Kultur

«Respect»: En skjematisk historietime om Aretha Franklin

Musikken er gåsehudframkallende. Men som filmfortelling når «Respect» knapt en brøkdel av intensiteten Aretha Franklin selv hadde.

3

FILM

«Respect»

USA, 2020

Innen amerikansk gospel, soul og jazz kommer man ikke forbi Aretha Franklin (1942–2018) som den store stemmen. Den gjorde seg på alle vis gjeldende gjennom et lov da hun viste sine meningers mot, drev veldedighet og var en glødende aktivist og borgerrettighetsforkjemper. Men hun kjempet også mot egne demoner, overgrep og tiltakende rusmisbruk. Selvsagt er et slikt liv stoff for en film eller fem, men dessverre er «Respect», spillefilmen bygget over Aretha Franklins liv, en skjematisk gjenfortelling som bare krafser i overflaten.

Problemet med mange biografifilmer er at de tar mål av seg å skildre et liv fra vugge til grav, noe som gjør at transportetappene vektlegges gjennom emosjonelle bølgedaler. For å få plass til alle livsomveltende hendelser må analysen og dybdefortellingen må gi tapt, og da hjelper det ikke at filmen har et solid tidsbilde og en hovedrolle (Jennifer Hudson) som løfter fram både personlighet og i dette tilfellet en stemme som bergtar fra begynnelse til slutt. Hudson kan sin Aretha, og gjør musikken til sin egen, like naturlig som hun spiller ut trass og oppvåkning når Franklin løsriver seg fra dominerende menn, blant dem ektemannen Ted White (Marlon Wayans), og en platebransje fastlåst i segregerte og mannsdominerte normer.

«Respect» følger etter flere dokumentarfilmer og bøker i kjølvannet av at Franklin gikk bort i 2018, og er en film familien har gitt tilslutning til. Den slutter på et vis også ringen med «Amazing Grace» (2018), dokumentarfilmen basert på opptakene Sydney Pollack gjorde under opptakene av liveinnspillingen av albumet med samme navn fra 1972. Det ble Franklins mestselgende album noensinne, og nettopp innspillingen har en sentral rolle i spillefilmen om hennes liv, i andre enden av da hun som et smilende barn underholdt datidens musikkadel på farens (Forest Whitaker) storslagne hjemmefester, med gjester som «tante Ella» og «onkel Duke».

Jennifer Hudson som Aretha Franklin og Mary J. Blige som Dinah Washington i «Respect».

Faren er den mektige pastoren C.L. Franklin, nær venn av Arethas «onkel» Martin Luther King jr. Faren har bestemte oppfatninger av hvordan datteren skal bruke stemmen, men som forelder henger han ikke med det som skjer når dørene lukker omverdenen ute. Aretha Franklin føder sine to første barn som 12- og 14-åring under omstendigheter som forfølger henne langt inn i voksen alder. Men regissør Liesl Tommy finner aldri roen i filmen til å se bak tårene, filmens følelsesspill og konsekvensene av Franklins handlinger. På velbrukt dramaturgisk vis setter han nedturer mot oppturer og lar knaggene i historien snarere enn betydningen av dem drive filmen framover.

«Respect» er oppkalt etter låten som Aretha Franklin frigjorde seg med på alle vis, fra å være en artist med standardrepertoar til å bli en internasjonal stjerne med egne, dypt personlige hits og beundrende invitasjoner fra en lang rekke presidenter, inkludert Barack Obama som ba henne synge på innsettelsen. Tilblivelsen av refrenget «R.E.S.P.E.C.T.» en sen nattetime, blir ved siden av flere sekvenser som skildrer dynamikken i studioene og hennes musikalske utvikling, særlig i møte med legendariske produsenter som John Hammond og etter hvert Jerry Wexler, filmens høydepunkter. Og «respekt» er på alle måter stikkordet, ikke bare for det musikalske rommet hun mer eller mindre bevisst definerte på egen hånd, men også for hennes brennende engasjement for borgerrettigheter og samfunnsendring. Filmens aktualitet er påtrengende, og regissør Tommy overfokuserer til tider på den underliggende tematikken.

Akkurat det gjør ikke noe for den som velger å se filmen som en historietime, ikke bare om Aretha Franklin, musikken og kirke- og gospelmiljøet hun vokste ut av, men også fem-seks tiår med amerikansk historie. Det sterkeste øyeblikket i så måte er opptakene av virkelighetens Aretha Franklin som, 74 år gammel, synger «(You Make Me Feel) Like A Natural Woman», som et levende bevis på en utvikling og en respekt hun i høy grad bidro til framveksten av.


Mer fra Dagsavisen