I kong Haakons fotspor

«Tårene rant nedover det runde ansiktet til Johan Nygaardsvold, der han sto på perrongen i Hamar. Klokka var litt over ti 9. april 1940, og et spesialtog fra Oslo var ventet hvert øyeblikk. Om bord var kongefamilien, storting og regjering – alle sammen på flukt».

Les også: 1940: «En sinnssvak odyssé»

Skjebnemorgenen

Slik begynner Dagsavisen-journalistene Lars West Johnsen og Jens Marius Sæther sin fortelling i boka «Kongens flukt», som kommer ut i dag. De går tett og nært på de fullstendig lamslåtte og oppskakede hovedpersonene i det helt store dramaet i nyere norsk historie: Da konge, regjering og stortingsrepresentanter flyktet nordover, etter Tysklands sjokk-invasjon av Norge 9. april 1940.

Forlaget har passet på at utgivelsen kommer like før den kommende premieren på storfilmen «Kongens nei. Filmen tar for seg det intrikate politiske spillet de første tre aprildagene, mens bok «Kongens flukt», derimot, følger de politiske flyktningene tett i to måneder til, helt til de forlater Tromsø og Norge den 7. juni. Da var det som forfatterne omtaler som en «planløs», «tilfeldig» og «kaotisk» flukt gjennom Norge endelig over. Etter det dro kong Haakon, kronprins Olav og regjeringen Nygaardsvold over havet til Storbritannia for å starte livet som eksilregjering.

Les kommentar: På gjengrodde stier

Flaks og tilfeldigheter

Men før det hadde kongen og Nygaardsvold-regjeringen vært gjennom to marerittaktige måneder på flukt gjennom Norge, der både personlig mot og evnen til lederskap ble satt på knallhard prøver. De manglet en plan, de hadde ingen beskyttelse, de kom bort fra hverandre og kommuniserte dårlig internt, mens de hele tida hadde tyskerne i hælene. Tyskerne på sin side skjøt og bombet for å drepe, og bare tilfeldigheter og skikkelig flaks gjorde at nordmennene kom levende fra det.

Les også: Krigen: En annen historie

Drama dag for dag

Historikerne har skildret denne flukten før, men da Dagsavisen-journalistene i fjor lagde to store reportasjer om temaet, fikk de inntrykk av at dette er en historie som er lite kjent blant folk flest. Responsen fra leserne var i alle fall god, og de to bestemte seg for å skrive en hel bok.

– Vi kommer med mange nye detaljer om flukten, men ikke noe som endrer på det store bildet, sier Lars West Johnsen til Dagsavisen.

– Det vi vi vil, er å gjøre tilgjengelig historien om to kjernemåneder i norsk historie for en ny generasjon og et nytt publikum. Og vi gjør det ut fra hovedpersonenes perspektiv, fra dag til dag, time for time. Hva kunne de vite der og da? Hvordan reagerte de under presset?

– Vi har kjørt fluktruta opp på nytt, snakket med noen nye tidsvitner og endevendt litteraturen om emnet, sier Jens Marius Sæther.

– Vi har laget en fortelling om menneskene som sto midt oppe i dramaet.

Les også: Den motvillige helten

Krise og press

De to journalistene snakker om statsrådene i Nygaardsvold-regjeringen som om de har kjent dem i årevis. De har begge gjort seg sine tanker om folk som statsminister Johan Nygaardsvold, utenriksminister Halvdan Koht, forsvarsminister Birger Ljungberg, og ikke minst, stortingspresident Carl J. Hambro. Sistnevnte var en av dem som taklet krisen og presset best den 9. april, og som viste stort lederskap. Mange av de andre gjorde store feilvurderinger, og vaklet under presset. Nygaardsvold selv ville på et tidspunkt trekke seg som statsminister. Tanken på å lede et land i krig skremte ham.

– På et menneskelig plan er det lett å få medfølelse for en mann som Nygaardsvold, som åpenbart var i psykisk ubalanse etter angrepet. Samtidig er det sjokkerende å lese om hvordan utenriksminister Halvdan Koht holder alarmerende rapporter for seg selv i dagene før 9. april. «Han får klare meldinger om at tyske skip er på vei mot Norge, men vil ikke innse at Norge kunne bli dratt inn i krigen». Han og statsministeren kommuniserer også dårlig, sier Sæther.

Verdensnyhet

Fram til Belgia og Nederland ble invadert 10. mai, var fluktdramaet i Norge den viktigste krigsnyheten i verden, hevder Lars West Johnsen.

– Norge er i hele verdens søkelys, og den norske regjeringen blir plutselig hovedpersonene i et verdensdrama. I ettertid er det veldig mye av norsk identitet som er knyttet til hendelsene nettopp disse to månedene. Hva hvis kongen og regjeringen hadde blitt igjen i Oslo, latt seg ta til fange eller inngått en samarbeidslinje? Da kunne ting sett veldig annerledes ut.

Les også: Flyktninger i eget land