Kultur

Glitrende «Hvem er redd for Virginia Woolf?»

Grusomhetens Teater går tradisjonelle veier med sin glitrende oppsetning av «Hvem er redd for Virginia Woolf?».

5

TEATER

«Hvem er redd for Virginia Woolf»

Av Edward Albee

Regi: Lars Øyno

Sceografi: John-Kristian Alsaker

Med: Hanne Dieserud, Miguel Emilio Dobrodenka Steinsland, Kirsti Sørlie Hansen, Carl Filip Amundsen Stav

Grusomhetens Teater

Hvem husker ikke Elizabeth Taylor og Richard Burton som ekteparet Martha og George i den legendariske filmen «Who’s afraid of Virginia Woolf?» Edward Albees stykke fra 1962 ble hans største suksess og er en av vår tids store klassikere, og det har vært å se opptil flere ganger på norske scener bare de siste ti årene. Grusomhetens Teater sier selv at de har noe å strekke seg mot når de nå produserer Edward Albees klassiker. Men de trenger virkelig ikke å ikle seg en slik beskjedenhet, for de leverer absolutt varene.

«Hvem er redd for Virginia Woolf» har en særskilt effekt på en når man leser eller ser det første gang. Den gradvise avsløringen av løgnen Martha og George har spunnet sammen, kulminerer i et tragisk klimaks som mister noe av virkningen når man vet hva det består i. Når Albees stykke allikevel beholder sin tiltrekningskraft på både publikum og teaterfolk, skyldes det at den er en uovertruffen teatertekst full av glitrende replikker, historier og refleksjoner, og at drivet i handlingen er mildt sagt suggererende. Grusomhetens Teater er tro mot det opprinnelige dramaet, så tro at de også beholder de to opprinnelige pausene som skiller aktene.

Les også: «l.i.f.e.g.o.e.s.o.n»: Livet før døden

Hanne Dieseruds Martha er småfull og nonchalant når hun trer inn på scenen i første akt. Fullere skal hun bli, og det nonchalante skal etter hvert vise seg mer som et fravær eller en distanse som ikke bare er mellom henne og mannen George, men også en distanse hun har til seg selv. For Martha er jo redd for selve livet, redd for avgrunnen hun har inni seg. Miguel E. D. Steinslands George fremstår som en mer fattet og kalkulerende karakter, og selv om samspillet mellom de to er tidvis både aggressivt og voldelig, bærer de også preg av å tilhøre et intellektuelt miljø. Begge rolletolkningene er svært overbevisende, og når Kirsti Sørlie Hansen og Carl Filip A. Stav kommer inn som de unge gjestene Honey og Nick, oppstår flere øyeblikk av gnistrende samspill, også på tvers av parene. Men noe av stykkets humor forsvinner dessverre i denne oppsetningen.

Har du ikke vært innom Grusomhetens Teater tidligere, er «Hvem er redd for Virginia Woolf» et perfekt sted å begynne. Her Hanne Dieserud og Miguel Steinsland som Martha og George. FOTO: CLAUDIA LUCACEL

Hanne Dieserud og Miguel Steinsland som Martha og George i Edward Albees klassiker. Foto: Claudia Lucacel

Stykket behandler ikke bare i sitt hovedplot forholdet mellom fiksjon og virkelighet, men gjennom hele dramaet forteller både Martha og George historier som den andre stiller spørsmål ved sannhetsgehalten i. George, som har litterære ambisjoner, har også skrevet et manus til det vi i dag ville kalle virkelighetslitteratur, (eller er det omvendt, at romanen har blitt en del av hans liv?) og etter hvert som det selsomme selskapet utarter, skaper han også en av fiksjon av historien til de to gjestene Nick og Honey. Virkelighet og fantasi kan ikke, og skal kanskje ikke, skilles ad i denne fortellingen, og Grusomhetens Teater har også valgt å iscenesette teksten på en måte som understreker dette.

Les også: En oppvisning i kreativitet

Til Grusomhetens Teater å være, er dette en svært tradisjonell oppsetning. Vi befinner oss i titteskapsteatret, der vi føler oss nesten som invitert inn i Martha og Georges svært borgerlige hjem, smakfullt skapt av scenograf John-Kristian Alsaker og nydelig lyssatt av Rolf C. Egseth. Her er 1960-tallet omhyggelig gjenskapt, med alt fra emaljerte isbit-beholdere til et maleri på veggen som kunne vært signert Jackson Pollock. Også kostymer og frisyrer sier 60-tall, og i sum har det kunstneriske teamet her greid å skape en eminent illusjon av tiden stykket er skrevet i. Og nettopp denne illusjonen, som er så god at den føles virkelig, må ha den samme virkningen på publikum som løgnene og fortellingene har på Martha og George. Det er smektende, nærmest forførende. Og etter over tre timer i samme rom som de fire karakterene, føles de som gamle kjente. Leken med 60-tallet gir også assosiasjoner til Fjernsynsteatret, noe også særlig Dieseruds og Steinslands noe manierte spillestil bygger oppunder. Og dermed minnes vi på at dette er teater og illusjon, på samme tid som det hele oppleves som nært og virkelig.

«Hvem er redd for Virginia Woolf?» er på ingen måte noen typisk Grusomhetens-produksjon. Men det er veldig godt teater. Har du ikke vært innom Grusomhetens Teater tidligere, anbefaler jeg at du tar turen i høst.

Les også: «Cold War»: Kald krig, varme hjerter

Mer fra Dagsavisen