Skriver om onkelen som døde på flukt

– Dette er det siste bildet av ham. Det var det som satte meg i gang, sier Tove Nilsen. Foran seg har hun et dokument med bilde av en alvorlig, ung mann, han har bakovergredd hår og tilknappet jakke og ser rett på fotografen.

Bildet er festet til diplomet «Frihetsgaven» – «til falnes etterlatte på årsdagen for frigjøringen 1945».

Den unge mannen på bildet var Tove Nilsens onkel, og han døde da han var 19 år. Han frøs i hjel på flukt til Sverige i november 1942. Det tok lang tid før familien fikk vite hva som hadde skjedd, og siden holdt de taust om onkelens skjebne.

Les også: «Mange i samfunnet ramler utenfor. Det er ikke bra» (+)

Flukten over fjellet

Nå bryter Tove Nilsen familietausheten med romanen «Den eneste broren», om onkelen hun aldri fikk møte, og forfatterens jakt på sannheten om den brå slutten på livet hans.

Boka starter med at Tove Nilsen husker hvordan hun fant bilder av den unge mannen gjemt bort i mormorhjemmet, og skjønte at bildene var revet ut av familiealbumet.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

– Det er som å se moren min. Jeg kjenner igjen familietrekkene i ansiktet hans, sier Tove Nilsen ettertenksomt mens hun igjen studerer bildet av Leif, 19 år.

«En dag står jeg foran speilet og gjenkjenner trekkene hans. Jeg har hørt det før: - Du har fått øynene til Leif», skriver Tove Nilsen selv i boka.

– Men det er ikke bare fordi dette er familiehistorie at det interesserer meg. Dette er en av de sjeldne gangene der du har personlig stoff som presser på, og oppdager at dette angår oss alle. Alle familier har hemmelige bilder i skuffene. I alle familier er det historier som man ikke snakker om.

Les også: Anmeldelse Verdensteatret: Nyanser av mørkets gjerninger (+)

Damegården

Moren til Tove Nilsen kom fra Trondheim, der hun vokste opp der med to søstre og en bror – Leif var fire år yngre. I boka beskriver Tove Nilsen livet i det hun kaller Damegården, med Leif som eneste mannlige innslag, en bygård i Trondheim som hun selv husker godt fra besøk i barndommen. Moren ble gift og flyttet til Oslo, der Tove Nilsen ble født i 1952.

Tove Nilsen, her i 2010, foran blokka på Bøler der hun vokste opp. Foto: Mimsy Møller

– Gjennom et langt liv presset jeg mor til å fortelle mer om lillebroren. «Det var snøen som tok ham», var så langt jeg kom. Jeg spurte og spurte. Hvorfor flyktet han? Hva hadde han gjort? Jeg fikk halvkvedede viser til svar. Det gjorde meg mer og mer interessert. Så lurte jeg lenge på: Hvordan kan jeg fortelle om dette?

Den viktigste boken

Gjennom 40 år har Tove Nilsen vært blant Norges mest folkekjære forfattere, og slo gjennom med sine oppvekstskildringer fra Oslos drabantbyer. Men hele tida har historien om onkel Leif ligget i forfatterens bakhode. «Jeg ser alle de tidligere bøkene mine som trinn på vei fram mot denne romanen», skrev Tove Nilsen i et forord til bokhandlerutgaven av «Den eneste broren».

Les også: Tove Nilsen - De som liker å si at byen ikke er delt lenger, det er de priviligerte

– Det er ikke for å snakke ned mine andre bøker. Alle har vært viktige. Det er jo en fast frase hos mange forfattere, når de gir ut ny bok, at «dette er det viktigste jeg har skrevet». Jeg pleier aldri si sånt. Men jeg tror dette er den viktigste boken min, sier Tove Nilsen.

– Jeg har levd et helt liv og tenkt: Kanskje klarer jeg ikke å skrive denne romanen. Kanskje jeg ikke finner en form der jeg kan mane fram denne døde gutten for leseren. På 80-tallet begynte jeg å undersøke og notere, da klarte jeg det ikke, jeg la det bort.

