4
«Black Widow»
Regi: Cate Shortland
USA, 2021
Vi hadde sikkert alle godt av et avbrekk. Etter to dusin filmer på rekke og rad var det nok bare en fordel at Marvel-studioet ble tvunget til å ta en lang pandemi-pustepause, fremfor å risikere at selv den ivrigste fansen begynte å føle seg litt mettet på superhelter. Det har passert to år siden sist vi så en Marvel-film på kinolerret: «Spider-Man: Far from Home», noe som er det lengste oppholdet siden starten med «Iron Man» i 2008. Til gjengjeld har dette universet ekspandert til strømmetjenesten Disney+, som hittil har servert tre severdige miniserier av samme høye kvalitet.
«Black Widow» ville trolig ha nytt godt av flere timelange episoder som kunne dykke dypere ned i rollefigurene, fremfor å være premierefilmen som kickstarter Marvel-studioets fjerde fase med en titt i bakspeilet. Jeg vet ikke hvor stor spoiler dette er, siden mesteparten av verdens befolkning enten har sett «Avengers: Endgame» eller ikke kunne bry seg mindre - men for ordens skyld: ta-da, spoiler-advarsel! Så ja, Natasha «Black Widow» Romanoff (Scarlett Johansson) ofret seg i kampen mot superskurken Thanos, og selv om døde superhelter sjeldent forblir begravet særlig lenge er hun etter alt å dømme like livløs som Tony Stark. «Black Widow» er dermed en såkalt prequel, og tar oss med tilbake til hendelsene som utspilte seg rett etter «Captain America: Civil War» (2016). The Avengers er i oppløsning, og Natasha er på flukt fra amerikanske myndigheter. Hun søker tilflukt der ingen kunne finne på å lete etter henne: et grått, folketomt ingenmannsland som knapt er markert på kartet. Nærmere bestemt Sunnmøre.
[ Her er Marvel-filmene i rekkefølgen de faktisk foregår ]
For et par år siden fikk «Black Widow» mye oppmerksomhet i norsk media fordi innspillingen startet i Sæbø, men dette er ikke akkurat en stor hjemmeseier for insentivordningen. Toppen ti minutter av handlingen utspiller seg i Norge, mens Natasha tilbringer noen karensdager i en campingvogn strategisk plassert ved Trollstigen (jeg tror allikevel at dette er den første Marvel-filmen med produktplassering for dagligvarekjeden Joker). For å kunne bevege seg fremover må Natasha rydde opp i fortiden, og forsones med familien hun egentlig aldri hadde. På midten av nittitallet levde tolvårige Natasha (Ever Anderson) en idyllisk tilværelse i rurale Ohio, sammen med lillesøster Yelena (Violet McGraw), mamma Melina (Rachel Weisz) og pappa Alexei (David Harbour).
Denne lykkelige «The Americans»-familien var bare et skalkeskjul for et russisk spionoppdrag, som sendte dem alle på flukt til Cuba med en datadisk full av topphemmelig info. Som foreldreløse barn skjønte ikke Natasha og Yelena helt rekkevidden av KGB-nettet de ble manipulert inn i, og for dem begge var dette så nære de noensinne kom en ekte familie. Mens Natasha vokste opp til å bli en topptrent leiemorder som senere hoppet av til USA, forble reserve-lillesøsteren Yelena (nå spilt av Florence Pugh) en hjernevasket supersoldat i trofast tjeneste for den russiske megalomanen Dreykov (Ray Winstone). I alle fall frem til hun utsettes for en rød nervegass som klarner tankekontroll-tåken, og gjenforener henne med surrogatstoresøster Natasha (og liksomforeldrene) for å rive ned hele Black Widow-programmet.
[ «Loki» står støtt på egne bein ]
Ikke verst at Marvel har rekruttert australske Cate Shortland som regissør; en knakende dyktig filmskaper som sto bak prisvinneren «Lore» (2012). Hun er helt på hjemmebane når det gjelder små øyeblikk og mellommenneskelige forhold, men på bortebane når det gjelder å iscenesette store action-sekvenser - som er filmet med den typen veivete kameraføring som burde ha gått ut på dato for over ti år siden. «Black Widow» er mer en karakterdrevet spion-actionfilm i «Jason Bourne»-modus enn et superhelt-epos, der den største gleden er det såre (men vittige og usentimentale) samspillet mellom medlemmene av Natashas adoptivfamilie. Særlig «Midsommar»-kjenningen Florence Pugh utmerker seg; Yelena er en tøff, sårbar og skikkelig sympatisk rumpesparker som vi kommer til å se mer til i fremtidige Marvel-prosjekter.
Til tider føles «Black Widow» mer som en introduksjon av hennes rollefigur enn et farvel med Scarlett Johanssons Black Widow. To tredjedeler av veien er «Black Widow» en frisk vinkling på Marvel-formelen, som finner en skikkelig fin balanse mellom det spektakulære og intime. Men mot slutten må utforskningen av dynamikken i denne dysfunksjonelle surrogatfamilien vike for et erketypisk Marvel-klimaks: der alt eksploderer og nok en enorm space-stasjon deiser i bakken. Synd, for dette digital-pyrotekniske reprisefyrverkeriet klarer ikke å måle seg med fyrverkeriet mellom skuespillerne.
[ Superheltfansen har mye å glede seg til. Marvel-filmene står i premierekø ]
Dette er tross alt en film som skal ta farvel med en betydelig figur fra Marvel-universet, og vi merker aldri den følelsesmessige tyngden av at hovedpersonen vil dø ung. Ja, det kommer en obligatorisk bonusscene etter rulleteksten, som peker videre til neste Disney+-serie. Så historien får en fortsettelse. Der har du kanskje problemet med at Marvel har blitt en sånn koloss; synergi og forretningsplaner blir en uunngåelig del av dealen når du kupper store deler av underholdningsmarkedet. Marvel-filmene har hopet seg opp under pandemien, så etter planen slippes tre til i løpet av året, mens enda flere filmer (og miniserier) kommer neste år. «Black Widow» representerer kanskje slutten på Marvels gullalder, men sølvalderen deres blir uansett ekstremt produktiv – og vil beholde verdensherredømmet i uoverskuelig tid fremover.
