Ja, vi elsker Roskilde

ROSKILDE (Dagsavisen): Aldri før har så mange nordmenn løst billett til en festival. De siste årene har særlig musikkfestivalene økt, og det i så stort omfang at det snart ikke er en knaus eller en odde i det langstrakte Norge som ikke arrangerer en festival på sommerstid. Ifølge Telemarksforsknings kulturbarometer er det bare kinobesøket som øker mer enn lysten til å gå på en konsert. Hele seks av ti nordmenn gikk på en konsert i 2016, mens 32 prosent av oss besøkte en norsk festival i 2016. Men uansett hvor mange festivaler nordmenn kan velge blant på hjemmebane, trekker fortsatt tusenvis av oss sørover til Roskilde-festivalen, den danske kjempen som siden 1971 har okkupert stadig større åkerlapper utenfor den sjællandske byen, til den i dag dekker et område tilsvarende 320 fotballbaner.

Roskilde er ikke bare Nord-Europas største festival, den er et knutepunkt for folk fra hele verden, og målt i antall publikummere fortsatt en av de aller største norske musikkfestivalene. Rundt 8.000 nordmenn årlig føler festivalens nærmest mytiske tiltrekningskraft, og bidrar til at den uansett konjunktursvingninger og musikktrender overlever andre festivaler i Norden. Den er selve svennebrevet på festivallivet, og tiltrekker seg nye generasjoner side om side med overlevninger fra de siste fire tiår.

– Pappa var her da han var 22 år. Det var selvsagt ikke alt jeg fikk høre om turen da jeg var liten, men det hørtes så kult ut, og så ble det bare ett år på han før han fikk barn. Jeg håper jeg kan komme hit flere ganger, sier Aurora Andersen, selv 22 år gammel og første gang på Roskilde-festivalen.

– At jeg også er 22, akkurat som pappaen min var første gangen, er jo en artig tilfeldighet. Jeg har mange venner som har vært her, som skal hit eller ønsker at de var her. Jeg har allerede truffet masse nye folk og fått nye venner, og det er som å være i en egen verden hvor folk gjør det de vil og er seg sjøl. Du lever i en boble fylt med venner, musikk, campingliv og god drikke, sier Andersen, som er fra Nord-Troms men studerer og bor i Oslo. Dagsavisen møter henne i campen hun deler med et titalls andre. De beklager rotet, unnskylder at de er tomme for øl midt på blanke formiddagen. Rundt oss er det tusenvis av lignende camper, hvor et mer eller mindre dekorert partytelt danner sentrum for en liten teltleir der det allerede flyter over av søppel, ødelagt campingutstyr, matrester, emballasje og ring man helst ikke vil vite hva er. Ennå har ikke festivalen åpnet for alvor. Regnskyllet skal ikke komme før om tre dager.

Som de fleste som kommer til Roskilde første gang er Andersen overveldet over størrelsen, folkemassene og de fargerike festene som utgjør en viktig del av festivalens helhetstilbud. Noen artister har hun også blinket seg ut på forhånd, men en ting er hun sikker på da vi møter henne allerede før de virkelige kanonene har avlevert sine konserter:

– Jeg drar for opplevelsen. Skulle jeg dratt på festival kun for musikkens skyld ville jeg valgt en annen festival. Men det man får her gjennom åtte dager koster det samme som Øya gjør i Oslo, og så får man så utrolig mye mer, sier hun.

Hun var med å velte gjerdet til festivalcampen allerede lørdag for en uke siden, dels lokket med av en kollektivvenninne som i likhet med mange fra Norge benytter seg av de ulike busstilbudene, og særlig Road Trip, et opplegg drevet fra Norge i nært samarbeid med festivalen. De fleste av dem bor i N-delen av den store campingplassen som huser brorparten av de 80.000 som har kjøpt festivalpass i 2017. Med frivillige, artister, medier og andre regner Roskilde med at det i de fire dagene som danner selve hoveddelen av festivalen, med det offisielle musikkprogrammet, befinner seg rundt 130.000 på området.

