Kultur

Svart som havet

Det er alltid stor usikkerhet forbundet med å dramatisere samtidslitterære tekster, men i bearbeidingen av Agnes Ravatns «Fugletribunalet» klaffer det meste.

Marie Blokhus i «Fugletribunalet». FOTO: DAG JENSSEN

TEATER

«Fugletribunalet»

Av Agnes Ravatn

Dramatisert av Ingrid Weme Nilsen

Regi: Marit Moum Aune

Med Marie Blokhus, Niklas Gundersen, m.fl.

Det Norske Teatret, Scene 2

Det fører til en intens teateropplevelse og en historie med mange lag og mørke nyanser. Marie Blokhus puster liv i en kvinne som både flykter fra seg selv og sin egen skandale, bare for å bli fanget på nytt i sin egen forestillingsverden og i sitt forhold til menn. På en minimalistisk scene tegner Marit Moum Aune og scenograf Milja Salovaara opp ikke bare en sterk illusjon av et småbruk og et småsamfunn i en trang Vestlandsfjord, men også en indre følelsesverden av skam, forsoning og dunkle drifter i utakt med realitetene. Dramaet som utspiller seg har undertoner av thrilleren, men mest av alt blir det et maktspill mellom den selvødeleggende Allis og den sjelelig torpederte Bagge som i sin isolerte verden hyrer TV-kjendisen som hagearbeider og hushjelp uten å vite hvem hun er og hva hun har gjort for å falle så dypt som hun har gjort. I illusjonsverdenen og drømmene stilles de begge til doms, både av seg selv og av omgivelsene. Fugletribunalets mange hoder er fantastisk laget av Ole Jacob Børretzen, fuglemasker og vinger så slående og effektfulle at de blir anatomisk troverdige på kroppene som bærer dem.

Allis åpningsreplikk «folket treng fersk skam heile tida» ringer som et ekko gjennom hele forestillingen, alt mens den stadig tettere dialogen henter pust fra norrøn mytologi og dens skjebnetunge drømmeverden. Niklas Gundersen i rollen som Bagge har et blikk som varsler uro og underliggende fare. Marie Blokhus har den vanskelige oppgaven med både å fortelle historien, og spille den ut, og selv om det i enkelte sekvenser blir noe påtatt, skaper hun i stor grad en Allis som ryster med sin tilstedeværelse. Samtidig blir premisset om den kvinnelige hushjelpen som tjener mannen er en anakronisme i dagens samfunn, men gjør tematikken desto mer påtrengende. Det er bot, men også feighet i Allis valg om å flykte fra storsamfunnet. I møte med de store fuglene har hun ikke en sjanse, og hun flyr sin vei heller enn å bli hakket i stykker av massene. Spillestilen gir Allis letthet, humor og sensualitet. Hun blir skjør og sterk på samme tid, og redd, forskremt og utspekulert når hun snur ryggen til seg selv og går inn i det usikre som etter et farlig dragsug. Det er en solid og leken rolleprestasjon av Blokhus, og teksten er som spillet, kretsende rundt tiltrekningen og den dulgte seksualiteten. Det finnes ingen formildende snarveier ut av en historie som er svart som den opprørte sjøen, og mot den uunngåelige slutten har ikke fuglene bare nebb, de har klør også. Slik blir «Fugletribunalet» en sjeldent gripende teateroppsetning som gir varige arr og merker.

Mode Steinkjer

Mode Steinkjer

Kulturredaktør i Dagsavisen