Kultur

«Leve hemmeleg»: Jon Fosse i fri flyt

Teatertimen «Leve hemmeleg» viser at Jon Fosse kan være leken, kortfattet og ikke minst tilgjengelig for alle.

Dagsavisen anmelder

4

TEATER

«Leve hemmeleg»

Av Jon Fosse

Regi: Trine Wiggen

Med: Med Heidi Gjermundsen Broch, Per Schaanning, Morten Svartveit, Hildegun Riise, Gina Hermine Bernhoft Gørvel, Ingrid Jørgensen Dragland, Gard Skagestad

Det Norske Teatret, scene 3

Tekstene som utgjør teateroppsetningen «Leve hemmeleg» kan gi en illusjon av at livet består av en serie gjentakelser, gjenkjennelige for ethvert hverdagsmenneske. Stykket inngår i Den internasjonale Fossefestivalen, og er befriende kort og upretensiøst sammenlignet med noen av de øvrige påkostede og ambisiøse oppsetningene denne høsten, som strekker seg over en halv arbeidsdag eller mer i lengde. «Leve hemmeleg» varer en knapp time, og viser at det er fullt mulig å lage fin scenekunst av Jon Fosses tekster, dikt og sanger uten å mønstre det helt store apparatet eller avkreve publikum en ekstraordinær innsats. Her er i alt 13 tekster, dikt og sanger, noen kun utdrag, andre mer fullverdige. Det er med andre ord mye materie som skal bearbeides på kort tid, og svakheten med oppsetningen er savnet etter å hvile mer i tekstene, noe som melder seg allerede i det scenen går i svart.

Les også: «Trilogien»: Unik, mørk og vakker Jon Fosse-dramatisering

Når det er sagt har regissør Trine Wiggen mønstret et særlig fint lag av skuespillere som dels med humor og absurde innfallsvinkler i bakgrunnen framfører tekster de færreste har lest eller hørt på en scene tidligere. Noen av dem, som tittelbærende «Leve hemmeleg», er hentet fra «Kortare stykke» (Samlaget, 2011), andre fra «Songar» (Samlaget, 2009) og «Stein til stein – 39 dikt og 1 salme» (Samlaget, 2013), samlingen der Fosse returnerte til diktene igjen for første gang på ti år. Flere av dem er også å finne i den nyere samlingen «Teaterstykke 5». Fellestrekket er tekster som hviler i naturen, både den menneskelige og den mer jordnære. Og som i flere av Fosses verk er innholdet også i disse mindre ekstraktene rettet mot de fundamentale spørsmålene i livet, satt inn i hverdagslige sammenhenger. Wiggen kan sin Fosse, og vet at det i like stor grad er stillheten mellom ordene som ordene i seg selv, som er essensen i hans lyriske klangverden. Og norsk teater behøver mindre, gjerne intime oppsetninger som vektlegger tekst, slik «Leve hemmelig» gjør, slik også den nydelige «Livet er eneste måten» har vist seg å bli en suksess for Nationaltheatret.

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Gina Hermine Bernhoft Gørvel i «Leve hemmeleg»​. Foto: Dag Jenssen

Les også: «Det andre namnet»: Forkynnaren Fosse

«Leve hemmeleg» er tilsvarende intim og leken, men langt mer underfundig i måten de stiller spørsmålene på, som hva er mennesket uten frihet? Det skaper en uforklart absurdisme i enkeltsituasjonene. Her er en pleietrengende far som skal i badet, og det skjer med en herlig ueleganse fra så vel mannen selv (Per Schaanning) og hans hjelpere. Her er en kvinne som angrer på sitt valg, men må innse at det er for sent. I «Telemakos» har en far forlatt familien og datteren (Gina Hermine Bernhoft Gørvel) sitter igjen med morens nye friere på døra. Som i «Odyssen» peker dette korte utdraget mot utviklingen og erkjennelsen som følger overgangen fra barn til voksen. Her er imidlertid Telemakos blitt en kvinne, og Ingrid Jørgensen Dragland som kameraten har satt musikk til både sangen som følger denne sekvensen og andre av Jon Fosses «Songar».

Les også: «Tante Ulrikkes vei»: Et lite stykke Norge

Som det meste hos Fosses skikkelser skal smerten og ventingen døyves med det være seg alkohol eller det usagte, alt mens den kronglete relasjonen mellom enkeltindivider og jeget i den store flokken preger tekstene. Drikkfeldigheten har en egen sang, og det er ikke fritt for at den skranglete ølkassen og feriepappen behøver påfyll underveis. Det sørger mor for, men familierelasjonene er i beste fall uavklart, også hvorvidt det er en campingplass som er åstedet eller en småbygd ved fjorden.

Scenograf Ingrid Tønder har skapt et scenebilde som former seg etter Fosses verden. Teltet, skogholtet, badestampen og andre effekter, som sagen Morten Skartveit spiller på når han ikke radbrekker campingstolen, peker mot det naturnære i diktningen, men også mot verdier som knyttes til nordmenns sterke forhold til campingliv og samvær tuftet på det nøkterne og landlige. Den keitete scenen mellom Heidi Gjermundsen Broch og Skartveit i «stampen» er kostelig. Musikkinstrumentene (bass, trøorgel, gitar, sag) som blir en del av scenens utforming og som «bandet» spiller på, peker mot en annen side ved Fosses gjerning. Og om det går en rød tråd gjennom dette utvalget av tekster, er det enkeltindividets behov for å bli sett av omgivelsene, samtidig som man vegrer seg for blottstillelsen det fører med seg. «Leve hemmeleg», som trolig er en tekst skrevet med utgangspunkt i en person som har levd lenge, blir her et apropos til vår digitale tids krav om å vise seg fram, der ønsket om å bli sett og fortelle sine historier til andre går på tvers av menneskets ofte sterke ønske om å ha rett til å leve sitt liv i hemmelighet. Gina Hermine Bernhoft Gørvel gir teksten nye farger som en luftens samurai.

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Per Schaanning og Hildegun Riise. Foto: Dag Jenssen

Les også: «Måken»: De giftige trivialitetene

En sentral sekvens tar utgangspunkt i «Lyset som ikkje er eit lys», der Per Schanning og Hildegun Riise med sår humor og nydelige nyanseringer av det usagte, viser buktningene i en samtale til to turgåere, et par som strever med å finne veien i sine egne liv og tanker mens lyset den ene av dem ser minner oss om den himmelhvelvingen som ofte preger Fosses diktning. Sekvensen er skuespill med en helt egenartet lavmælt glans fra to av norsk teaters mest stemningsvare aktører.