Helt om natta, helt om dagen, men alle som er på Roskilde vet at det lønner seg å ta en lur når sjansen byr seg. Ingen vet når man kan sove neste gang. FOTO: MODE STEINKJER

Til sammenligning har selve Roskilde by, den tiende største i Danmark, et innbyggertall i det daglige på snaut 50.000. Den er foruten festivalen mest kjent for vikingskipsmuseet og ikke minst domkirken der samtlige konger og dronninger er gravlagt siden reformasjonen. Denne danske sovebyen har også fungert som kulisse til TV-serien «Matador», men det at den hver sommer i halvannen mannsalder har mangedoblet innbyggertallet og blitt Danmarks største underholdningsbedrift, har gitt byen internasjonalt ry. Roskilde-organisasjonen er selve modellen alle andre festivaler tar etter, enten det gjelder sikkerhet eller logistikk. Den nevnte Øyafestivalen blant dem. Visst er det en evig fest og fra scenene leveres underholdningen man ikke kan stå for selv, men festivalen har også en alvorlig undertone. Årets tema er «Likhet», en del av det treårige «Equality»-programmet som skal sette søkelyset på solidaritet og menneskerettigheter gjennom et omfattende program også utenfor konsertscenen. I år har blant annet skuespillerne fra «Skam» snakket om åpenhet blant unge, mens norske Moddi skal presentere forbudte sanger fra deler av verden der musikk er underlagt sensur. Tidligere år har de hatt russiske Pussy Riot på seminarprogrammet, og i fjor den amerikanske varsleren Edward Snowden på storskjerm fra sitt eksil i Moskva.

– Vi tror at likhet mellom mennesker og land er essensielt for et velfungerende og demokratisk verdenssamfunn. Med over 100.000 mennesker på årets festival skaper vi et fellesskap som har styrken til å bidra til endringer som kan fremme likhet i verden, forklarte Christina Bilde fra Roskilde-festivalen før Snowden-«besøket» i fjor.

Tanken er at selv om publikum – også de rundt 8.000 nordmennene – hovedsakelig kommer for musikken og for å helle innpå nær en million liter øl i fellesskap i løpet av en lang og fuktig uke, så setter det seg en og annen tanke ved siden av den rene underholdningen, selv om den ramme lukten av gammelt øl, fest, støv, gjørme og svette er det første som slår deg når du kommer til Roskilde, enten du har vært her før eller ikke. I Danmark snakker man fortsatt om urinskyen som blåste ned over Jylland i 2006. Det var det året da det var uvanlig tørt og varmt på Roskilde-festivalen, og væskeinntaket blant festivalens gjester var om mulig enda høyere enn før. Det som gikk inn måtte også ut igjen, i busker, grøfter og andre steder hvor det blandet seg med støv og andre partikler som fordampet og ble til det som ble døpt «urinskyen». En professor og overlege ved Rigshospitalet forklarte i fullt alvor til Politiken at «bortsett fra at det er ekkelt og lite lekkert, var det ingenting å uroe seg over.

– Jeg skulle ønske jeg var mann, da kunne jeg bare stilt meg opp i et hjørne. Doene her er forferdelige, og det er generelt ganske skittent her, men det er jo en liten pris å betale. Man kommer ikke hit og lander på en seng av bomull. Dette er en festival, og det blir feil når foreldre klager på festivalen fordi ungene deres ikke kler på seg nok klær, sier hun med adresse til de mange danske foreldrene som i år har kritisert festivalen for å ikke ta godt nok vare på barna deres når de klager over at de fryser eller har fått en teltplass de ikke liker.

Curlingforeldre og curlingbarn er blitt 2017s store festivalsnakkis, etter at humanitære organisasjoner rykket ut og mente at om de såkalte curlingforeldrene har så mye omtanke for folk som fryser, så kanskje de også kunne bry seg om alle de som fryser fordi de i motsetning til Roskilde-publikummet ikke har valgt det selv. «Se en flyktning i øynene i fire minutter», er en av postene på årets Roskilde. Det er mer i tråd med den opprinnelige Roskilde-ånden, og kanskje er festivalpublikummet i år ekstra gavmilde når en rumensk pantesamler spør om å få det tomme ølkruset.

