The xx, eksen og festen

6

KONSERT

The XX

Roskilde Festival

At ei gruppe som The xx er store nok til å «headline» Roskilde og Øya den samme sommeren er ikke helt opplagt. Trioen fra London høres ut som gammel britisk postpunk transportert inn i ei ny tid. Med sanger som er nydelige å bare sette seg ned og høre ordentlig på, men også fristende å reise seg å danse til. Det beste av begge verdener.

Foran på den store oransje scenen i Roskilde står Romy Madley Croft (sang og gitar) og Oliver Sim (sang og bass). Her er bass som kunne vært Joy Division, gitar som kunne vært Durutti Column. Ikke akkurat sånt som satte massene i sving før i tida. Men i ryggen har de DJ og produsent Jamie «xx» Smith, som gir de to andre spensten som er nødvendig for å nå ut til disse store massene, med sangenes egentlig forsiktige uttrykk.

Les også: Lover godt for Øya

Slik musikk er ellers ofte innadvendt, preget av utilnærmelige sceneshow. Croft og Sim gjør seg heller ikke til, men de har storskjermer, som formidler uimotståelig personlig engasjement og utstråling. Selv om mange av sangene er av det lavmælte slaget er mottakelsen ekstatisk. «Say Something Loving» og «I Dare You» viser at de også har en popteft som tar dem det lille steget ekstra. Det krever sitt å gå på scenen rett etter at vi har hørt Erasure!

Settlista er delt omtrent likt mellom deres Mercury-prisbelønte debutalbum fra 2010, og årets «I See You». Midt i konserten kom det fryktede regnet til Roskilde for første gang denne gangen, men der og sa føltes det som en forfriskende forsterker av god stemning. Rundt oss er det bare varme og hengivenhet.

Romy Croft forteller at hun kom til Roskilde som publikum allerede som 16-åring, og ble dumpet av kjæresten i løpet av den helgen. – Nå er jeg here sammen med dere, og dere er mye bedre enn hun var, sier hun, Selvfølgelig til stor jubel, før hun synger «Performance» helt alene, med tilsvarende stillferdig konsentrasjon hos de 30-40.000 frammøtte. Ikke alle artister får dette til.

Les også: Den gode festival-viben

En minst like rørt Oliver Sim holder talen for kvelden, der han ber folk bruke festivalhelga til å ta en pause fra alt det andre der ute, problemene de kanskje har hjemme, at de har fortjent å slippe seg løs, og ha det bra sammen. Godt mottatt, dette også. Og så går kvelden mot slutten med større og hardere lyd, der Jamie xx slår seg mer løs bak oppsettet sitt. De gjør «Loud Places» til en diskofest, og det ser ikke ut til at noen står stille lenger på den store sletta. Til slutt roer de ned stemningen med «Angels». Da tror vi på at englene finnes, og nå føles det omsider på kroppen at himmelen har åpnet seg den siste timen.

Vi kan bare håpe at litt av den oransje følelsen fra Roskilde kommer tilbake når The xx spiller for et vanligvis mer avmålt publikum på Øya. Dette var nemlig en ualminnelig god opplevelse, tydeligvis også for bandet selv, som så ut som de var rørt til tårer da de sa farvel for siste gang.

Spiller på Øya 10. august.