Den motvillige helten

– Jeg har jo innsett at jeg er del av vår felles historie og at folk egentlig har lov til å spørre – og har krav på et svar.

Joachim Rønneberg sitter i stua hjemme i Larsgårdsvegen utenfor Ålesund. Han er 93 år gammel. Stemmen er spak. Men håndtrykket er fortsatt kraftfullt. Blikket er våkent. Og minnene om det som skjedde for 70 år siden, sitter som spikret. Han er den siste gjenlevende av dem som natt til 28. februar 1943 sprengte tungtvannsfabrikken på Rjukan.

– Det tok en stund før jeg syntes det var rimelig at jeg skulle svare, sier Rønneberg, som i flere tiår helst ikke snakket om sin rolle i en av verdenskrigens mest kjente militære operasjoner.

Han ble aldri komfortabel med merkelappen helt. Og etter krigen levde han et anonymt liv, ansatt i NRK på Sunnmøre. Men i 1943 var han leder for en gruppe på ti norske menn som satte tyskernes produksjon av tungtvann ut av spill, og med det kanskje hindret tyskerne i å skaffe seg atomvåpen.

Bomben

Juni 1942. Tyskerne er fortsatt på offensiven og står klare til å innta Stalingrad. Det er ennå ikke grunn til optimisme for de allierte. I dette klimaet møtes USAs president, Franklin D. Roosevelt, og britenes statsminister, Winston Churchill, i Washington. Der diskuterer de blant annet muligheten for å framstille atombomber. Et gjennombrudd for de allierte eller tyskerne vil kunne avgjøre verdenskrigen, og på dette tidspunktet antar de allierte at tyskerne ligger to år foran dem i løypa. «Vi kjente til tyskernes store innsats for å produsere «tungtvann»», skriver Churchill, «et dystert uttrykk, skummelt, unaturlig som snek seg inn i våre hemmelige papirer. Tenk om de får bomben før oss!» De allierte var bekymret. Med god grunn. Bare tre måneder før hadde nazistenes propagandaminister, Joseph Goebbels, fått oppstemte rapporter om framskritt innen tysk forskning.

Roosevelt tok på seg ansvaret for å fortsette arbeidet for å utvikle en alliert atombombe. Men de famlet likevel i blinde når det gjaldt tyskernes kapasitet. De visste at nazistene hadde uran, at de produserte så mye tungtvann de kunne og at stoffet var avgjørende for forskningen på atombomber. Og de visste at dette stoffet kun ble produsert ett sted på kloden, på Norsk Hydros anlegg Vemork på Rjukan.

Britene handler, og «Operation Freshman» settes ut i livet. 19. november sendes fly med engelske frivillige kommandosoldater til Norge. I forkant er fire norske spesialsoldater med bakgrunn fra området flydd inn for å ta dem imot. Britene skal lande på Hardangervidda i glidefly og ta seg til Vemork. Deres foresatte i militæret og i etterretningen MI6 har liten tro på operasjonen, og skepsisen blir bekreftet. Et trekkfly og to glidere forsvinner. 27 blir drept i krasjene, og de 14 overlevende blir henrettet. Innsatsen koster 41 liv. Og den avslører de alliertes interesse for fabrikken. Overraskelsesmomentet er tapt. Og det er her Joachim Rønneberg kommer inn i historien.

«Et lag»

Åtte måneder tidligere, i mars 1941, kommer 21-årige Joachim Rønneberg til England. Uten noen militær erfaring, uten engang å ha avtjent verneplikten. Men med masse erfaring fra fjellene rundt hjemmet i Ålesund. En dyktig skiløper. Lidenskapelig glad i å lese kart. Og med en brennende vilje til å bidra. Han avviser at eventyrlyst hadde med det å gjøre.

– Nei, det tror jeg ikke. Det var fordi Norge ikke var det samme landet som før. Folk ble tatt, skutt og torturert.

Han ble raskt en del av det som ble kjent som Kompani Linge, Norwegian Independent Company. Et norsk kompani med det vi i dag ville kalt elitesoldater. Han utmerker seg som instruktør og blir kort tid etter at «Operation Freshman» mislykkes bedt om å sette sammen et lag med seks personer.

– Det som er viktig å få fram, er at vi var et lag. Tilfredsheten er å fortelle om gruppa jeg var del av, det er vesentlig for meg, sier 93-åringen.

De fikk 14 dager på seg til å planlegge operasjonen. Angrepet på Vemork skulle skje julaften.