– Vi sier med et glimt i øyet at dette er Norges største festival, men Roskilde har denne unike «oransje feeling» som alle snakker om men som man må komme hit for å virkelig forstå og oppleve. Det er mange som reiser hit når de er unge, så får de barn og blir borte noen år, og så i voksen alder kommer de tilbake, gjerne sammen med barna. I all hovedsak er det musikkinteresserte folk som har lyst til å oppleve festen og feststemningen, sier Tonje Finvold Lacher, norsk markeds- og mediekoordinator for Roskilde-festivalen, og en av flere nordiske som fra år til år jobber for og med Roskilde på en eller annen måte.

De aller fleste av de i underkant 200 norske som har et oppdrag på festivalen er her imidlertid som frivillige. Mange har gjerne besøkt festivalen som publikum først, og blitt bitt av basillen. Lacher er en av dem.

– Mitt verste festivalminne er fra den aller første Roskilde-festivalen jeg besøkte. Vi var tre venner som bodde i et iglotelt på område East, og en natt våkner vi av at det står fem stykker og tisser på teltet vårt. Dette var før den offisielle åpningen, og vi gikk rundt og lukta piss hele resten av festivalen.

Lacher ler av historien i dag. Hun ble imidlertid ikke skremt fra å komme tilbake. De siste seks årene har hun jobbet for festivalen, som hvert år velger ut en rekke norske band til å spille på de ulike scenene, både i de første oppvarmingsdagene hvor festivalen er en eneste lang fest, og på selve hovedfestivalen der store og små band inntar scenene. I 2017 spiller 180 band fra 32 forskjellige nasjoner. Roskilde er blant annet kjent for å ha et av Europas beste world music-tilbud, en regelrett festival i selve festivalen, selv om artister som The Weeknd, Foo Fighters, Savage Rose og Arcade Fire får den største oppmerksomheten. Det særegne med Roskilde er muligheten til å gå fra scene til scene og gjøre seg nye musikalske bekjentskaper. Publikums nysgjerrighet, lysten og viljen til å oppleve nye artister og annerledes musikk, merker også de norske artistene på festivalen.

I år er det ti norske artister på det offisielle programmet, blant dem Sigrid, Jenny Hval og Cashmere Cat.

– Folk virker så åpne her, med en helt annen mentalitet enn på festivaler der folk bor hjemme. Der er det tryggere. Her er de i sin egen boble. Det er dritkult å spille for så mange lykkelige mennesker. Fra scenen ser vi det på dem. De bråker mer. På en positiv måte, sier Ary, som var første norske artist på scenen i Roskilde i år.

Hun sto på scenen mandag, to dager før festivalen egentlig startet, på oppvarmingsprogrammet for alle de som var på plass i god tid. De er mange nok til å gjøre konsertene større enn det de fleste norske artister opplever ellers, større både i antall publikum og i stemning.

– Da vi ventet på å spille satt vi bak scenene og hørte et annet band spille. Publikum var et skremmende brøl. Så kom vi på, alle lagde sånne hjerteformasjoner med hendene, og klappet sånn at vi måtte vente lenge mellom hver låt, forteller hun.

Ary, eller Ariadne Loinsworth som hun egentlig heter, har vært et av de mest omtalte nye navene i norsk popmusikk det siste året, etter et gjennombrudd rundt Bylarm i fjor. Hun er mest kjent for sangen «The Sea» som var vignettmusikken til TV-serien «Nobel»,

Ary spilte på Glastonbury-festivalen forrige helg. Europas aller største. Der som et mer ukjent navn enn i Roskilde, der norske artister kan oppleve ikke bare dansker, men tusenvis av nordmenn i publikum.

– Folk levde seg mer inn i musikken, med mindre galskap. Da vi begynte å spille på Glastonbury var det fem stykker inne i teltet. Da vi avsluttet var det fullt. Det viser at folk ikke visste hvem vi var, men har gått forbi og blitt med. Det er et godt tegn.

