Musikken i seriene «Small Axe» og «It’s A Sin» viser dansegulvenes frigjørende effekt

At begge disse seriene er oppkalt etter kjente sanger er ikke tilfeldig. «Small Axe» er en av de fineste sangene med Bob Marley & The Wailers, «It’s A Sin» en av de største suksessene til Pet Shop Boys. Dette er sanger som definerer hvert sitt miljø, hver sin befolkningsgruppe som historisk har vært både diskriminert og mistenkeliggjort. Dette kommer sterkt i uttrykk i disse TV-seriene, med hvert sitt dystre bakteppe. Samtidig byr de på storartede påminnelser om musikkens oppløftende evner. Ikke minst musikk som ofte ble sett ned på, men som i tillegg til å være full av dansemoro hadde den sterkeste politiske (i videste forstand) effekten, der den undergravde konservative holdninger sakte, men sikkert,

«It’s A Sin» av Russell T. Davies (på HBO) er hovedsakelig en serie om hvordan aids påvirket de homofile miljøene i løpet av 80-tallet, og forandret livsstilen i løpet av noen år. Før vi kommer så langt får vi være med på en feiring av festen så lenge den varte. Her hører musikken naturlig med, popmusikken som etter hvert ble allemannseie, men som opprinnelig ble skapt for å hold tempoet oppe på dansegulvene der det gikk mest hektisk for seg. Altså homseklubbene.

I den optimistiske startfasen av er vi med tilbake til første halvdel av 80-årene. «Whatever I Do (Wherever I Go)» med Hazell Dean og «You Think You’re A Man (But You’re Only A Boy)» med dragdronningen Divine ruver over dansegulvene. Begge var hits på ordentlig sommeren 1984, så fengende sommerpop som man kan ønske deg. Det de hadde til felles i tillegg til den harde beaten er at begge var produsert av trioen Mike Stock, Matt Aitken og Pete Waterman. I min anmeldelse av Hazell Dean skrev jeg om rehabiliteringen av 120 slag i minuttet, i «en låt som er et oppkomme av høy energi, til å kuttes inn mot slutten av Evelyn Thomas’ «High Energy». Synd at alle diskoteker ikke er tøffe nok til å kjøre dette. Sing if you’re glad to be gay».