5
PERFORMANCE
«Trust Me Tomorrow»
Av Verdensteatret
Med Ali Djabbary, Asle Nilsen, Espen Sommer Eide, Janne Kruse, Laurent Ravot, Magnus Bugge, Martin Taxt, Niklas Adam, Torgrim Torv
Verdensteatret / Black Box Teater
Verdensteatrets nye performance «Trust Me Tomorrow» er en reise ikke bare inn i det ukjente rommet mellom kunstinstallasjon og musikk, men også inn i sinnets utforskning av inntrykkene et knugende mørke kan øve på den enkelte. Eller opplevelsen av blindhet, som de selv velger som en løs beskrivelse av verket.
Verdensteatret er et kompani med lang fartstid, som særpreges av medlemmer som står på ulike steder innenfor kunstfeltet og ut fra det finner felles berøringspunkter og plattformer, slik de har gjort i oppsetninger som «Broen over gjørme» og «Hannah». I «Trust Me Tomorrow», med urpremiere knyttet opp mot Ultimafestivalen, går de til yttergrensene av selv sine egne rammer. Bortimot det eneste som knytter kompaniet til teater slik de framstår her og nå, tross navnet, er scenen de opererer på.
Les også: Anmeldelse «Mysterier»: En hallusinering over verkebyllen Hamsun
Forestillingen starter med et nostalgisk nikk i form av en gammel filmfremviser som kjøres i gang på en nær mørklagt scene, men projeksjonen som fyller den ene delen av en tredelt vegg på bakscenen, flimrende med konturene av blant annet et røntgengjennomlyst menneskehode som spiser, skal snart bli løsrevet fra filmrullen som snurrer på apparatet. Slike løsrivelser skal prege den kommende timen, enten de har rot i lys eller i lyd, eller i et mørke der alt tapes av syne. På filmduken knases og rulles kampesteiner rundt som i en blender, drøvtyggende på alt som havner oppi. Snart inntar forestillingen nye perspektiver etter hvert som scenen og rommet går mer og mer i svart.
Uttrykket «svart boks» gis nye betydninger, hvor den enkeltes oppfatninger av det man tror omgir en, blir avgjørende for hvordan forestillingen kan leses. Anslag til tablåer ender aldri i konkrete handlinger, snarere består opplevelsen av impulser og små episoder, abstrakte i sitt vesen, men også vakre, dunkle og innimellom farefulle og invaderende.
Les også: Fryktet kunst og frustrerte fruer
I lange strekk sitter publikum i et bokstavelig talt totalt mørke, kun avbrutt av svakt opplyste partier som avslører at scenen ikke er tom. Det finnes skygger som velter fram, konturer av bevegelse eller sanseforskyvninger forårsaket av de ulike installasjonene som står spredt på en ganske tom scene. En tohodet kraninstallasjon utgjør en stund utgangspunktet for kaskader av abstrakte syns- og hørselsinntrykk, mens i den andre enden av skalaen kommer på et tidspunkt en person ned sidegangen og går over scenen kun opplyst av en lysdiode knyttet til ankelen. Også den løsrives fra bevegelsen og inntar nye posisjoner, som en refleks av lys, men også i fysisk tilstand, knyttet til en usynlig «kropp» som provoseres til ukontrollerte rykk av aktører som med få unntak holder seg ute av syne eller inne i skyggene.
Les også: Anmeldelse «Et dukkehjem»: Viser Ibsens evige klo
En musiker kan likevel med ett sette seg foran på scenen, blåse atonalt i hornet for så forsvinne igjen. På store lerreter som senkes og løsnes fra taket vises rastløse, forvridde visualiseringer over svart og hvitt. Mest påtakelig er bildene og filmingen av sanddyner fra en strand med mørke partier av gress, røtter og jord, hele tida i en prosess av forvrengt, hallusinerende pulsering. Og gjennomgående ligger lydene i rommet, like bevegelige som mørket enten det er kaskader av elektrisk regn eller kakofonier av noe som minner om fugler i store flokker. Det er musikk fra improvisasjonens ekstremiteter, men også en utforskning av hvordan lyd kan være musikk og hvordan et helt rom kan omskapes til en resonanskasse for lyd, sorlj og musikalske impulser i seg selv.
Først helt mot slutten tar et lite band form på scenen, bak de hvite lerretene, med instrumenter som veksler mellom det «normale» og ulne etterligninger som mest av alt blir formløse bilder på lyden som utspiller seg, lyder som slett ikke behøver å være som forventet når noe faller til bakken. I disse brytningene mot fornemmelser i mørket ligger stykkets fascinasjon.
Les også: Anmeldelse Susanna: Fra Baudelaires avgrunn
«Trust Me Tomorrow» er en ren og skjær sanseopplevelse uten hvilepunkter og med få konkrete og gjenkjennelige holdepunkter, og det sier seg selv at det slett ikke er for alle. Men om man mentalt strekker hendene fram i det beksvarte for å føle det som måtte komme, ukjent men hørbart, utydelig men overveldende, tar både historier og følelsesmessige opplevelser form.
I denne blindheten som griper inn i den mentale tilstanden der og da, i et fellesskap med andre men også helt alene, ligger noe truende og apokalyptisk som en omsluttende hånd over det hele. Eller er det bare verdens tilstand akkurat nå og det knugende elektroniske lydteppet som spiller oss et puss?
Lyset som til slutt kommer på gir ikke noen svar det heller, bortsett fra ansiktene til ensemblet bak, en i halvmørket grå masse av audiovisuelle kunstnere som holder mørkets gjerninger for seg selv.
Les også: Stor oversikt: Disse teaterforestillingene bør du prøve å få sett se på teaterscenen i høst (+)