Vant Hedda-pris: «Mange i samfunnet ramler utenfor. Det er ikke bra»

Permitteringstida var knalltøff. Og akkurat det året det er hennes tur å hanke inn pris etter pris, skjer det uten folk og festivitas. Men årets erfaringer er mye verdt for Gjertrud Jynge.

– «Embrace the virus», sa Luk Perceval til meg.

Skuespiller Gjertrud Jynge ler i telefonen idet hun minnes rådet regissøren på teaterstykket «Trilogien» ga til henne og andre via sin internettsendte yogaøkt under den første, mest intense koronanedstengingen.

– Jeg slet med å omfavne det viruset. Men erfaringa av hva som skjer, fysisk og psykisk, når man blir satt utenfor en periode, den tar jeg med meg.

Se hvem som vant de ulike Hedda-prisene her: Hedda-dryss over Det Norske Teatret

Utenforskap

Gjertrud Jynge er vinneren av årets Heddapris og årets Kritikerpris for beste kvinnelige hovedrolle for sin tolkning av fortelleren Ales i Jon Fosses «Trilogien» ved Det Norske Teatret.

– Det er så mange i samfunnet som ramler utenfor. Det er ikke bra. Jeg ble rastløs og tiltaksløs av å være permittert. Følte meg verdiløs. Den erfaringa er nok ikke den dummeste å ha kjent på. Det var ikke mange ukene jeg var uten jobb. Likevel kjentes det brutalt. Bråstoppen, fra å spille i tre-fire forestillinger på likt, til ingenting. Følelsen. Er ikke kunstnere viktige? sier Jynge.

Les også: Tøff på Tinder og fleksibel på jobb: – Jeg er drittlei! (+) 

Høy himmel

Utenforskap er et stikkord også for «Trilogien». Nevnte Luk Perceval fikk årets Heddapris for beste regi for stykket, som er teaterversjonen av Jon Fosses tre korte romaner «Andvake», «Olavs draumar» og «Kveldsvævd».

Om Gjertrud Jynge skriver Heddajuryen veldig mye pent, blant annet at hun «har nerve og puls og behersker rollen med intensitet fra start til mål. Med ørsmå detaljer fanger hun inn tekstens rytme og styrken i dramatikerens fortellerkraft».

– «Trilogien» fikk meg til å samle flere tråder i mitt liv, parallelt med at trådene i Ales’ liv samles. Slik virker Jons tekst på mange. Det er en høyere himmel over disse tekstene. Hvem er du, hvor kommer du fra, leitingen etter sammenheng. De lange linjene. Det er åpenbart at det klinger i mange folk, sier Jynge.

Les også: Anmeldelse Høstutstillingen: «Flere av de godt etablerte kunstnerne viser nye takter» (+) 

Ensom desperasjon

I Jon Fosse trilogi dukker Ales opp i tredje bok, etter to bind om det ensomme unge paret Asle og Alida og deres voldsomme opplevelser i et slags mytologisk Bjørgvin. Ales er Alidas datter, født etter Asle ble henrettet for å ha drept flere mennesker, og Alida måtte finne seg en ny, eldre mann.

I Percevals versjon er det inni Ales’ hode den mørke historien utspiller seg.

– Ales har arva et kjærlighetstraume av Alida. Asle og Alida var unge og forlatte. Fattige, uten nettverk. Desperasjonen driver Asle til vold. Bare jeg går ut i Oslo i dag, er det åpenbart at å være fattig og å miste sitt nære nettverk er like hardt nå som det alltid har vært. Å være på flukt er like hardt som det alltid har vært. Det er de fattige som får det verst, alltid. Det blir vi ikke kvitt. Så selv om Jon Fosse skriver om en gang for lenge siden, er det like aktuelt. Det er en høyere himmel over det hele. Vi er mennesker i en sammenheng, sier «Ales».

Les også: Historisk filmskaper (+) 

Roman vs drama

«Trilogien» er ikke de eneste romanene som er blitt teater de siste årene, verken på Det Norske Teatret eller ved andre scener.

– Når man gjør så gode grep som Luk Perceval har gjort her, har jeg ingenting imot at man lager teater av bøker. Selvsagt må vi ta godt vare på den nye dramatikken som skrives, det må ikke bli en hvilepute for teatrene bare å lene seg på populære romaner. Men har man et teatralt grep som fungerer, ser jeg ingen problem med det, sier Gjertrud Jynge.

Jon Fosse

Jon Fosse selv skriver i mange sjangere, minner hun på, selv om han ute i verden kanskje er mest kjent som forfatter av skuespill.

– Jeg har faktisk aldri jobbet med Jon som dramatiker. Men jeg har spilt i flere av gjendiktningene hans. «Peer Gynt» på nynorsk, Robert Wilsons «Edda», Thomas Bernhards «Himmlers fødselsdag», «Faust». Det har vært en stor glede, for han klarer å gjøre både sin egen og stemmer til den han omdikter tydelig. Og så har jeg jobbet med diktene hans. Jeg har til og med vært med og sunget Jon Fosse, for jeg var med på Sandra Kolstads «Elv på himmelen». Han skrev også en svært god prolog til teatrets 100-årsdag, om vårt forhold til språket. Den leste jeg inn under koronanedstengningen, mens jeg gikk fra Enerhaugen til Oslo sentrum, sier skuespilleren.

Les også: Teateranmeldelse: Mesterlig og munter lek med «Vildanden» (+) 

Trilogien tilbake

Den stemningsfulle vandringen hennes gjennom øde oslogater ligger fremdeles på Det norske teatrets Facebook-sider, datert 3. april.

– Jeg brukte hele sommeren på å jobbe meg ut av permitteringstida. Nå er jeg lykkelig over at vi har åpna igjen. Til våren skal vi spille «Trilogien» igjen. Nå får alle som ikke fikk det med seg sist en ny sjanse.

Stum Persona

Ut september og oktober er Gjertrud Jynge dessuten å se i «Persona» på Scene 3 ved Det Norske Teatret. Oppsetningen er basert på Ingmar Bergmans film, og handler om en skuespiller som helt har sluttet å snakke, og den yngre sykepleieren som har fått i oppgave å ta seg av henne.

– Det er det absolutte ytterpunktet fra «Trilogien», som er en tretimers monolog. Jeg har aldri før spilt en stum rolle. Jeg har tenkt mye på hva det betyr, å stå på scenegulvet og ikke skulle åpne munnen slik jeg har gjort i snart 25 år. Det er en utfordring, men en gave å jobbe med.

Les også: Anmeldelse «Bienes historie»: Ambisiøst og krevende teater mot alle odds

Skjermfeiring

Å vinne de viktigste prisene akkurat i år, når alle markeringer foregår på skjermer eller med færrest mulig til stede, i stedet for i store saler fylte av festkledde mennesker, er også en erfaring å ta med seg. Men ikke bitter, sier Jynge.

– Jeg tar på fin kjole, sønnen min kobler dataskjermen til TV-en, og så spretter jeg den flaska med champagne pappa ga meg – og feirer.