Ary forteller om sin opptreden på OverOslo forrige lørdag, der hun spilte før Röyksopp, og måtte se folk forlate hennes konsert for å få en god plass for hovedattraksjonene.

– Jeg hadde sikkert gjort det samme selv. Jeg blir ikke lei meg av sånt, men de gangene folk blir tar jeg det som et kompliment.

Før hun begynte å opptre selv hadde ikke Ary vært på festival i det hele tatt.

– Jeg ble aldri introdusert for sånt. Jeg visste ikke hva festivaler var, det var et helt annet univers. Det er fint å oppdage at så mange har det så fint sammen, sier Ary, som ble igjen et par dager i Roskilde, og så fram til å se The Weeknd før hun dro videre. Uten å slippe seg helt løs i feststemningen.

– Jeg prioriterer alltid å få nok søvn og sunn mat.

– Da er ikke festivaler helt ideelt?

– Mange sliter seg ut hvis de ikke prioriterer riktig. Jeg er først og fremst på jobb. Det er viktigere å møte folk som liker musikken min, enn å drikke selv, sier Ary.

– Roskilde er toppen. I alle fall i Skandinavia. I Europa, hevder Blood Command fra Bergen. Her under konserten i Roskilde torsdag kveld. FOTO: MODE STEINKJER

At norske artister får et stort publikum internasjonalt, gjør deg jo litt patriotisk, sier Aurora Andersen om det å oppleve norske artister foran tusenvis av publikummere på en festival som Roskilde, og nevner navnesøsteren Aurora som spilte Roskilde i fjor, og som siden har hatt en internasjonal karriere mange drømmer om.

– Og jeg gleder meg til å se Nils Bech, men han spiller på dagtid, så jeg får se hvor trøtt jeg er, sier Andersen og ler slik alle som har vært noen dager i vekslende festivalvær og – føde har det med å le på Roskilde.

Andersen ramser opp alle fordelene med Roskilde fra et publikumsperspektiv som å finne nye folk, treffe venner, nyte været så lenge sola skinner og drikke øl.

– Og å rusle ned på Dream City og finne en fest. Jeg liker campingfestivaler. Øya i Oslo har ikke camp, og på Slottsfjell ligger campen langt unna. En camp som ligger nærme festivalområdet og scenene er det som trekker meg hit, sier Andersen.

Dream City er selveste sentrum i festivalbyen Roskilde, hvor alle de mest forseggjorte campene ligger som bestanddeler i en virkelig by. Her er metrostasjon, brannstasjon, bibliotek og ikke minst barer, og konkurransen om å ha den beste campen er beinhard fram mot den årvisse kåringen. Her spiller også evnen til å rigge de beste partyene inn, men ingen av dem slår noensinne det årlige «nøgenløpet», som samler titusener når et tredvetalls festivalpublikummere kler på seg motet og av seg klærne i et to ganger 200 meter langt løp hvor alt henger ute i konkurransen om oppmerksomhet og festivalbilletter – og evig status i venneflokken.

Siden Roskilde-festivalen er bygget på likhets- og solidaritetsprinsippet, har den i alle år vært organisert som en stiftelse. Humanitære organisasjoner, barn og unge, fattige og andre som har behov for penger, har til sammen fått 320 millioner kroner fra en festival som årlig gir alt overskudd til veldedighet. Samtidig har høyskolebyen nytt godt av festivalens behov for å ruste opp alt fra kloakknett til sykkelstier og sosial infrastruktur. Roskildes idrettslag og foreninger, som står bak alle utsalgsbodene inne på festivalen, er Danmarks rikeste. Men det begynner å murre i rosenes by. Festivalens stadig mer kompakte organisering av festivalcampen og inne på sleve hovedområdet tilbyr alt en festivalgjenger trenger, fra telt, stoler og leketøy, til brødmat, øl og kondomer. Mens selve bysentrum i Roskilde i tidligere år ble invadert av festivalpublikummet på godt og vondt, savner nå handelsstanden den strie strømmen av kjøpehungrige, ofte overstadige dansker, nordmenn og svensker.

