Oasis 20 år etter - definitivt, kanskje

Oasis

«Definitely, Maybe - Deluxe Edition»

Ignition/Playground

Kommer 19. mai

«Rock And Roll Star» heter det første sporet på det første albumet til Oasis, «Definitely, Maybe», som nærmer seg sitt 20-årsjubileum. Og rockestjerner var de allerede da debutalbumet kom i august 1994, etter et par singler som ikke ble store hitlåter, men som skrudde opp forventninger om et nytt og større bråk. «It‘s only rock‘n‘roll» sang Liam Gallagher til slutt i den nevnte sangen, men for mange fikk Oasis det til å høres ut som mye mer.

«Definitely, Maybe» er fortsatt britisk rock på sitt mest herlig arrogante. Med en lyd som er større enn låtene i seg selv. Så høyt spilt inn var de at låtene var vanskelig å overføre til kassetter. For det gjorde man fortsatt for 20 år siden, selv om det ble advart mot at dette ville drepe musikken. Debutalbumet til Oasis gikk likevel rett til topps i hjemlandet uka etter utgivelsen. Samtidig snakket de med daværende Arbeiderbladet om gjennombruddet.

- Oasis skal enten være best, eller ikke noe band i det hele tatt. Klart vi hadde forventet dette, sa Liam Gallagher.

- Dette er ganske nytt for oss, og vi vet heldigvis ikke hva som skjer framover. Det skal bli spennende å se hvor lenge vi klarer å ri denne bølgen, la han til, med litt mer ukarakteristisk beskjedenhet. Som om det kunne være snakk om at Oasis ikke alltid skulle være de største bandet i verden.

Brødrene Liam og Noel Gallagher stjal de beste holdningene fra de foregående 30 årenes britiske rockhistorie. De kunne være Beatles, Bowie, Stones, T. Rex, Slade og The Jam på en gang. Om brødrene aldri hadde vært født hadde musikkpressen vært nødt til å finne dem opp. Store i kjeften, med retorikk som hørtes høyere ut enn hele bandet når de sto på scenen med forsterkerne på 11.

- Årsaken til at de andre bandene ikke takler presset er at de rett og slett ikke er gode nok. Blur låter forferdelig, Suede er en gjeng androgyne latsabber, Primal Scream har freaket fullstendig ut, og de andre bandene det refereres til er altfor dårlige de også. De tåler ikke hypen fordi de innerst inne vet at låtene deres ikke holder mål. Jeg liker å høre på Paul Weller og Neil Young, folk som ikke hopper ut gjennom vinduet eller blåser av seg hodet, sa Liam Gallagher til Arbeiderbladet. Og det var bare til å begynne med.

Dette var altså like etter at Kurt Cobain tok livet av seg. Den amerikanske grunge-bølgen ebbet ut. For kanskje siste gang i pophistorien slo britene tilbake. Oasis sto i spissen for et stort oppsving for britisk rock på 90-tallet, med grupper som Suede, Pulp og Radiohead. Og Coldplay helt mot slutten av tiåret. Siden har det imidlertid ikke skjedd så mye nytt. Ikke med Oasis heller. De holdt imidlertid stilen fint på det andre albumet, «What’s The Story Morning Glory», som i 1995 ble et av tidenes aller største i Storbritannia. Bare «Sgt. Pepper‘s Lonely Hearts Club Band» og to samleplater med Queen og Abba hadde solgt bedre.

Brødrene Gallagher fortsatte å skjelle ut de fleste av sine konkurrenter, aller mest Blur, som de fikk en mye omtalt feide med da oppstyret rundt den den såkalte britpopen var på sitt mest intense. Det kulminerte da de ga ut singler på samme dag, 14. august 1995, «Country House» med Blur», «Roll With It» med Oasis. Blur gikk til topps, Oasis måtte nøye seg med å være nr. 2, men de nærmeste årene regjerte Oasis i britisk rock. Som selve lyden av lyden av det nye «cool Britannia». Den nye nasjonale stemningen som fikk Tony Blair valgt inn som statsminister i 10 Downing Street. Noel Gallagher ble invitert på mottakelse samme sted, som takk for bidraget til valgseieren. Men overgangen fra opposisjon til posisjon kledde Oasis like dårlig som Tony Blair.

Oasis kom ikke til Norge før i 1997. Til Oslo Spektrum, der vi tok godt imot dem. «Oasis ser ikke noe særlig ut på scenen. De bare står der i anorakker og dongeri, Liam med en holdning som selve manifestasjonen av evolusjonsteorien. Men de lager et bråk som høres ut som definisjonen av stor gitarrock. (…) Rocken kan være usannsynlig sjarmerende når det ikke ser ut som den bryr seg i det hele tatt», sto det i vår anmeldelse fra kvelden.

Tre år gikk til neste konsert. Da de kom til Quartfestivalen i 2000 var det uten Noel Gallagher. I et anfall av ekstra stor stormannsgalskap hadde han fått det for seg at han ikke ville være med på å turnere lenger, i hvert fall ikke på konserter hvor som helst. Han hadde sikkert lest at Brian Wilson tidlig sluttet å turnere med Beach Boys. Så hadde de sikkert kranglet seg imellom igjen også. Band med brødre har høy eksplosjonsfare. Ikke alltid lett å vite hvem Liam og Noel hatet mest, hverandre eller omgivelsene. Noel kom tilbake til gruppa for fullt, de spilte flere ganger i Norge også, og ga ut plater med vekslende hell, i 2009 ødela Liam gitaren til Noel før en festivalopptreden i Frankrike, og gruppa gikk aldri på scenen. Siden har Oasis vært oppløst. Hver for seg har brødrene aldri kommet seg langt videre.

20-årsmarkeringen av «Definitely Maybe» starter med en trippelutgave av de gamle albumet, med en rekke samtidige demoer, konsertopptak og rariteter. Gruppa selv kommer neppe til å feire anledningen. Hva skal Liam og Noel med uvenner lenger, når de har hverandre? Et av de mest bemerkelsesverdige øyeblikkene i nyere britisk rockhistorie kom da Blurs Damon Albarn og Noel Gallagher i fjor opptrådte sammen under en veldedighetskonsert i Royal Albert Hall. I dag er det mer sannsynlig at disse gamle hovedfiendene kommer til å finne på noe sammen enn Noel og Liam. Men man vet jo aldri. Brødrene kommer nok til å stå på scenen igjen som Oasis også, en mer eller mindre vakker dag.

geir.rakvaag@dagsavisen.no