Flyktninger i eget land

«Men den som ei opplevde det, kan vanskelig forstå
Hva det vil si å stå og se et elsket hjem forgå.
Det kjennes som et hjertesår, når flammehavet mot en slår.
Og ordren lyder: Gå!»
(Utdrag fra Rolf Holsts dikt «På kjente stier», 1944)

HAMMERFEST (Dagsavisen): «Det du sier der, minner meg om en litt pussig episode som skjedde under Evakueringa», kunne min bestemor Karen Mauno stadig si. Hun satt i godstolen med kaffekoppen, hjemme i sitt gjenreisningshus i Hammerfest, og gjorde seg tydelig klar til nok en lengre anekdote fra den dramatiske høsten 1944. Dette sa hun nok en dag på 1980-tallet, jeg var tenåring, og jeg kjente at jeg sukket litt innvendig. Ok. Nå kom det. Igjen. Enda en historie om Evakueringa!

Selv ikke så seint som på 1980-tallet, rundt 40 år etter høsten 1944, var det mulig å gjennomføre en barndom i Finnmark uten å stadig støte på dette ordet. «Evakueringa». Jeg forsto tidlig at verdenshistorien var delt inn i et før og etter «Evakueringa» (som jeg antok ble stavet med stor E), og at Evakueringa var et mye viktigere ord enn Krigen. Ja, så mye ruvet det ordet da jeg var liten, at jeg lenge trodde absolutt hele Norge ble tvangsevakuert av tyskerne i 1944. Senere gikk det jo opp for meg at Evakueringa bare rammet Finnmark og Nord-Troms, og at bestemor og alle de andre i flere år var flyktninger sitt i eget land.

Denne kollektive opplevelsen av å være flyktninger som mistet alt de eide, i flere år spredt utover hele Norge, ble det store tidsskillet for bestemors generasjon, de som var voksne under 2. verdenskrig. Mange av dem sluttet liksom aldri å snakke om høsten 1944. På biblioteket hjemme i Hammerfest kunne man langt ut på 90-tallet se grupper av eldre menn sitte rundt bord mens de førte lange, mumlende samtaler om Evakueringa, avbrutt av til dels hissige diskusjoner om hvordan den gamle barndomsbyen deres egentlig hadde sett ut før den ble svidd av. De hadde også sterke meninger om den nye byen som hadde reist seg etter krigen, der ingen hus var eldre enn 1946. (Bortsett fra det lille gravkapellet, da, som tyskerne lot stå igjen). I barndommen var jeg også omgitt av galgenhumoristiske vandrehistorier, som den om det aldrende, tyske ekteparet som var innom Hammerfest med hurtigruta, der fruen bemerket til sin mann på dekk at «det var jo så synd at denne lille byen bare besto av enkle etterkrigshus, og ikke hadde tatt bedre vare på sine gamle, historiske bygninger». Og når jeg besøkte min bestemor, som var litt av en pratmaker, var det nesten imponerende hvordan hun før eller siden, lett og behendig, greide å lirke nesten enhver samtale over på det var hennes egentlige, store yndlingstema: Evakueringa.

En hverdagslig bemerkning om båtene på havna, kunne straks utløse historien om da hun og familien en tidlig novemberdag i 1944 flyktet fra Hammerfest med en overfylt fiskeskøyte, hun med en 2-åring på armen, mens de så byen brenne bak seg. Snakket vi om språk og dialekter, kom historien om da bestemors familie omsider var fremme etter mange ukers flukt, og skulle få bo på en gård i ei lita bygd nord for Flekkefjord på Sørlandet. «Familien på gården var helt enestående og snille mot oss. Men de bodde jo liksom i dalstroka innafor, da, så den dialekten de snakket var jo nokså «underjordisk». Jeg forsto egentlig aldri hva de sa!». Dette forhindret ikke at bestemor i mange år siden holdt kontakten med «vertsfamilien» sin på Sørlandet, til hun døde på et sykehjem i Hammerfest for snart 10 år siden.

Bestemors fortellinger handlet lite om det store militære dramaet i nord høsten 1944, som var bakgrunnen for den nazistiske okkupasjonsmakten avgjørelse om å tvangsevakuere sivilbefolkningen i Finnmark og Nord-Troms. Historiene hennes handlet gjerne om de små og nære ting, og ikke om de store kampene mellom russerne og tyskerne på Murmansk- og Lapplandsfronten det siste krigsåret, der Finnmark spilte en sentral rolle som oppmarsjområde til frontlinjen i Russland. Hun snakket ikke om at russerne i oktober var i ferd med å frigjøre Øst-Finnmark, eller at godt over 200.000 tyske soldater den høsten forberedte seg på en desperat retrett vestover og videre sørover gjennom Nord-Norge, med russerne i hælene.

På veien hadde Adolf Hitler bestemt at tyskerne skulle bruke den militære «brente jords taktikk», som gikk ut på å kvitte seg med alt som kunne komme den framrykkende fienden til nytte. De tyske soldatene skulle ødelegge alle veier og bruer, all industri og alle offentlige bygninger, de skulle svi av alle bolighus, de skulle slakte alle husdyr, og på alle måter hindre fiendens tilgang på mat, infrastruktur og husly i Finnmark og Nord-Troms. De som ledet an i «brent jord»-operasjonen, var spesialtrente tyske soldater fra Østfronten som var drillet i denne tilintetgjøringstaktikken, ifølge konservator Nina Planting Mølmann ved Gjenreisningsmuseet for Finnmark og Nord-Troms.

– De utviklet detaljerte planer for hvordan det skulle brennes og ødelegges på en mest mulig effektiv måte, sier hun til Dagsavisen når vi er innom museet, som ligger i Hammerfest.

– Hammerfest brant de for eksempel systematisk bydel for bydel, og det var såpass organisert at hvis brannen spredte seg til «feil» bydel for tidlig, rykket brannvesenet ut for å slukke den, sier Mølmann, ikke uten humor.

– Tyskerne var hardt presset av militære styrker både i Finland og Russland, og fryktet at russerne ville forfølge dem langt sørover i Norge. Derfor ødela de alt på veien, sier forfatteren Arvid Petterson til Dagsavisen. Han var selv en gang et lite evakueringsbarn som flyktet fra Porsanger til Østfold, og har skrevet bok om den store, norske flyktningkatastrofen.

– Russerne hadde krysset grensen til Øst-Finnmark og Norge 18. oktober, og allerede 25. oktober oppga tyskerne Kirkenes. Da hadde Kirkenes opplevd 326 bombeangrep. I Europa var det bare Malta som opplevde flere, sier Petterson.

Store deler av Øst-Finnmark var altså mer eller mindre en rykende ruinhaug, men tross alt frigjort av russerne, og ikke lenge etter rykket norske politistyrker inn der. I samme tidsrom bestemte den tyske okkupasjonsmakten at hele befolkningen i Finnmark og ned sør til Arnøya i Nord-Troms skulle tvangsevakueres.

17. oktober 1944, i går for nøyaktig 70 år siden, mottok min bestemor og resten av Hammerfest det første evakueringsoppropet, og 28. oktober kom den definitive tyske ordren om tvangsevakuering av Finnmark og Nord-Troms. De siste dagene i oktober og de første dagene i november 1944 var dermed nærmere 75.000 mennesker fra Norges nordligste landsdel jaget på flukt. De fleste måtte dra sjøveien, med alt evakueringsmyndighetene kunne oppdrive av hurtigruter, lokalbåter, fiskeskøyter og lasteskip. Man regner med at 50.000 mennesker i løpet av noen høstuker ble spredt utover hele Norge, mens rundt 23.000 rømte fra tyskerne og gjemte seg i fjellene i Finnmark, i huler, gammer og hytter. Norges største flyktningkatastrofe var i gang.

Flyktningene ble sendt sørover mer eller mindre i det de gikk og sto i, med noe bagasje og mat, og kom til kommuner over hele Norge, ofte medtatte, skitne og iblant illeluktende etter den lange reisen. Unge, gamle, familier, høygravide, syke, med babyer og småbarn på slep. Evakueringsmyndighetene måtte også tømme alle gamle- og sykehjem, skoleinternater og barnehjem, institusjoner for tuberkulosepasienter og psykiatriske pasienter. (Ett av de evakuerte små barnehjemsbarna fra Vardø for øvrig den senere LO-leder Yngve Hågensen). Alle skulle med, på vei til en uviss skjebne lenger sør.

