Kunsten er større enn livet på Kistefos

KUNST

«Liquid Life»

The Twist, Kistefos

«No One Is An Island»

Nybruket Galleri, Kistefos

JEVNAKER (Dagsavisen): Det er et mysterium hvorfor Kistefos-museet ikke har slått på stortrommen? Til utstillingen «No One Is An Island» har de fått låne inn britiske Grayson Perrys hovedverk fra 2009, det store billedteppet «The Walthamstow Tapestry». Det er lenge mellom hver gang norsk kunstpublikum får sjansen til å se et så sentralt verk som dette – og av en så berømt og beryktet kunstner i tillegg. Perrys kunst har (så vidt vites) aldri vært stilt ut i Norge før. Innlånet er imponerende på flere måter, ikke minst fordi kunstverket viser en historie som holder på publikums interesse i lang tid.

Sensasjonen skyldes nesten like mye kunstneren som verket. Etter at Grayson Perry (født 1960) vant den prestisjetunge Turner-prisen i 2003, er han blitt en institusjon i den britiske offentligheten. Han er antagelig mest kjent for å kle seg i kvinneklær, men kunsten hans er elsket og beryktet den også. Og pristildelingen er antagelig den mest kjente i prisens historie.

[ Stor kunst i ordets rette betydning på Astrup Fearnley (+) ]

Perry er opprinnelig keramiker. Han fikk Turner-prisen for sine klassisk formede kunsthåndverksobjekter med utfordrende dekor. Motivene skildrer blant annet mindre tiltalende sider ved den borgerlige, britiske væremåten. Og han laget seksuelt eksplisitte motiver, noe som underbygger hans opposisjon til «den gode smak». Etter hvert har han utvidet virksomhetsfeltet sitt. Han har skrevet bøker, han har laget performance, TV og film, han har jobbet med grafikk og tegning, og – ikke minst – broderi og andre tekstile teknikker.

Grayson Perrys nesten 15 meter lange og tre meter høye billedteppe er blitt stående som den kontroversielle kunstnerens hovedverk. Han sammenligner det selv med Bayeuxteppet. Uavhengig av kunstnerens pretensjoner, står teppet, som er laget med en hypermoderne, datastyrt jacquard vevteknikk, i en sterk tradisjon der vi også kan trekke linjer til et hovedverk i norsk kunsthistorie: Baldisholteppet. Perrys verk vekker oppsikt hvor hen det vises, både fordi kunstneren viser en historie som er nakent ærlig, men også fordi det viser hvor langt den moderne konsumkulturen har sneket seg inn i livet til hvert enkelt menneske.

[ Leder for den omstridte Ytringsfrihetskommisjonen innrømmer at sommerens debatt har vært tøff ]

«The Walthamstow Tapestry» er krydret med kjente merkenavn innimellom de mange figurene som samlet danner en livsberetning fra fødsel til grav. Billedteppet er usedvanlig vakkert, fargesterkt, figurativt og fortellende. Men Grayson Perry legger ikke fingrene imellom. Historien begynner med en blodig fødsel, skildret med en naken ærlighet som ikke holder noe tilbake i sin stilisert tegnede realisme. Langs den blodrøde linjen som strømmer gjennom verket følger scener som skildrer livets syv faser. Innimellom de store figurene myldrer det av figurer som i en Edens hage – både i klassisk og moderne forstand. Vakre scener med hester og ryttere sees side om side med siste skrik av moderne teknologi. Alt tolket med hans særpregede strek.

Da The Twist åpnet for to år siden fikk bygget priser og internasjonal ros. Den gamle utstillingsbygningen med det, i sammenhengen, merkverdige navnet Nybruket, har kommet i skyggen av The Twist. Men i år er det dit du skal gå, hvis du vil se kunst som virkelig er verdt å ta en reise for. Her har Kate Smith, Kistefos’ nyansatte kurator, satt sammen «No One Is An Island», utstillingen som Perrys billedvev er en del av. «Liquid Life» i The Twist er også interessant, ikke minst med Cecile B. Evans’ film og Ane Graffs fascinerende bakteriekulturer i coctailglass. Men det er i Nybruket du finner kunstverkene som gir deg noe å tygge på over tid.

[ Spektakulært er bare fornavnet når Kistefos-museet åpner ny utstillingspaviljong (+) ]

«No One Is An Island» spenner opp et lerret av livets store spørsmål. I en unormal pandemitid minner den oss om de sårbare sidene ved livet og betydningen av samvær og tilhørighet. Utstillingen er bygget rundt australske Helen Johnsons «Things Held Fast» (2020), Christen Sveaas’ siste større innkjøp til samlingen. I likhet med «The Walthamstow Tapestry» forteller det store maleriet en sammensatt historie om livets mange sammenhenger. Men det har en enda mer aktuell, økologisk fremtoning, i og med at hovedmotivet er mennesker som dyrker og lever i nær kontakt med naturen. Et annet sentralt verk fra Sveaas’ samling er Ilya Kabakovs «Painting With Door» fra 2010. Der maleriet trekker linjer mellom historiske og moderne mennesker, kan døren ved siden av få oss til å stille spørsmål om hvilken vei vi ønsker å gå, og hvilken mulighet vi har til å forutse hva som kommer til å skje?

[ Susanna liver opp gamle helter på nytt album (+) ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen