Kultur

Foo Fighters kjempet og vant

Dave Grohl stor fram som en av rockens store entertainere i en maratonkonsert som drønnet ut over den fullsatte Roskilde-sletta.

1 av 3

5

KONSERT

Foo Fighters

Roskilde-festivalen

Publikum: 85.000

Dave Grohl i Foo Fighters har ikke glemt at han for 25 år siden satt bak Orange Scene i Roskilde og ba til Gud om at Danmark måtte vinne finalen i fotball-EM. Hadde de ikke gjort det, ville kanskje ikke Nirvanas konsert senere på kvelden blitt det braket den ble og et minne for livet ikke bare for han, men alle oss som var der. I år behøvde ikke den tidligere trommeslageren Dave Grohl i front for sitt eget Foo Fighters verken noen gud eller folkets fotballrus for å velte den samme scenen, i en maratonkonsert som viste at Roskilde fortsatt vil ha gitarer. Vi har skjønt det en stund, selv om den forrige turneen som også brakte dem til Telenor Arena ikke var det skrellet som den nye turneen åpenbart er, men verden har fått et band som er i ferd med å innta den tronen blant stadionband som kanskje bare Metallica, The Rolling Stones og Bruce Springsteen besitter i dag. Apropos sistnevnte, vel er Grohl en breikjefta harrytass som ikke tar fem øre for å fyre av en rap (altså ikke en hip hop-faglig en) mellom låtene, men han har noe av den samme entertaineren i seg som Springsteen har, og som gjør at han kan dra en to og en halv time lang konsert uten at selv dødpunktene virker døde.

Les også: Ja, vi elsker Roskilde

Så skapte han da også verdens beste utgangspunkt for seg selv, gjennom å begynne med «All My Life», «Times Like These», «Learn To Fly» og «Something From Nothing» før «The Pretender» sementerte kvelden som en parademarsj gjennom noen av alternativrockens mest velskårne låter. Noe ikke minst en lang, seig og inderlig «Walk» - hjerteskjærende og stolt – viste. Grohls hits ble voldsomme og medrivende «pit stops» på vei mot toppen, i en konsert der Foo Fighters i utgangspunktet korte rockelåtene ble brettet ut med uante lag i åtte-ti minutter.

Les også: The xx, eksen og festen

Dette er andre gangen undertegnede ser Foo Fighters denne sommeren. Halvannen uke før Roskilde spilte de på Rock The Beach i Helsinki med Biffy Clyro og The Kills som oppvarming, og leverte også der en fantastisk konsert i den finske skjærgården, mer løssluppen og innfallsrik enn i Roskilde. Ikke bare avvek setlista i noen grad fra Roskildes, særlig det lange strekket med ekstranumre der Grohl åpenbart storkoste seg da han satte punktum med en forrykende coverversjon av AC/DCs «Let There Be Rock», av alle ting med glamspøkelset Michael Monroe fra Hanoi Rocks som gjestevokalist for ørtende gang den kvelden. Helsinki-konserten viste at Dave Grohl på bare noen små år har tatt steget opp til å bli en entertainer av rang, på sin helt egen folkelige måte, og det samme viste han under Roskilde-festivalen, som han åpenbart har et varmt forhold til.

Les også: Norsk i Danmark

Det mest løsslupne på Roskilde var introduksjonen av bandet, hvor hver og en fikk spille en intro på en kjent låt. Dermed endte vi med en kvart versjon av Pink Floyds «Money» og «Schools Out» av Alice Cooper som bensin på festbålet. Det er paradoksalt under slike øyeblikk i konserten at Grohl og Foo Fighters mister noe av farten og kontakten med publikum. At undertegnede mistet et lite knippe låter midtveis i konserten skyldtes en annen konsert, og ikke mellomstikkene som blir for lange, og småsnakket litt for gjentakende. Men så skal det skal ikke mer til enn at Grohl brøler og løper i siksakk over scenen før menneskemengden igjen er som et sultent dyr. Stemmen hans vrenger seg kakafonisk over den store sletta, han spytter ut ordene og likevel beholder han ømheten i melodiene og den ltt såre, menneskleige undertonen i tekstene, som er verdt å lytte til. Han sprayer publikum med gitarspillet, og overlater følelsene til finsnekreren Pat Smears, som har hengt med Grohl siden Nirvana-dagene der han var med som rytmegitarist. I Taylor Hawkins har han dessuten ikke bare en trommeslager med hvitere glis enn Grohl selv, men en tenpomaskin som improviserer vilt over Grohls innfall.

Les også: Lover godt for Øya

Det ble ingen dansk gjesteopptreden på Roskilde, og godt er kanskje det. Heller ingen «Let There Be Rock», men akkurat sistnevnte tematikk trengte ikke Foo Figthers hjelp til. bandet skapte det virkelig store drønnet og den festen som river med seg massene slik bare noen av de mest etablerte legendene i musikkverdenen på nåværende tidspunkt kan klare. «Best Of You» og «Monkey Wrench» var blant numrene som fikk sletta til å renne over, ikke bare av regnvann men også av gledestårer, og det ble ikke mindre morsomt av at Grohl er en mester i å ikke avslutte sanger, men legger gjerne inn en ekstra runde bare for å erte publikum, noe han heller ikke legger skjul på fra scenen. «Everlong» ble lang den også, og så god at både regn og andre artister ble glemt, men den dannet osgå punktum, rettere sagt et komma. Grohl lover å komme tilbake, om det så skal ta 25 år til neste gang. I år rundet han sitt første 25-årsjubileum på Roskilde med glans.