– Alt dette skjedde i hui og hast, og situasjonen var akutt for de sivile myndighetene. De måtte gjøre alt for å skaffe transport og husrom for flyktningene i de kommunene sørpå som hadde kapasitet til å ta imot dem. Jeg er nesten imponert over hvor godt organisert det var mange steder, og hva de lokale myndighetene langs kysten fikk til i en så stressa situasjon, sier konservator Heidi Stenvold ved Gjenreisningsmuseet. Hun har gått gjennom et omfattende arkivmateriale, sammen med sin kollega Nina Planting Mølmann.

– Sivile myndigheter var i 1944 de tyske okkupasjonsmyndighetene og norske NS-innsatte folk. De samarbeidet nært med ordførere og lokale myndigheter, og vårt inntrykk er at det ikke var de mest lojale NS-folkene som ble plukket ut, men de med de beste organisatoriske evnene. I spissen for hele operasjonen var riksutvalget for evakuering i Oslo, sier Mølmann, og understreker at det ble et voldsomt press på myndighetene i denne perioden.

– De visste jo ikke engang hvor langt sør tyskerne ville brenne. En stund fryktet de at tyskerne kom til å brenne hele Nord-Norge, helt ned til Mosjøen, sier Stenvold.

I ettertid vet vi at tyskerne «bare» rakk å brenne ned til Lyngen i Nord-Troms. Store, nordnorske byer som Tromsø, Narvik og Bodø ble spart. Til gjengjeld var det bare spredte kirkebygg som sto igjen i Nord-Troms og Vest-Finnmark. Absolutt alt ble lagt øde.

Jeg står utenfor bestemors gamle sykehjem i Hammerfest, 70 år etter alt dette skjedde, og skal inn for å intervjue den 89 år gamle beboeren Eli Bolle, populært kalt «Pudde». Noen dager før hun skulle fylle 19, den 1. november 1944, ble hun tvangsevakuert sammen med familien sin. Nå som min bestemors generasjon er i ferd med å dø ut, er det folk som henne, de som var barn og ungdommer under krigen, som fortsatt har levende, sterke minner fra da befolkningen i Finnmark og Nord-Troms var flyktninger i eget land.

– Det var jo verst for foreldrene våre. De var jo helt alminnelige arbeidsfolk som ikke drømte om at dette skje dem, sier Eli Bolle til Dagsavisen.'

– De mistet alt de eide, huset sitt og det de hadde samlet gjennom livet, og måtte samtidig vise styrke overfor oss ungene. Vi som var unge syns jo også at Evakueringa var litt av et eventyr. Jeg hadde aldri vært på ferie noen steder, hadde ikke engang vært i Tromsø før, så jeg må tilstå at turen sørover hadde en slags nyhetens interesse for meg, sier Bolle, og smiler litt. Her inne på rommet hennes på sykehjemmet henger bilder av henne som barn og ungdom. Der er hun som 12-åring, arm i arm med bestevenninna, der er et portrett av den mørkhårede, livlige tenåringen hun var da hun fikk høre at nå måtte de forlate hjemmene sine i Hammerfest. De fikk tre dagers varsel.

– Det var en hektisk stemning. Folk var rastløse og urolige. Vi pakket. Hva kunne vi ta med, hva fikk vi ikke ta med? Jeg husker jeg var oppe i soverommet mitt i andre etasje og kikket gjennom bildene vi hadde i et gammelt skrivebord. Skulle jeg ta med bildene, eller ikke? Jeg tok dem med, og det er jeg jammen glad for nå, sier Bolle, og peker på bildeveggen sin.

– Det var strenge regler for hva vi fikk ta med, men min familie var veldig heldig. Den båten vi fikk reise med hadde god plass, så vi fikk med oss hele spisestuemøblementet vårt! Det fikk vi stuet inn på et lager i Tromsø, slik at vi kunne hente det etter krigen, sier Bolle.

