– Den største skrekken er at bildet har mistet mer maling enn vi forventer. Litt vil det alltid være. Spørsmålet er hvor mye, sier Tine Schmidt Haislund til Dagsavisen.
Bak henne er flere kunstteknikere, ikledd hjelm og vernesko, i ferd med å åpne en svær kasse av tre. Inni kassen henger Munchmuseets største ferdigoppspente maleri, «Forskerne» på 4,3 ganger 11 meter. Det skal henge i Monumental-salen i det nye museet, sammen med «Solen» på 4,5 ganger 8 meter.
Om to måneder åpner museet, den 22. oktober.
– «Forskerne» er ekstremt stort, og veldig skjørt. Nesten 50 kvadratmeter, altså på størrelse med en leilighet. Kassen er på nær 60 kvadrat. Den eneste måten vi kunne få bildet ut av det gamle Munchmuseet på Tøyen, var å heise det ut av taket, sier Schmidt Haislund.
[ Det var ikke slik at Munch mente å ødelegge bildene sine med vilje (+) ]
Skjørt og tynt
Hun er registrar ved Munchmuseet. Det betyr at hun har ansvar for å ta vare på og dokumentere kunsten museet eier. Når et kunstverk skal flyttes, er registraren sentral i å koordinere hvordan det skal pakkes, sendes, lagres, forsikres og passes på.
– Lerretet er utrolig skjørt. Noen steder er det så tynt at man kan ha en samtale og se hverandre gjennom det. Lerret er jo bare et annet navn for «tekstil». Det vil si at det oppfører seg som et svært flagg, som blafrer så snart du beveger på det. Da spretter sprø malingsflak av. Det ønsker vi selvsagt ikke, forklarer Tine Schmidt Haislund.
[ Baren i 13. etasje av Munch skal være tilgjengelig for alle ]
Spesialkasser
Registraren har med andre ord hatt mer enn nok å gjøre de siste par årene, med å passe på flyttingen av alle Munchmuseets verk til det nye museet i Bjørvika. Å lempe ting i vanlige pappkasser og skramle sammen et par kompiser til å bære funker ikke her.
– Kassene er spesialbygget for «Solen» og «Forskerne». De er fylte med en helt spesiell type skummatte som ikke avgasser, og som ikke skader maleriet. Det samme gjelder treplatene og resten av materialene vi har bygget kassene av – det er ekstremt strenge krav til hva som kan brukes, sier registraren.
Vind i seilet
Etter «innpakking» ble kassene heist ut av taket(!) på Tøyen, over på en lang lastebil, og kjørt med politieskorte fra Tøyen til Sørenga. Der ble de løftet over på en svær lekter, fraktet sjøveien til Bjørvika, og heist inn i det nye Munchmuseet gjennom en slisse i veggen.
– Kassen er tretti centimeter tjukk, slissen bare seksti centimeter, med en høyde på sju meter. Det blåste litt, så vi måtte vente med å heise til det ble natt og vinden løyet, forklarer Tine Schmidt Haislund.
Tørt og kjølig
Det var i mai. Gjennom sommeren har «Solen» og «Forskerne» stått i kassene i Monumental-salen. Der er det rundt femti prosent luftfuktighet og tjueen grader året rundt.
–- For bildene sin del, hadde lavere temperaturer vært enda bedre. Men det ble litt kaldt for publikum, sier registraren og konservatoren.
[ Kunsten blir større enn livet på Kistefos (+) ]
Største skrekken
Kunstteknikerne løsner forsiktig alle skruer og boltene som holder lokket på den spesialbygde kassen. En plate om gangen, fra høyre mot venstre, vippes framover, tas forsiktig imot, og fraktes bort.
– Det aller verste som kan skje, er en ulykke. At noen dunker borti lerretet med noe, sier Eva Storevik Tveit.
Hun er malerikonservator ved Munchmuseet. Konservatorer arbeider med å behandle og konservere museets kunstverk. For Storevik Tveit og kollegaene, har det vært mye arbeid i forkant med å gjøre Munchs kunst klar for reisen fra Tøyen til Bjørvika.
– Først måtte vi sjekke om bildene trengte spesialbehandling for å tåle flyttingen. Samme hvor forsiktig man er, er det umulig å unngå vibrasjoner i kassene. Før flyttingen, sjekket vi tilstanden på alle maleriene, og konsoliderte løs maling, sier Storevik Tveit.