– Så kom det igjen nå. Kanskje fordi jeg skjønte at jeg ikke kunne vente ti år til med dette. Noen skriver gode romaner når de er i 80-årene, men det kunne jeg ikke ta sjansen på.

– Jeg skjønte at jeg må være en åpen forteller, som sitter i 2020 og stiller spørsmål: Hvorfor betyr denne døde 19-åringen så mye for meg?

Les også: I «Min kinesiske farmor» er Lars Saabye Christensen mer åpen og personlig enn noen gang

Fortid og nåtid

Romanen veksler mellom et nåtidsplan, «År 2020», der jeg-fortelleren forteller om jakten på dokumentasjon om onkel Leif, og et fiksjonspreget fortidsplan. Her beskrives unggutten Leifs liv i Trondheim fra 1939 til novemberdagene i 1942, da han flyktet, sammen med en arbeidskamerat, over fjelltraktene i Røros, midt under den tyske nazi-okkupantenes utrenskningsaksjoner mot motstandsfolk.

Omstendighetene rundt flukten er fortsatt omgitt av uklarheter og hemmeligheter, og informasjon som ble holdt skjult for å beskytte de involverte i kampen mot okkupantene.Tove Nilsens mor mente han var involvert i sabotasjevirksomhet ved havna i Trondheim. Historikere Nilsen har vært i kontakt med, støtter teorien om at han var involvert i noe som han måtte vite var farlig, og derfor fikk det travelt med å komme seg ut av byen.

– Ingen vet helt hvorfor han rømte, egentlig. Men han døde som en flyktning, konstaterer Tove Nilsen.

– Det siste jeg ville skrive var en heltehistorie. Det er en roman om gutt som blir en flyktning. En guttunge fra en arbeiderklassefamilie i Trondheim som er full av livslyst, ser fram til et langt liv, og stoppes i spranget.

Morfaren var krigsseiler

– Moren min var så nær ham. Det må ha gjort så vondt. En morgen åpner du døra til et gutterom som er tomt. Det sjokket er like stort om det ikke er i en krig. Og det tok lang, lang tid før noen fikk vite hva som hadde skjedd.

En annen hovedperson i boka er Leifs fraværende far, altså Tove Nilsens morfar, som var krigsseiler. Han seilte under hele krigen, fra han dro ut i 1939 til han kom tilbake i 1946, til ett barn mindre enn han hadde da han dro ut.

– Helt fra jeg var liten merket jeg at morfar hadde vært krigsseiler. Jeg hørte at han var blitt torpedert, før jeg visste hva torpedert var. Også dette ble fortiet – «ikke spør morfar mer nå».

– Morfar fikk seg jobb på Trondheim Mekaniske Verft og klarte seg, men han kom seg aldri helt igjen. Han spiste måltidene sine alene på kammerset. Jeg skal ikke si at han var ødelagt. Men han var en skygge av en sjømann.

Jon Michelet, hjemme i sin skrivestue, 2012. Foto: Fredrik Bjerknes

– Jon Michelet og jeg snakket mye om dette. «Hvorfor holder du tilbake den historien?» spurte han meg, for sikkert ti år siden. Ja, hvorfor gjorde jeg det? Kanskje fordi historien var så stor og dramatisk. Det er egentlig ti bøker her.

–  Jeg pleier være ferdig med en bok når den er ferdig. Men ikke denne gangen. Denne historien er vanskelig å vikle seg ut av. Dette er stoffet mitt. Jeg kommer ikke løs fra det. Hva jeg skal gjøre med det, vet jeg ikke ennå, sier Tove Nilsen.

Tove Nilsen. Foto: Mimsy Møller

På stuebordet foran oss ligger det en tjukk blå plastfolder med familiebilder og dokumenter. Øverst ligger diplomet fra Nasjonalhjelpen for frihetskampens ofre.

– Familien prøvde å legge historien om Leif til side, ikke gjøre noe mer med den. De gikk videre etter krigen som om ingenting hadde skjedd. De hadde sin sorg. Men de satte seg ikke ned og sluttet å leve. De ville videre i livet, som mange andre etter krigen, sier Tove Nilsen, og understreker:

– Jeg har også hatt stor glede av å skrive denne boka. Virkeligheten kan være så mørk den vil, i en roman må det være mye lys. Det er bare slutten for Leif som er mørk, ikke livet hans. Jeg ville skrive fram den levende gutten.

Tove Nilsen finner fram et bilde av moren, løfter det og vender på det og sier:

– Du vet, det er bare sånt som blir igjen av oss. Et fotografi.  Det sier ingenting i seg selv. Men det kan virke så sterkt at det setter i gang en hel roman. 

Leif Båtnes. Foto: Fra Geni.com

FLUKTEN SOM ENDTE I DØDEN

Tove Nilsens onkel Leif var en av 96 norske flyktninger som døde i flyktningtrafikken fra Norge til Sverige under andre verdenskrig. 

I tillegg døde 29 grenseloser og 55 andre personer som var tilknyttet grensetrafikken, en av dem under samme flukt som Leif.

Moren til Tove Nilsen var født i 1919, med etternavnet Jakobsdatter. Hun var fire år eldre enn Leif, født Jakobssøn, som er navnet han omtales med i Tove Nilsens roman «Den eneste broren». Etter krigen tok familien etternavnet Båtnes, «kanskje for å fremstå mer moderne», mener Tove Nilsen.

På nettsider og i historisk materiale er dermed onkel Leif omtalt som vekselvis Jakobssønn, Jakobsson, Båtnes, Baatnes og/eller en kombinasjon av disse navnene. Tove Nilsen vet ikke helt forklaringen på den inkonsekvente navnebruken, som ikke har gjort det enklere å finne informasjon.

Leif Båtnes' flukt er kort omtalt i krigshistoriker Ragnar Ulsteins standardverk «Svensketrafikken» om flyktningtrafikken mellom Norge og Sverige. Flukten er mer utførlig beskrevet i et lokalhistorisk verk fra 1951 om krigsårene i Røros-traktene. Her står det ingenting om bakgrunnen for flukten, bare at Leif og en annen navngitt Trondheimsmann «var på flukt».

I bygda Feragen en mil fra svenskegrensa var det bønder som fulgte flyktninger over grensa. Hit kom Trondheimsflyktningene til en fjellseter, hvor de overnattet. De ble først forsøkt fulgt over 14. november 1942 av gårdbrukeren, men måtte snu på grunn av dårlig vær.

Dagen etter var været pent, og de forsøkte de igjen, denne gangen fulgt av gårdbrukerens datter. Ruten gikk over  fjellet Vigelskaftet, 1.001 m.o.h, der det utover dagen brått blåste opp til snøstorm. Flyktningguttene var dårlig skodd og ikke kledd for fjelltur, men de var kommet over grensen til Sverige da Leif falt om i snøen. Gårdsdatteren ble igjen hos Leif, mens kameraten dro videre for å hente hjelp. Ifølge politiavhøret som er gjengitt i Tove Nilsens bok, hadde kameraten besvimt i en gamme, slik at det tok et døgn før han kom tilbake med hjelp. De fant Leif og gårdsdatteren frosset ihjel.

Ingen visste om ulykken før «ei tid etter, for det ble forsøkt holdt hemmelig for tyskerne», heter det i boka «Krigs og okkupasjonstidens historie for Brekken» (Lars Valseth, eget forlag, 1951), tilgjengelig på Nasjonalbiblioteket.no.

Leif Båtnes ble gravlagt på kirkegården i Funåsdalen, et tettsted i Härjedalen to mils vei fra grensa.

Les også: Stor oversikt: Disse teaterforestillingene bør du prøve å få sett se på teaterscenen i høst (+)