Hun får en sarkastisk klang i stemmen når hun forteller om en NS-nordmann i naziuniform som i all oppstandelsen ropte til henne og søsteren: «Redd dere selv! Nå kommer russerne!» For det var det tyskerne først prøvde å skremme befolkningen av gårde med: Nå kom bolsjevikene fra øst, og de kom ikke til å vise noen nåde. Styresmann for Finnmark og Nord-Troms, Jonas Lie, advarte mot både «mord og plyndring, terror og vilkårlighet, voldtekt, gudløshet og moralsk forfall». Lite visste nok den norske nazisten at nettopp Eli Bolle og søsteren hennes kom fra en av byens mest kjente NKP-familier. De var kommunister i sinn og sjel, og unge Eli hadde mange ganger truffet hyggelige russere gjennom den kulturelle vennskapsforeningen for Norge og Sovjetunionen.

– Så det der trodde vi overhodet ikke på. Vi så bare foraktelig på nazisten, sier Bolle, som senere sto på dekk på skøyta, så utover byen sin en siste gang og tenkte: «Hvor skal vi? Kommer vi noen gang tilbake hit igjen?»- Foreldrene våre måtte bære alle bekymringene, men vi skjønte jo alvoret, vi unge også. Når jeg i dag ser krig på TV, fryser jeg på ryggen. Jeg tenker på den stakkars befolkningen. Og så tenker jeg på det vi opplevde. Vi ble rett og slett jaga hjemmefra, sier Bolle, som etter en lang flukt gjennom Norge til slutt havna på en storgård i Hedmark. Der fikk hun og familien hennes bo til krigen var slutt. Da hadde hun, som ikke engang hadde vært i Tromsø, sett både Trondheim og Oslo.

Omtrent samtidig som Eli Bolle pakket, ble en annen ungjente i Hammerfest, Hanna Anni Kolodja, av tyskerne beordret om bord i en fiskeskøyte sammen med arbeidskameratene sine på fiskefabrikken. Oppvokst som hun var i Ukraina i det daværende Sovjetunionen, kjente også hun til russerne, både på godt og vondt. Hun hadde blant annet opplevd sulten under Stalin, på tross av at Ukraina ble omtalt som «Europas kornkammer».

– Vi stekte potetskrell til middag, husker hun.

Da hun var 17 år, ble hun tvangssendt av tyskerne ut av sin lille landsby i Ukraina. Sammen med skolevenninner ble hun fraktet med tog gjennom Øst-Europa, så med båt helt opp i Hammerfest. Der trengte den tyske okkupasjonsmakten billig arbeidskraft.

Denne høsten 2014 fylte Hanna Anni Kolodja Evensen 90 år, men høsten 1944 var hun bare 20 og gravid i 4. måned med sitt første barn, en gutt. Faren var hennes senere ektemann Jakob Evensen, en ung mann fra Hammerfest som måtte flykte fra Finnmark en stund før. (Det var straffbart å ha omgang med de ukrainske jentene). Da Hanna Anni ble evakuert, var det sammen med de andre ungjentene. Sammen med dem følte hun seg ganske trygg, forteller hun da Dagsavisen besøker henne hjemme i huset hennes i Hammerfest. Bare en bitte liten antydning til aksent røper at hun er vokst opp ved den mektige elva Dnjepr.

– Vi var som en saueflokk, ble bare jaga om bord og fikk ikke vite hvorfor dette skjedde eller hvor vi skulle. Men når du er en ung, sterk jente og er sammen med folk du kjenner, blir du ikke så redd likevel. Vi var sjøsyke, selvfølgelig. Jeg var så dårlig at jeg fikk lov til på ligge på en benk oppe hos skipperen, med ei bøtte ved siden av. Han var snill, sier Evensen til Dagsavisen.

– Etterpå tenkte jeg nok mest på de mange familiene i Finnmark som mistet alt de eide. Jeg hadde uansett ingenting fra før, sier Evensen, som sammen med de andre jentene til slutt endte opp i Svolvær i Nordland. Der ble de satt til å arbeide på en ny fiskefabrikk. Da freden kom, ble hun gjenforent med Jakob, og de giftet seg i slutten av mai 1945. Først 17 år senere traff hun den ukrainske moren sin igjen. Da hadde de ikke sett hverandre siden den dagen hun som 17-åring gråtende ble tvangssendt til Norge. Nå kunne hun fortelle moren om de fire barna hun hadde fått, men at hennes eldste, gutten som var på vei da hun evakuerte, dessverre druknet som sjuåring.

