne epoken kunne kanskje ønske at det var et enda større søkelys på musikken og mindre fokus på McGees familieliv, men det er fint lite å utsette på energinivået her.

Hold deg oppdatert! Få daglige nyhetsbrev fra Dagsavisen