Lime maling
På vanlig norsk betyr «konsolidering» at konservatorene limer Munchs maling fast til andre fargelag eller lerretet.
– På disse store maleriene har vi brukt pensel, lupe og lommelykt. Dessuten spesialkomponert lim som ikke setter igjen merker og spor, og som ikke er for svake og ikke for sterke, og som heller ikke ødelegger maleriet i framtiden. Så limer vi på de små fargelagene som virker er såpass løse at de kan falle av i en flytte- og håndteringsprosess, forklarer Eva Storevik Tveit.
Røff behandling
Flere hundre arbeidstimer har det tatt å sette disse monumentale arbeidene i stand. Edvard Munch malte mange av de store verkene utendørs, og eksperimenterte med ulike materialer. Lerretet er tynt og nedbrutt, og malingslaget sitter ikke like godt til underlaget alle steder.
– Munch selv klebet «Forskerne» opp på en plate. Engang da det skulle tas ned, ble lerretet revet av platen og rullet over på en trommel. Det kom til Tøyen i 1963 opprullet, og ble montert opp på blindramme der, sier konservator Storevik Tveit.
– En vanlig måte å frakte så store verk på er å rulle dem forsiktig sammen, frakte rullen, og så spenne den opp igjen før det henges opp på vegg. På grunn av verkenes skjøre tilstand var det ikke mulig i dette tilfellet, sier registrar Schmidt Haislund.
«Degenerert»
Da Tyskland okkuperte Norge i 1940, hang «Forskerne» i Universitetets aula. Siden flere verker av Edvard Munch sto på nazistenes liste over såkalt «degenerert» kunst, ble «Forskerne» kjapt skåret ned og gjemt i Kongsbergs gruver, så ikke nazistene skulle få tak i det.
Etter krigen, monterte Munch «Forskerne» opp igjen i Aulaen, men universitetsledelsen bestemte at de ville ha «Alma Mater» der i stedet. Da ble «Forskerne» en del av Oslo kommunes samling.
– I Munchs bilder er det stor forskjell i maleteknikken. Noen steder er det tykke lag, andre steder uttynnede. En del maling har godt feste, en del har absolutt ikke godt feste. Det forteller både om Munchs valg av materialer, eksperimenterende maleteknikk og malerienes historie før de kom til Munchmuseet, sier Eva Storevik Tveit.
Saken fortsetter under videoen
Detaljert
«Alma mater» i Universitetets aula og «Forskerne» i Monumentalsalen ligner, med en ammende kvinne i midten av motivet. Men det er også noen forskjeller dem imellom. Munch selv klarte ikke bestemme seg for hvilket av de to han likte best.
– Man får et spesielt forhold til noe man ser så nært på time etter time. Man blir kjent med maleriet på en annen måte, ser teksturene, fargesammensetningene og de ulike materialene. Slike maletekniske ting. Men man kan fort miste selve motivet av syne, og bare se farger og maling, sier konservatoren.
Sannhetens time
I mellomtiden har håndverkerne fjernet enda flere av platene som utgjør «lokket» på fraktekassen. Konservatoren holder omtrent pusten idet hun nærmer seg lerretet, og titter ned i bunnen av kassen. Registrar Schmidt Haislund er like nervøs.
Sannhetens time er inne: Har malingslagene tålt transporten og håndteringen? Hvor mye maling har falt av?
– Jeg ser noen små malingsflak, sier Storevik Tveit.
Hun kikker i bunnen av kassen og sideveis på lerretet, bruker lommelykt og skarpt blikk.
– Heldigvis har ingen store malingsflak løsnet. Hovedinntrykket er bra. Så ser jeg en del maling som delvis har løsnet og står ut fra overflaten. Det må jeg feste til underlaget før vi åpner opp utstillingen for publikum, sier konservatoren.
[ «Solen» fraktet inn i det nye Munchmuseet ]
For alltid
Registraren puster også lettet ut. Selv om en vanskelig del av jobben fortsatt gjenstår. Maleriet er fremdeles festet i kassen, som nå skal svinges over mot veggen der det skal henge, og hektes forsiktig over på veggen etter at kassen er fjernet. Men det må gå. Åpningen i veggen der de ble heist inn, er for lengst lukket igjen.
– «Solen» og «Forskerne» skal aldri flyttes igjen. Nå henger de her for alltid, sier Tine Schmidt Haislund.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
