Susanna liver opp gamle helter

5

Susanna & David Wallumrød

«Live»

Susanna Sonata

Et nytt album med Susanna Wallumrød er alltid en liten begivenhet. At hennes nye «Live» er en samling coverlåter gjør det ikke mindre interessant, all den tid hun er en unik og annerledes fortolker av andres materiale. Selv de mest signaturtunge artistene får nytt liv gjennom hennes visjoner.

Akkurat som albumet «Melody Mountain» (2006), innspilt med Morten Quenlid under navnet Susanna and the Magical Orchestra og hyllet også internasjonalt, føyer «Live» seg inn blant de unike Susanna-prosjektene. «Live» er innspilt i samarbeid med Susannas fetter David Wallumrød, en av Norges fremste musikere som har traktert tangentene for nær sagt alt som kan krype og gå av norske artister. Historien forteller at søskenbarnene spilte sammen for tjue år siden under oppveksten i Kongsberg, og at de også mer formelt startet et samarbeid som aldri som aldri nådde ut av øvingslokalet. Nå har de funnet sammen igjen gjennom barkonserter, og denne innspillingen rett og slett titulert «Live».

Sangene er innspilt i roligere former på Blå og Asker kulturhus, for det aller meste uten publikum, men uansett med en organisk følelse av tilstedeværelse. Det gir rom og luft rundt de sparsommelige akkompagnementene og den kraftfullt finskårne vokalen som fascinerer like sterkt i denne sammenhengen som på hennes øvrige prosjekter basert, enten hun har skrevet både tekster og musikk selv, eller satt musikk til for eksempel diktene til Gunvor Hofmo.

[ Gunvor Hofmo diktet i ensomhet om savn og fellesskap (+) ]

Blant hennes senere prosjekter med utgangspunkt i andre kunstverk er albumet «Garden of Earthly Delights», utgitt med bandkonseptet Susanna & The Brotherhood Of Our Lady som bestillingsverk til Vossajazz. Det hele basert på Hieronimus Boschs malerier mellom himmel og helvete. Hennes siste før «Live» kom for snaut et år siden, «Baudelaire & Piano», kun med piano som akkompagnement. Vi kan også nevne et annet album hovedsakelig bestående av andres sanger, mange av dem så kjente at de i en hvilen som helst annen sammenheng ville blitt sett på som klisjeer. Men ikke på Susannas «Go Dig My Grave». Høsten 2021 skal Susanna Wallumrød turnere både med «Go Dig My Grave»-prosjektet, «Baudelaire & Piano»-repertoaret (blant annet på Oslo jazzfestival og Kapittelfestivalen i Stavanger) og selvsagt sammen med David Wallumrød med sangene fra «Live».

I motsetning til Susannas tidligere coverprosjekter fra rock- og alternativsjangrene, er «Live»-materialet mindre «standard»-fokusert. Snarere virker det som om tekster, melodier og tematikk har vært avgjørende for valget av låter, i tillegg til at alle på hvert sitt vis kan han vært naturlige inspirasjonskilder og «yndlingsspor» fra artister som Tom Waits, Emmylou Harris og Leonard Cohen på gitte tidspunkt i livet. Slik vil utvalget både pirre, overraske og kanskje også utfordre. «Gin Soaked Boy» er den mest intuitive, en tolkning som lever sitt eget liv uten å skjule opphavsmannen Tom Waits slentrende bitterpille av en låt, en av hans aller beste fra de tidlige albumene («Swordfishtrombone»). Her akkompagneres den med en nesten funky minimoog-bass. Duoen har tatt med hele to Tom Waits-låter til fra samme skive. På «Underground» river David Wallumrød opp fasaden med bass- og jazzimpro og tunge klanger som bygger opp under Susannas verdensvante barkrakkangrep på sangen. På «Johnsburg, Illinois» er det Susanna selv som smyger seg rundt på nydelig minimalistisk vis med vokalen i sentrum.

[ Skotske Alasdair Roberts og norske Völvur samler krefter i «The Old Fabled River» (+) ]

Neil Youngs eteriske og forhåpningsfulle «Wrecking Ball» gjør hun nærmest som en hymne, og langt mer glassklar og intim enn hvordan Emmylou Harris tolket den. Og slik finner den et slags musikalsk ekko i albumets åpningslåt «Chelsea Hotel #2», Leonard Cohens minner om New York, Chelsea Hotel og det plutselige og kortvarige forholdet til Janis Joplin. Tematisk vikler mange av sangene seg rundt nettopp forelskelse, håp og brudd, og musikalsk blir melankolien mellom de svarte og de hvite tangentene til David Wallumrød en ledestjerne. «For No One», Paul McCartneys komposisjon fra «Revolver», blir i sammenhengen noe av et nav på albumet.

[ Vakrere og skumlere «hageparty» enn de Susanna Wallumrød arrangerer kan man knapt tenke seg (+) ]

En av det relativt korte albumets mest umiddelbare sanger er «This Flight Tonight», en stjernelett versjon av Joni Mitchell-låten som lener seg mot country, en sjanger hun også tidligere har vært innom med Dolly Partons «Jolene». I samme sjanger er også «Live»s mest overraskende og gledeligste kutt, Julie Millers sterke «All My Tears». At Susanna løfter den opp blant albumets virkelig store tolkninger, bidrar til å gjøre «Live» til et album med uendelig rekkevidde og intensitet.