Bokanmeldelse: Lars Saabye Christensen: «Min kinesiske farmor»: Fint om farmors reise

ROMAN

Lars Saabye Christensen

«Min kinesiske farmor»

Cappelen Damm

Lars Saabye Christensens nye bok «Min kinesiske farmor» er lystelig lesning, der han byr på seg selv og hele slekta, i et elegant lite skrivestykke om liv, død og diktning.

Hans farmor, Hulda Christensen, reiste i året 1906 fra København til Hongkong for å forenes med sin ektemann Jørgen Christensen, som var stasjonert der som leder av et internasjonalt, men dansk redningsselskap.

Farmorens reise utgjør en syltynn rød tråd i denne lille boka på knappe 170 sider. En tråd som blir til et helt nøste av refleksjoner og erindringer over eget liv, over familierøtter og kvinners bortgjemte tilværelse. Disse blir avbrutt av fornøyelige episoder fra forfatterens reiser til Beijing og Hongkong, der han også bretter ut noen av sine særheter til lystelig forundring. Som eksempelvis sin avsmak for paraplyer!

Og av sidespor der Lars Saabye Christensen minnes barndommens og ungdommens tid som blomsterbud og pikkolo. Eller hva med hans melankoli, kunne den ha sammenheng med hans første møte med klokkene? Og denne sansen for metaforer, kunne den være «et uttrykk for mitt problematiske forhold til virkeligheten, som jeg ofte opplever som vrang, påtrengende og villedende»?

Les også: Enda mer Saabye

Lars Saabye Christensen er mer åpen, personlig og direkte enn noen gang i denne lille boka. Men han er aldri pralende, bare antydende og tvilende om sine egne minner og erindringer. Han spør seg selv hvorfor han ikke stilte flere spørsmål til sin far om familien og farmoren. Men kommer fram til det enkle svar at som barn og ungdom er man naturlig opptatt av sitt eget liv og sin nære framtid.

Han husker ikke engang sin farmors 90-årsdag, må han med skam erkjenne som godt voksen. Selv om han var til stede der i Julianehåbsvej i København i 1974. Han er 16 år og bare oppslukt av å finne et tredje rimord til måne og låne! På terskelen til livet og diktningen altså, mens farmoren sto ved utgangen. Likevel hadde han levd i hennes lys hele livet, hevder han i boka. Farmoren Huldas liv var den romanen han aldri fikk skrevet. Kanskje den beste – den som aldri ble til.

Rammeverket i boka er farens dødsleie i 2009. Mogens Hjort Christensen ligger på Diakonhjemmets sykehus i Oslo. Om noen dager skal han fylle 90 år, og han vil ha sønnen Lars til å hjelpe ham med gjesteliste, og etter hvert få ham hjem til Gabels gate der feiringen skal finne sted.

Dette litterære grepet med farens sykdom og død som rammeverk binder sammen trådene i boka, og gir samtidig fortellingen dette pusterommet av noe nært og samtidig. Her er knappe og fine dialoger som karakteriserer en eldre mann med mye vilje, men også et far-sønn forhold med mye innbyrdes respekt og ydmykhet for den andres grenser. Lars Saabye Christensen skriver at han aldri hadde noe nært forhold til sin far, en far som nok leste bøkene hans, men aldri kommenterte dem.

Les også: Saabye Christensens mørke jubel

Den lille boka gjengir både nekrologer og minneartikler og noen gratulasjonskort, det er først og fremst mennene i familien som har en stemme. Farmoren lever i skyggene, og forfatteren Lars Saabye Christensen må bruke sin fantasi for å hente henne fram, forestille seg hvordan livet hennes kan ha vært under de fem årene i Hongkong, og siden noen år i Marseille. Før de flytter tilbake til København like før første verdenskrig bryter ut. Særlig den tre måneders lange reisen fra København til Hongkong fascinerer forfatteren, en reise farmoren Hulda måtte ta helt alene.

Det er mye å glede seg over i denne boka. Den er preget av overskudd og skriveglede, men også av sorg over livets brutale vilkår. En liten bok med stort innhold.