– Av alt det jeg har opplevd i mitt liv, var dette verst: Å miste en sønn. Men du vet, menneskene tåler litt. Når du er nødt, så er du nødt, sier Evensen.

– Nå har jeg bodd her i Norge i over 70 år. Men noen ganger, når jeg ikke får sove om natta, tenker jeg på da jeg var ei lita jente i Ukraina. Jeg ligger våken og tenker på hvordan landsbyen min så ut. Det blir sånn, når du blir eldre. Du ser mer tilbake.

I Husfjord på Sørøya, like utenfor Hammerfest, fikk også 15 år gamle Hjørdis Christensen høre høsten 1944 at de skulle tvangsevakueres av tyskerne. Da hadde familien hennes i flere år sett tyske krigsskip passere ute i Sørøysundet. De grå, store skyggene ute i sundet gjorde Hjørdis nervøs, da hun så dem første gang som 11-åring. Tenk om de kom til Husfjord? En søster omkom i løpet av krigen, og en bror kom krigstrøtt hjem fra Narvik-fronten, etter å ha kjempet mot tyskerne i 1940.

– Vi hadde opplevd flere redselsfulle år allerede. Og nå nektet pappa å evakuere med tyskerne, det samme var det med den eldste broren min. De ville bygge seg en gamme opp i fjellet på Sørøya, rømme dit, og holde seg skjult der til krigen var over. Jeg tenkte: «Rømmer de, rømmer jeg». Jeg syntes jo det hørtes nifst ut, men jeg syns også det virket skummelt å bli evakuert med tyskerne. Hvem vet hvor vi hadde havna da, sier nå 85 år gamle Hjørdis Christensen til Dagsavisen, da vi treffer henne hjemme i huset hennes i Hammerfest.

– Vi sto oppe på en høyde i fjellet og så på når tyskerne brant på Sørøya. Da jeg så at de brant huset vårt hjemme, gråt jeg. Foreldrene mine hadde et sånt alvor i ansiktene sine.

Kong Haakon hadde i en tale fra London 26. oktober 1944 sendt «en varm hilsen til folket i nord», og proklamerte at «befrielsen av vårt land har begynt». Dette sa han med tanke på at russerne nettopp hadde frigjort Øst-Finnmark, og at også norske tropper var på vei nordover. «Seieren nærmer seg dag for dag», sa kongen. Det er et omstridt spørsmål, men denne talen kan ha inspirert en del av de rundt 23.000 over hele Finnmark som bestemte seg for å overvintre og gjemme seg for tyskerne, i påvente av norsk eller russisk hjelp. Men russernes framrykning stoppet i Øst-Finnmark, så i områdene vest for Tanaelva og Nord-Troms lot hjelpen vente på seg. Vinteren 1944/1945 ble området et farlig ingenmannsland, der noen tyskere trakk seg ut, fulgt av lange rekker med medtatte, utsultede russefanger, mens andre tyskere fortsatte brenningen. Samtidig patruljerte de steder som fjordarmene på Sørøya, for å spore opp nordmenn som hadde gjemt seg.

Ifølge forfatter Arvid Petterson sendte Hjemmefronten ut paroler om at finnmarkingene måtte sette seg til motverge og unndra seg evakueringen, og at hjelp ikke måtte ytes de evakuerte.

– Jeg tror ikke disse folkene i Hjemmefronten var helt klar over at Lapplandsarmeen i nord besto av nærmere 250.000 tyske soldater. Skulle 75. 000 sivile, ubevæpnede mennesker «sette seg til motverge» mot disse? En absurd tanke, sier Petterson til Dagsavisen.

Ingen kom i alle fall Hjørdis Christensens familie til hjelp de vintermånedene de bodde i gammen på fjellet på Sørøya, i evig angst for å bli oppdaget av tyskerne. Det var nære på flere ganger, og en dag faren hennes var ute for å fiske, ble han skutt og tatt til fange av tyske soldater. (Han ble senere sluppet fri fra fengsel i Tromsø).