– Som butikker i Roskildes sentrum føler vi oss mishandlet av festivalen. De vil gjerne at vi skal lage aktiviteter ikke i byen, men de gjør ikke noe for oss til gjengjeld, uttalte en kjøpmann til Politiken før årets festival startet.

Morgenstund har Tuborg i munn, gammelt jungelord på Roskilde. Her campen Aurora Andresen (nummer to fra venstre): Marion Blazeski, Aurora Andersen, Kaja Josefine Larsen, Andreas Lopez, Ateeb Zafar og australske Sinomi Hood. FOTO: MODE STEINKJER

Byens egne butikker får ikke lenger drive egne utsalg på området på grunn av priskonkurransen. Det er dermed mye de går glipp av. Så vel publikum som enkelte artister bor på festivalen en uke til ende. Nå er det festivalen selv som får inntektene, ikke byen. Det merkes også til en viss grad på tilbudet inne på selve plassen, men for dem som ønsker å være frivillig byr det også på muligheter. Fay Wegger Bøyesen er en av de mange norske frivillige på Roskilde. Hun fant kaffespesialisten Peter Larsen på nett, som søkte etter frivillige baristaer til en av festivalens kaffebarer.

– Jeg jobber med kaffe i Oslo og dette er en veldig fin måte å lære mer om kaffe, skaffe meg kontakter og få kjennskap til andre kaffemiljøer, sier hun, hektisk opptatt på sin første vakt under festivalen.

Å være frivillig betyr mye jobb, men også gratis festival og alt det den har å by på til de mange tusen – Jeg liker meg godt her, selv om det å balansere jobb og konserter kan bli slitsomt. Det er spennende og hektisk, men også mange dansker, så utfordringen er å skjønne dansk i tillegg, sier hun og langer ut en ny cortado.

Ett av de norske bandene som legger inn ekstra dager i Roskilde i tillegg til sin egen spillejobb, er Blood Command fra Bergen. Klare for fire døgn i en lavvo, for å få med mest mulig av festivalen.

– Men i kveld må vi legge oss tidlig, sier de når Dagsavisen treffer dem. Neste dag skal de spille for potensielt flere tusen hardrockfans og andre musikkinteresserte.

Blood Command fikk jobb i Roskilde etter at bookerne hørte deres nye album, som senere fikk yatzy i 5’ere i norsk presse. Gruppa har allerede vært her én gang, i 2013. Å spille i Roskilde er den mest ettertraktede spillejobben for de fleste norske grupper. Ikke bare fordi Roskilde, ifølge Blood Command, betaler artister bedre enn norske festivaler.

Norske band spiller ofte for et hovedsakelig norsk publikum i Roskilde, og mange vil spørre hva som er vitsen med å dra over bekken etter vann (eller øl) på denne måten. Svaret er at stemningen i Roskilde alltid er minst dobbelt så stor som på konsertene hjemme. Selv om det drikkes en og annen på festivaler i Norge også.

– Dette er det motsatte av en strilefest etter at Vassendgutane har spilt. Roskilde er likevel en slags massesuggesjon. «Nå skal vi faen meg klikke». Men ikke på en voldelig måte. Mer «nå skal vi ha det kjekt», sier medlemmene i bergensgruppa

Blood Command er nettopp booket til Øya også.

– Fett det også, men på en annen måte, sier de. I Roskilde er de satt opp med en konsert på en time og et kvarter.

– Vi har aldri spilt så lenge før. Albumene våre varer en halvtime. Vi har bare laget tre album, så nå skal vi spille alt vi har. Men det er jo bra sanger.

Et døgn etter at vi prater sammen kommer gruppa på scenen. Etter en liten teknisk forsinkelse tar det ikke lang tid før jubelen stiger høyt opp mot taket i teltet.

– Roskilde er toppen. I alle fall i Skandinavia. I Europa. Stemningen er fet, og ikke så uplight. De andre festivalene er mer firkantede, sier gruppa, som ikke ser de to politimennene med maskingevær som patruljerer like bak dem.

Det er andre tider i Roskilde også.