– Vi lengtet jo etter å få en jobb, å få noe å gjøre hjemme. Jeg ble kalt inn på kontoret og fikk lov til å plukke ut fem mann. Det var greit nok, så jeg spurte hvor lang tid vi hadde og fikk til svar at første slippmulighet var 17. desember. Det ble jo heisa lita tid. Vi skulle planlegge en vinterekspedisjon til Norge med en sånn oppgave. Det virket nesten umulig. Og vi var klar over at situasjonen nå var en totalt annen. For nå visste tyskerne at Rjukan og Vemork var et mål. Men ålreit, vi gikk da på det, forteller Rønneberg.

– Hva visste dere om tungtvann og atomvåpen?

– Ingenting. Vi visste ikke annet enn at det hadde vært en operasjon og at det var plukket ut engelske kommandosoldater som skulle gjøre jobben. Det hadde gått ad undas, og vi skjønte derfor at dette måtte være viktig siden det hastet sånn å få en ny gruppe klar.

– Dere regnet ikke med å komme tilbake?

– Nei, innerst inne så regnet du egentlig ikke med det. Men du håpet selvfølgelig. Det var jo tydelig på våre overordnede i London da vi dro at de sto med gråten i halsen. Mens vi sa «at dere blir ikke kvitt oss så lett».

Saken fortsetter under bildet. 

Da sabotørene kom ut av skogen i nitida kvelden 27. februar, var dette synet utover dalen og Vemork. FOTO: FREDRIK BJERKNES

Flaks

Februar 2013. I Rjukan sentrum skinner aldri sola mellom oktober og mars, så bratt og dyp er Vestfjorddalen. Men på toppene skinner sola. Det er en deilig, fredfull vinterdag i Telemark. På landets eldste turisthytte, Rjukan fjellstue, sitter Tor Nicolaysen. 61-åringen har i en årrekke drevet fjellstua som ligger noen kilometer lenger opp i dalen for Rjukan og kraftstasjonen på Vemork. Herfra har han guidet turister som har kommet til Telemark for å se og lære om norsk krigshistories mest sentrale kapittel. Mye av hans voksne liv har vært viet til å fortelle historien som satte det lille tettstedet på verdenskartet.

– Joachim Rønneberg har alltid vært veldig beskjeden om sin egen innsats, sier Nicolaysen.

– Men jeg karakteriserer Rønneberg som suksessfaktoren. Det sto og falt på hans evne til å løse oppdraget. De som plukket ham ut, må ha sett at han hadde noen lederegenskaper som egnet seg for denne aksjonen. Han vil selv si at han hadde flaks, men flaks er ikke nok.

Rønneberg var yngst i gruppa på ti som skulle utgjøre angrepslaget. Han og fem karer skulle slippes over Hardangervidda. Der skulle de møte de fire norske soldatene som allerede var sendt over for å ta imot soldatene fra Freshman.

– Jeg har stilt spørsmålet mange ganger, vurdert ut ifra andre sabotasjehandlinger: Hvordan kunne de ta sjansen på å plassere en fenrik i en lederoppgave som dette? Det skulle nok vært plassert på løytnant- eller kapteingradsnivå. Det var folk i disse gruppene som hadde befalsskole fra før krigen, og likevel så velger de han som var uten militær erfaring i det hele tatt. Det var opplagt ut ifra de kvalitetene han hadde og lederstilen hans, sier Nicolaysen.

Han beskriver Rønnebergs tilnærming som leder som sivil og uvanlig for den tidas militære tenkning. Han rådfører seg med medsoldatene sine før de viktigste avgjørelsene.

Slippet 17. desember blir avlyst på grunn av dårlig vær. Hell i uhell. De 14 dagene de får til å trene, blir til måneder. Leif Tronstad, som hadde bygget fabrikken, og Jomar Brun, som hadde jobbet på Vemork, hadde begge tatt seg til England og kunne gi detaljert informasjon om tungtvannsanlegget.

– Det er ikke flaks at denne aksjonen ble vellykket. De lyktes fordi de kjente målet og fordi de kunne øve på en modell av anlegget. Og da de i tillegg ble forsinket fra England på grunn av dårlig vær over Norge, fikk de tid til å øve og øve og øve. Så aksjonen var kanskje bedre planlagt og prøvd enn mange andre tilsvarende aksjoner, sier Nicolaysen.

Saken fortsetter under bildet. 

Tor Nicolaysen på vei ned ruta som Claus Helberg fant over juvet. – Det er ikke noe problem å gå her. Men hvis du legger på mørket og tyske vakter som de ikke helt visste hvor de hadde hen, så blir det verre, sier den erfarne guiden. FOTO: FREDRIK BJERKNES

Juvet

16. februar 1942. De seks soldatene og kameratene, med kodenavnet Gunnerside, kommer seg av gårde fra en flyplass utenfor Cambridge med våpen, ski, sprengstoff, soveposer og mat. To minutter over midnatt hopper de fra 300 meters høyde ut over hjemlandet. Igjen er de heldige. En av containerne med utstyr forsvinner nesten ned i en sprekk i isen. Hadde den forsvunnet, ville oppdraget vært over idet de satte sine føtter på norsk jord.

De får samlet seg, pakker på seg hver sin ryggsekk på 30 kilo og drar av gårde med to sleder mot stedet der de skal møte de fire andre norske med kallenavnet Swallow. Men det blåser opp til storm, og de blir liggende værfast i ei hytte i mange dager. Forsøk på å trosse været ender nesten i katastrofe.

Idet været letter, går en reinjeger rett på hytta der de har søkt ly.

– Instruksen fra London var klar, forteller Rønneberg fra den lille, hvitmalte eneboligen med utsikt mot Sunnmørsalpene 70 år etter.

Jobben skulle gjøres, og alle midler kunne tas i bruk.

Nå står Rønneberg plutselig med en mann som åpenbart driver med tjuvjakt i fjellet og som nå uttrykker nazisympatier. En i gruppa tar Rønneberg til side og tilbyr seg å skyte ham. Men Rønneberg er sjef. Hva har denne mannen gjort for noe galt, unntatt at han har støtt på oss?

– Skulle han måtte bøte med livet for det? Det ville han ikke være med på, forteller Tor Nicolaysen.

Rønneberg kunne ikke levd med å ha tatt livet av en uskyldig nordmann og frykter også for hva som kan skje med gruppa. Tvilen kommer jegeren til gode. De ber ham holde kjeft og om å holde seg på vidda i noen dager.

– Men hvis de hadde visst hva følgene var, burde de tatt livet av ham, hevder Nicolaysen.

Jegeren sladrer, og tyskerne saumfarer vidda. Heldigvis for sent.

De to norske lagene blir til stor jubel forent inne på den enorme vidda. Noen dager seinere, i ei hytte noen hundre meter fra Rjukan fjellstue, gjør de seg klare.

Kraftstasjonen på Vemork er nå bare noen kilometer unna. Fjellsiden bak anlegget på sørsiden er stupbratt og minelagt. Muligheten fra den andre siden av dalen, der de norske soldatene nå ligger og venter, er å komme seg over brua. Det innebar i praksis en enorm risiko. På den smale brua over juvet er det tyske vakter.

– Det vi tenkte, var å blande oss med kveldsskiftet med arbeidere og sørge for at vi fikk satt ut vaktene uten at de fikk tid til å slå alarm. Men vi regnet med at hvis det ble skyting, da ble det kamp. Og da var det helt opplagt, da kom vi ikke tilbake. Åpen kamp under slike forhold? Vi hadde ikke hatt nubbesjanse. Nei da, det ble spennende, det ble det, sier Rønneberg.

Alle andre adkomstmuligheter var ansett som fysisk umulige. Så bratt og vilt var terrenget.

– De som var innfødte fra Rjukan, hadde i førsteomgang sagt at det var håpløst å krysse gjelet fra nordsiden til sørsiden. Det gikk ikke an. Men vi var av den mening at vi måtte prøve, forteller Rønneberg, som gir æren for det til professor Leif Tronstad, som i England hadde insistert på at de måtte undersøke.

– «Prøv gjelet, prøv gjelet. Det går sikkert an å finne en vei ned.» Så resultatet var at da vi var i utgangsstilling på hytta i Fjøsbudalen, ba jeg Claus Helberg gå ned og se om han fant en vei over. Det var tydelig at han hadde lite tro på at det ville lykkes. Men han kom opp tilbake etter 3-4 timer og sa at jammen gikk det. Da var veien klar, og våre sjanser for at jobben skulle bli gjort steg til 95 prosent.

Angrepet

Klokka åtte på kvelden 27. februar forlater de hytta og beveger seg nedover i dalen. En fønvind fra fjellet har gjort snøen råtten, og de synker nedi til livet. De må ta sjansen og gå langs veien. Etter en time får de øye på målet, den veldige kraftstasjonen og Norsk Hydros anlegg foran den. Det må ha vært et svimlende syn. Om noen timer ville de få svaret. Vil vi få jobben gjort? Lykkes vi med å komme oss unna og tilbake opp på fjellet? Vil jeg overleve?

Den lange, flotte skikkelsen i stolen i Ålesund hviler hendene sine i fanget. De samme hendene som denne natta i 1943 holder i det kalde stålet i våpenet sitt. I de samme hendene som ikke bare hans eget liv nå hviler, men også livene til hans menn. Avgjørelsen om å gå ned i det bratte juvet, kan være feil. Det kan være minelagt. Det kan være tyske vaktstyrker de ikke har kjent til. Pulsen må hamre i tinningen.

– Var du redd?

– Nei, i grunnen ikke. Den beslutningen en tok i første omgang da man forlot landet, gjorde at en hadde tenkt over de fleste tingene og kommet til at dette ville du gjøre selv om det kunne føre til at du mistet livet. Nå tenkte jeg bare på jobben. At den måtte gjøres.

– De var rimelig sikre på at de skulle klare å gjennomføre jobben, forteller Tor Nicolaysen, som har snakket inngående med de fleste av sabotørene i årene etter krigen.

– Men å komme derfra med livet i behold, var de mindre sikre på. Men alle sammen svarer, hver for seg, at jo, de ville bli oppdaget, det ville bli skyting, noen ville bli skutt, det måtte man regne med. Men ikke meg, sier de.

Rundt halv ett på natta har de klatret ned og opp av det snø- og isdekte juvet, fulgt det snøfrie jernbanesporet mot fabrikken og kommet i posisjon utenfor gjerdet til området. De ser ned på brua og følger et tysk vaktskifte. De klipper hengelåsen. Fem mann sikrer området og den tyske vaktbua. Rønneberg og makkeren Fredrik Kayser kryper langs en kabelgate inn i bygget. Den norske nattevakten overrumples av guttene i engelske uniformer. Og det som skjer nå, er det Rønneberg husker best.

– Det jeg har stussa mest over, var det som skjedde uten særlig omtanke. Da denne vakten plutselig etterlyser brillene sine. Uten å vite om det var kamp ute på gårdsplassen, men helt naturlig når han spør, så går jeg og leiter etter brillene hans, minnes Rønneberg.

Mannen ber så pent, for å få tak i nye, var veldig vanskelig for ham. To ganger må Rønneberg lete.

– I første omgang fant jeg brillehuset, og var sikker på at de var inni, og fortsatte å gjøre klar til å tenne lunta. Og så kom han tilbake og sa at dessverre så er ikke brillene i brillehuset. Da var jeg nok litt strammere i kjeften enn første gang, men da fant jeg brillene.

Luntene tennes under de 18 sylinderne som produserer tungtvann. Duringen fra kraftstasjonen er voldsom, det samme er vinden denne natten. Smellet er så lavt at de øvrige norske frykter noe er gått galt. Men jobben er gjort.

– Da alle var samlet, var alle like forbauset og alle like glade. Og ingen så hvor vi ble av. Forholdene var så totalt på vår side, forteller Rønneberg.

Tyskerne enser ingenting. Ingen alarm går. Ingen lyskastere kommer på, og de ni soldatene forsvinner like sporløst som de kom. Ned igjen i juvet, og så går alarmen bak dem. De henter ski og utstyr på den andre siden og jager med hjertet i halsen opp igjen på fjellet.

Saken fortsetter under bildet.

– Jeg er stolt over å ha kjent dem. Og det er et ærefullt privilegium å ta vare på historien deres, sier Tor Nicolaysen om soldatene som var med på tungtvannsaksjonen for 70 år siden. Her ved minnesteinen der fabrikken lå. FOTO: FREDRIK BJERKNES

Sola

Idet de ni kommer opp på fjellet, gryr det av dag. Sola kommer opp. De får alle en ny dag. Og til alles store overraskelse er alle i live. Den 50 mil lange turen til Sverige kan begynne.

Senere i krigen ble Rønneberg sendt tilbake til Norge for å drive sabotasje mot tyskerne. Men ikke en eneste gang løsnet han skudd.

– Nei da, jeg var fantastisk heldig, sier Rønneberg fra lenestolen.

Siste ordet skal Tor Nicolaysen få.

– Det kom en guttunge på 15 bort til meg etter et foredrag: «Hva var de gutta der laget av?» Det er et vanvittig godt spørsmål. Sabotørene sa sjøl i sin beskjedenhet at de var gjennomsnittet av norsk ungdom. Men det var ikke gjennomsnittet av norsk ungdom som stakk til England. Og av dem som kom til England, var det ikke alle som ble plassert i Kompani Linge. Og av dem igjen, ble disse plukka ut. Så gjennomsnittet av norsk ungdom? De må nok ha vært litt i overkant.

– Så la oss ta vare på minnet om dem. Disse ti ofret ikke livet, men de satset livet. La oss minnes dem med beundring og takknemlighet. Og aldri glemme at fred og frihet ikke er en selvfølge.

Denne reportasjen ble publisert i Dagsavisen 23. februar 2013