– Broren min så blod i snøen, og forsto at han var blitt skutt. Men han sa ikke noe om det til oss, bare at pappa var tatt, sier Christensen, som forteller at de i alle fall ikke sultet, den vinteren de var «huleboere».

– Vi slaktet alle dyr før vi rømte, så jeg har vel aldri spist så mye kjøtt som den vinteren, sier hun.

– Vi frøs ikke så mye, men vi hadde det trangt i gammen. Og så hadde vi jo besøk av lusa, ikke å forglemme dette skjønne, lille dyret!

En dag i februar 1944 ble Hjørdis Christensen og 502 andre «huleboere» fra Sørøya plukket opp av britiske destroyere på vei til Murmansk, en redningsoperasjon ledet av den norske oberstløytnanten Gunnar Johnson.'

Derfra ble de fraktet til Murmansk, og så begynte en farefull ferd over havet til Skottland, som del en av svær konvoi med 35 britiske og amerikanske handelsskip, eskortert av destroyere og andre krigsfartøy. På veien var konvoien ute for storm oppe i orkans styrke, med stadige angrep fra tyske fly og ubåter. Verst syns Hjørdis Christensen det var å høre lyden fra dypvannsbombene som de allierte slapp for å skremme vekk de tyske ubåtene, og lyden fra antiluftskytset når de ble angrepet av bombefly et sted utenfor Lofoten.

Flyktningene fra Sørøya måtte ha på seg redningsvester, og til enhver tid være klare til å havne i sjøen. Hjørdis Christensen grøsser den dag i dag når hun tenker på lyden av dypvannsbombene.

– Herregud, jeg var alltid så redd. Du kan ikke ane hvor redd jeg var. Alarmen gikk hele tida, og jeg hadde alltid redningsvesten på, også når jeg sov om natta. Jeg fikk også ørebetennelse underveis, lå der og var syk i køya, og mange ganger tenkte jeg: «Å, jeg skulle aldri ha reist fra Sørøya!».

Lettelsen var derfor stor da de til slutt skimtet lysene fra den skotske kysten. Resten av krigen tilbrakte de i en flyktningleir utenfor Glasgow, der de fikk besøk av både kong Haakon og den britiske utenriksministeren Anthony Eden.

Hjørdis Christensen forteller hvor opprømt hun var da hun første gang fikk se en toetasjes trikk i Glasgow, og om da hun gikk på dans og moret seg med andre ungdommer i den store byen. Hun ble også konfirmert i Skottland. Etter krigen ble det mer dans, familie og et godt liv i Hammerfest, men opplevelsene hun hadde som flyktning satt alltid i. I 1989 fikk hun innvilget krigspensjon, på grunn av posttraumatisk stress etter opplevelsene i barndommen.

– Utad var jeg den glade jenta uten problemer, og jeg snakket aldri om det jeg opplevde. Men jeg greide ikke å glemme følelsen jeg alltid hadde i den tida. Det at du aldri var trygg, at du aldri visste når tyskerne kom. De kom som ånder over oss, sier Christensen.

– Jeg har det bra og kan tulle med det meste, men jeg merker at angsten kommer mer tilbake nå som jeg er blitt eldre. Jeg er blitt mer skvetten. Må alltid passe på at døra er låst.

For selv om min bestemor alltid snakket mye om Evakueringa fra godstolen sin hjemme i Hammerfest da jeg vokste opp, var det også mange i hennes evakueringsgenerasjon som holdt seg tause.

