Brit Fuglevaag har en kapasitet yngre kunstnere kan misunne henne

KUNST

Brit Fuglevaag

«Ull, lin, sisal, plast, papir»

Soft galleri og Kunstnerforbundet, Oslo

Hege Nyborg

«Bildene vil forsvinne – ildfluer, søvnløshet og glemsel»

Kunstnerforbundet, Oslo

Begge til 12. september

Historie og samtid: I beskrivelsen som følger Brit Fuglevaags utstillinger kan du lese følgende: «Brit Fuglevaag regnes som en av de store fornyerne av norsk tekstilkunst.» Akkurat det er det liten tvil om. Etter at hun debuterte på Høstutstillingen i 1965 har hun hatt stor betydning både som utøvende kunstner og som (den første kvinnelige) professor for yngre generasjoner av tekstilkunstnere.

En bemerkelsesverdig historie er vel og bra. Men kan tekstilkunstneren fornye seg i en alder av 82 år? Kan Brit Fuglevaag (født 1939) gjennom to utstillinger på én gang leve opp til den fornyede interessen hun har møtt de senere årene, etter at hun ble trukket frem i lyset da hun var med på den historisk banebrytende utstillingen «Hold stenhårdt fast på greia di» i 2013? Svaret er enkelt: Ja! Brit Fuglevaags utstillinger i Kunstnerforbundet og Soft galleri er en styrkeprøve med historiske dimensjoner. Utstillingene er en oppvisning av et kreativt kunstnerskap som ikke er i nærheten av å stivne. Samtidig viser hun en produksjonskapasitet yngre kunstnere kan misunne henne. Av 43 arbeider er 20 laget i år og ni i fjor.

Hun viser også evne til å fornye sitt kunstneriske uttrykk når man skulle tro at nærmest alle muligheter er utprøvd. Brit Fuglevaag var tidlig ute med å bruke ukonvensjonelle materialer som sisal, plast og papir. Hun har eksperimentert med tekstilkunstens formmessige begrensninger, og hun har egenhendig sørget for å sprenge vevens tradisjonstunge, rettvinklede format.

Mye av det hun viser i de to utstillingene har paralleller til ting hun har gjort før. Men selv om det materialmessige mangfoldet er velkjent, er det en frisk ledighet over de arbeidene hun viser nå. Se bare på teppet der hun bruker hundre år gamle neverruller over et grovt knyttet underlag. Selv noe så forslitt som et blomstermotiv får hun til å se ut som noe friskt og freidig.

[ Kunsten blir større enn livet på Kistefos (+) ]

Brit Fuglevaag er født før andre verdenskrig. Det er ikke nødvendigvis noen fordel i våre dager. Samfunnet har lenge vært preget av aldersdiskriminering og nedlatende holdninger til eldres erfaring. Når du når pensjonsalder blir de fleste parkert på sidelinjen. Mye kan tyde på at disse holdningene er i ferd med å forandres. Det at Brit Fuglevaag har fått disse to utstillingene er et tegn på det.

I mellomtiden har kunstneren gjort det eneste hun har kunnet gjøre. I tiden etter at hun gjorde seg bemerket på 1960- og 70-tallet har hun jobbet ufortrødent og jevnt og trutt. I lang tid og gjennom tiår må det være lov å si at Brit Fuglevaag opererte i kunstlivets skyggedal. I mangel av oppmerksomhet fra de toneangivende miljøene har hun stilt ut i lokale kunstforeninger og private gallerier på små steder i det langstrakte landet vi lever i. Utstillingslisten er lang og omfattende. Produksjonen er tilsvarende stor. Brit Fuglevaag har levd av den kunsten hun har solgt.

[ Jan Kjærstad skriver lekent om livet (+) ]

Etter deltagelsen på «Hold stenhårdt fast (…)» har interessen og aktelsen steget, sakte, men sikkert. De to utstillingene hun har nå forsøker å gi et tilbakeblikk over historien med et utvalg arbeider fra tidligere deler av karrieren. Men utvalget på tolv arbeider er langt fra nok. Det er interessant å bli presentert for kunstverk hun laget så tidlig som 1960. Men flere hovedverker, som Nasjonalmuseets «Mot omskjæring» fra 1970, burde vært med som sentrale referanser. Dette viser at det er et skrikende behov for å få en stor og grundig utstilling om tekstilkunstens (moderne) historie.

At tekstilkunsten har en sentral posisjon i kunsthistorien demonstreres med en annen utstilling i Kunstnerforbundet. Hege Nyborg viser en av Brit Fuglevaags mest betydningsfulle forløpere: Hannah Ryggens billedvev «Gullammet Iselin». Det inngår i en større beretning om en tid som (i likhet med vår egen) var preget av politisk og sosial uro. Teppet henger på nøyaktig samme plass i overlyssalen som det ble vist i 1935. Den gang ble det overskygget av Ryggens «Etiopia», som kommenterte den italienske fascisten Mussolinis invasjon av Etiopia. Året etter fulgte hun opp sitt politiske engasjement mot undertrykkelsen i nazi-Tyskland med flere verk.

[ To tekstilkunstnere med svært forskjellig uttrykk og ulike livserfaringer møter politikkens ytterkanter (+) ]

«Gullammet Iselin» er utgangspunkt for en serie fotografier som kan sees som et forsøk fra Nyborgs side på å etterligne munnen til hovedpersonen i Ryggens teppe. Nyborgs utstilling rommer mange historier og har en kompleksitet som spiller på flere faktorer. Bakgrunnen for Iselin-teppet rommer en tragisk historie som endte med at hovedpersonen i teppet begikk selvmord fire år senere.

Nyborgs aktualisering av Ryggens verk trekker en linje gjennom historien frem til Brit Fuglevaags nyskapende eksperimentering. Ryggens verk var ukonvensjonelt i sin tid både gjennom motiv og teknikk. På samme måte har Brit Fuglevaag levert sitt bidrag til (tekstil-)kunstens fornyelse. At hun nå kan triumfere med to utstillinger, samtidig som andre eldre tekstilkunstnere, som Elisabeth Haarr og Borgny Svalastog, nettopp har hatt viktige utstillinger, er et tegn i tiden som viser at det er håp. For samtidig som Fuglevaag viser seg på topp, er tekstilkunstfeltet i ferd med å fylles opp med en rekke unge kunstnere som fornyer feltet på sin måte. Det er all grunn til å sitere hovedpersonen på at «Alt kan veves». Et annet munnhell oppleves like talende: Det er håp i hengende snøre.

Meld deg på her og få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen!