5
DRAMA
«Ma Rainey’s Black Bottom»
Regi: George C. Wolfe
USA, 2020
«Ma Rainey’s Black Bottom» fanger på mange vis omveltningene vi er inne i akkurat nå, selv om skikkelser og handling er lagt hundre år tilbake i tid. I filmens hjerte finner man den vonde og mørke avgrunnen som ligger til grunn en bevegelse som Black Lives Matter, i et land der millioner av mennesker er blitt holdt nede på av den hvite rasismens innbilte suverenitet
I et annet kammer av det samme hjertet ligger vemodet over en skuespiller som døde bare 42 år gammel. Da var han på toppen av karrieren, som skuespiller og forbilde. «Black Panther»-skuespiller Chadwick Boseman er hjerteskjærende i sin aller siste rolle, som den unge og fremadstormende musikeren Levee. Han er fanget mellom den gamle og den nye tida i 1920-tallets USA. Et offer for de forventningene han har til en verden som ikke kommer han i møte.
Men det er mer ved «Ma Rainey’s Black Bottom» enn øyet først ser. Den virker litt oppstyltet i starten siden den er et filmet teaterstykke, men den drevne teater- og filmregissøren George C. Wolfe lar gnisten fra Wilsons aktivisiske inspirasjonskilder James Baldwin og Imiri Baraka gløde i bakgrunnen. Han driver filmen fram gjennom intens dialog og lette, medrivende og muntlige overganger mellom aktene som dels utspiller seg etter stykkets opprinnelige sceneanvisninger. Han beholder de gripende og lange monologene som om de ble framført på en scene. Om lynsjing, massevoldtekter og forfølgelse.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Foto: Netflix
Les også: Filmanmeldelse: «Mank»: Hva du enn gjør, ikke se dette sjeldne mesterverket på mobilen
«Ma Raineys Black Bottom» er den første i en planlagt rekke på ti filmatiseringer av dramatikeren August Wilsons teaterstykker, nærmere bestemt hans The Pittsburgh Cycle, som tar for seg det tjuende århundrets Amerika sett fra et afrikanskamerikansk synspunkt. Dette stykket ble uroppført i 1984, til både kritikerros og noen av USAs mest høythengende dramatikerpriser. Det ble en braksuksess og en fortelling om rasisme, undertrykkelse og nedarvet smerte i lys av slavefortid og folkeforflytninger.
Det «gamle» USA ble slukt av ny teknologi. Industrien i nordstatene lokket med arbeid, og fattige svarte fra sørstatene flyttet fra småkår, landbruksområder og utbredt segregering, til de store byene på nordøstkysten, som Philadelphia, Baltimore og i særdeleshet Chicago. I løpet av 1920-tallet hadde hele 1.3 millioner afroamerikanere migrert nordover. Senere skulle dette gi seg utslag i egne musikalske landemerker, som Chicago-bluesen og Detroits Motown-æra.
Gertrude «Ma» Rainey, den legendariske bluessangeren fra Georgia – ofte kalt «bluesens mor» – var en representant for den gamle tida, men også en stjerne og en ublu personlighet kjent for sin «Slow driving moan», som i dag bare kan sammenlignes med de største innen R’n’B og rap. En datidens Nina Simone, en Beyoncé, en Cardi B eller en Megan Thee Stallion om du vil. Hennes ord var lov, oppførselen var en divas, og nåde den som ville endre hennes syn på hva en god sang og en god opptreden skulle være.
Men bak en beintøff fasade lå erkjennelsen av og erfaringene fra kampen for verdighet i en hvit manns verden. Hollywood-stjernen Denzel Washington er en av produsentene og Brandford Marsalis står for musikk og orkesterarrangementene når Rainey og sangene bringes til live i en film som setter kursen mot Oscar-statuettene.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Viola Davis. Foto: Netflix
Les også: Da Hollywood gikk i svart
Det skyldes særlig to skuespillere. Viola Davis er for det første ram i rollen som en fetert og herjet artist med gnisten fortsatt like tent som glimtet i den sølv- og gullbeslåtte tanngarden. Hun spilte for øvrig i «Fences», en annen filmatisering av et August Wilson-stykke. «Hvite forstår ikke det med blues. De hører den komme ut, men skjønner ikke hvordan den ble til», sier hun i en av «Ma Rainey’s Black Bottom»s essensielle scener. Tematikken ble for ikke lenge siden eltet ytterligere i Hari Kunzrus roman «Hvite tårer», om hvordan den tidlige svarte musikken ble hvite samleres lidenskap. Men som Ma Rainey sier: «De skjønner ikke at det er livets talemåte».
Allerede den gangen var det de hvite studioene som satt på pengene. Jaget etter underholdning og hig etter forlystelse gjorde Ma Raineys musikk ettertraktet på det som var den tidens hypermoderne format, grammofonplaten.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Foto: Netflix
Gjennom å skrive historien om en av Ma Raineys innspillingsøkter i Chicago, med Davis som sensuell, men sliten kruttønne, fanger Wilsons tekst og Wolfes regi hele USAs nyere historie i et dirrende, skuespillerdrevet drama om en innspillingsøkt som ender i tragedie. Handlingen er satt til 1927. Folk flokker til Ma Raineys konserter i sørstatene, men hun drar også nordover og tjener småpenger på å spille inn plater som studioene gjør seg steinrike på
Akkurat filmens innspillingscener er fiktive, men hun spilte faktisk inn «Ma Rainey’s Black Bottom», «Moonshine Blues» og andre sanger som er med i filmen, for Paramount i denne byen i 1927, med sitt «Georgia Band». I Wilsons stykke er de en brokete gjeng, med trompetisten Levee som en oppkomling med stort talent. Han har ambisjoner, og han har en tung personlig ballast som spiser opp så vel dømmekraft som tålmodighet.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Foto: Netflix
Levee er stykkets egentlige hovedperson, selv om Ma Rainey-skikkelsen er dets matriarkalske omdreiningspunkt. Han kjøper fancy nye sko for sine siste lånte penger, kjekler med den beleste pianisten Toledo og kommer fra første stund på kant med Ma Rainey. Han kaster litt for lange blikk på Raineys elskerinne som er med i «entouragen», og han har en avtale med studiosjefen om å legge på et helt nytt akkompagnement på «Ma Rainey’s Black Bottom» for å tekkes dagens publikum som liker å danse. Men August Wilsons dramatikk stikker dypere enn trivialitetene, selv om det er disse som får blodet til å flyte.
Wilson slår hull på mytene, omskaper dialogen i den enkle øvingskjelleren til en filosofisk gjennomgang av det 20. århundres største verkebyll, og lar de fantastiske scenene fra selve studioet og innspillingene løfte fram essensen i den amerikanske musikkhistoriens, deriblant dens svik mot opphavsretten og jaget etter de mest spiselige stjernene. De små stikkene mot en annen blueslegende, Bessie Smith, er påtakelig.
Så kan man lure på om Chadwick Boseman kan kapre en Oscar etter sin død. I «Ma Railey’s Black Bottom» blir han personifiseringen av konsekvensene og opprørene den hvite rasismen har øvd mot et land og et folk, også innbyrdes. Men mer enn det er han her en skuespiller som, med splitter nye sko i rollen som Levee, danser seg ned i en malstrøm av ambisjoner, sinne, sorg, hevnlyst og tvangstanker.
Spillet hans er et åpent skrik, en sår utagerende lengsel som bikker over i det patetiske. Stykkets store og vonde monolog er hans, og han gir den en størrelse, en vekt og en tyngde som viser kraften i hans spinkle skikkelse. Slik levendegjør han Ma Raineys ord om bluesen: «Du synger den ikke for å føle deg bedre, men fordi det er en måte å forstå livet på».
Premiere på Netlix 18. desember