– Mange ville helst spare ungene, tenkte kanskje at det var skadelig å snakke om triste og smertefulle hendelser. Dessuten hadde de fleste i voksengenerasjonen gjerne mer enn nok med å bygge opp husene sine igjen etter krigen, sier Heidi Stenvold ved Gjenreisningsmuseet i Hammerfest. Sammen med kollega Nina Planting Mølmann forsker hun fortsatt på de politiske, økonomiske og administrative sidene av den store flyktningkatastrofen i 1944. Men de har også intervjuet over 70 gjenlevende tidsvitner. De to har hørt historier om alt fra det såre minnet til ei lita jente som ikke fikk med seg yndlingsdokka si da hun ble evakuert, til skrekkerfaringene til de som ble evakuert med de tyske lasteskipene «Carl Arp» og «Adolf Binder» fra Porsanger til Narvik. «Carl Arp» hadde 1.850 mennesker om bord, «Adolf Binder» 1.400. Flyktningene var stuet tett sammen under dekk, under grusomme forhold, der smittsomme sykdommer spredte seg raskt. I alt 25 mennesker mistet livet på vei til Narvik, på grunn av påkjenninger og sykdom om bord. Som kolera, difteri og dysenteri.

– Dette var de verste transportene fra Finnmark, sier forfatter Arvid Petterson. I boka hans fins også 270 intervjuer med tidligere flyktninger fra Finnmark og Nord-Troms, også med dem som måtte reise med «Carl Arp» og «Adolf Binder». Men det fins også mer muntre historier. Som den om en lensmann fra Finnmark som overlevde overfarten med «Carl Arp», og kom til et mottak i Trondheim.

– Yrke? spurte de.

– Tja, jeg har mistet alt. Sett fattiglem! sa lensmannen.

Det er et langt sprang fra lidelsene om bord på «Carl Arp», til de hverdagslige evakueringsanekdotene min bestemor kom med fra godstolen i Hammerfest på 1980-tallet. Om hun opplevde noe traumatisk under Evakueringa, så fortalt hun det i alle fall ikke til meg. Men alle de 75.000 som ble tvunget på flukt disse høstdagene for 70 år siden, har dette til felles: En kollektiv, unik erfaring av å være flyktninger i sitt eget land. Det er forsket lite på hva denne kollektive opplevelsen betydde for den nordligste landsdelens selvbilde etter krigen, og hva slags spor denne erfaringen satte i Norge for øvrig. Da jeg vokste opp, hadde jeg i alle fall en sterk følelse av at ingen kan ha vært mer patriotiske på vegne av landsdelen sin, enn bestemor og hennes generasjon. Livet som internt fordrevet flyktning i Sør-Norge førte til en voldsom lengsel nordover. Det var ingen tvil om hvor de aller fleste ville dra da det ble fred i mai 1945: De ville hjem! Det fikk være så avsvidd der oppe som det bare ville, nå skulle de hjem og bygge landet - bokstavelig talt. Og mens de ventet på å få tillatelse fra myndighetene til å reise, skrev noen av dem lengselsfulle dikt. Som Ragnvald Palmer, evakuert til Ski, skrev i 1945:

«Finnmark, jeg ser deg i nattsol og sommer, smilende, skinnende, vinkende: Kom!

Når dagen den lider, du vet at jeg kommer, som elven fra fjellet om våren i flom».

Kilder: Wikipedia. Petterson, Arvid: «Fortiet fortid», 2008. Hauglid, Anders m.fl.: «Til befolkningen!», 1985. Øyfolk, årbok for lokalhistorie, utgave 1997 og 2013. Opplysninger fra Gjenreisningsmuseet i Finnmark og Nord-Troms, særlig fra årets utstilling «Mens vi venter på neste båt, forsyninger og frihet».

---

Fakta:

• 28. oktober 1944 kom den tyske ordren om tvangsevakuering av Finnmark og Nord-Troms. Nærmere 75.000 mennesker ble jaget på flukt. 50.000 ble evakuert til kommuner fra Nordland og sørover, mens rundt 23.000 overvintret i huler og gammer, eller trakk over grensen til Sverige. Hele Finnmark vest for Tana og ned til Lyngen i Nord-Troms ble brent. Blant annet ble 11.000 bolighus svidd av.
• Forfatter Arvid Petterson har dokumentert at minst 280 mennesker mistet livet som direkte følge av evakueringen. Det uvanlig gode været høsten 1944 har fått æren for at dødstallene ikke ble høyere. Den ansvarlige militære leder Lothar Rendulic ble senere frikjent for krigsforbrytelser, fordi «brent jord» regnes som en vanlig militær taktikk.

---