En pris snus

En av de heteste kandidatene til å få årets fredspris, var den russiske avisen Novaja Gazeta. I en tid der mediehus skvises verden over og ytringsfriheten er under press, har fire journalister i den russiske avisen betalt med sitt eget liv for å sikre landet en fri stemme.

Slik gikk det ikke. 17 år gamle Malala Yousafzay deler årets pris med Kailash Satyarthi. Nobelkomiteens valg er populært og lite kontroversielt. Og det er all mulig grunn til å gratulere de to prisvinnerne. Men når heller ikke det som høyst sannsynlig er Thorbjørn Jaglands siste prisutdeling gikk til russiske dissidenter, er det legitimt å gjenta spørsmålet mange av oss stilte allerede da han ble utnevnt som generalsekretær i Europarådet: Hindrer dobbeltrollen ham i å ta et oppgjør med Putins autoritære og aggressive Russland? En av de aller viktigste oppgavene til Europarådet er jo nettopp å jobbe for et godt forhold mellom Russland og resten av Europa.

Én ting er å argumentere for at nobelkomiteen er uavhengig av norske myndigheter. Hadde Jagland delt ut prisen til russiske opposisjonelle, måtte han overbevist Putin og hans menn om at Jagland er uavhengig av Jagland.

Etter at Jagland debuterte med den feilslåtte fredsprisen til Barack Obama, har den amerikanske presidenten utvidet USAs brutale droneprogram. Han har etter hvert fått mange sivile liv på samvittigheten. Og man skal være stokk døv for ikke å oppfatte det skrikende misforholdet i at to av årets heteste kandidater, Chelsea Manning og Edward Snowden, kjeppjages av Obama. Den ene soner en dom på 35 år, den andre er på flukt og risikerer livstid i fengsel om han skulle dukke opp i USA. Grunnen til at de forfølges, er at de på hvert sitt vis har avslørt og lekket bevis på alvorlige menneskerettighetsbrudd og overtramp fra USAs militære styrker og etterretningsapparat.

Men heller ikke i år fikk Nobelkomiteen seg til å ære dissidenter i de to stormaktene Russland og USA. Det gir grunn til ettertanke. Problemene med dobbeltrollen er en av flere offisielle grunner til at Høyre og Fremskrittspartiet leter etter Jaglands erstatter. Men den egentlige motivasjonen er nok mer komplisert enn som så. I løpet av høsten vil få se om det høyresiden gjør, samstemmer med det den sier. I Høyre har man foreløpig valgt å bruke ekteparet Trond og Linda Helleland, henholdsvis parlamentarisk leder og stortingsrepresentant, til å blåse opp og sende ut prøveballonger i nobelspørsmålet.

Jagland-jegerne har understreket at en svært viktig motivasjon er å gi prisen et mer internasjonalt tilsnitt ved å utnevne en fredskjendis fra utlandet. Det høres aller mest ut som oksebæsj, hvis vi skal oversette et mye brukt engelsk uttrykk om den slags. Listen over navn fra Hellelandsene er som følger: FNs tidligere generalsekretær Kofi Annan, USAs tidligere utenriksminister og muligens kommende president Hillary Clinton og Sveriges avgåtte utenriksminister Carl Bildt. Pluss tidligere Høyre-leder og utenriksminister Jan Petersen. Et øvet gullrekkeøye vil kanskje først og fremst tenke på denne kvartetten som en «Hvem skal ut»-oppgave fra «Nytt på Nytt», der Petersen er det opplagte svaret. Men i Høyres tilfelle er det mer sannsynlig at det er en «Hvem skal inn»-oppgave. Og at Petersen fortsatt er riktig svar.

Navnelista minner mistenkelig om noe som er laget etter det gamle «kaste glans»-trikset, der man nevner en i utgangspunktet grå og ganske ukvalifisert person i samme åndedrag som anerkjente størrelser for å besmitte det lille navnet med de andres storhet. Petersens kandidatur har to store problemer: For det første vil et valg av ham avsløre Høyre og Frps prat om behovet for å slutte med å utnevne avdanka politikere som tomt snakk. For det andre vil nobelkomiteen da få en leder som har en lite ærerik historie når det kommer til Norges rolle i Irak-krigen. Konflikten mellom statsminister Kjell Magne Bondevik og utenriksminister Jan Petersen da USA gikk til krig uten FN-mandat, viste at Petersen ikke klarte å holde tunga rett i munnen da folkeretten og USAs interesser kom i konflikt.

Hva står vi igjen med da? Hint: Land på fire bokstaver, begynner på K.

Regjeringen har både sagt og vist at den er villig til å gjennomgå de mest utrolige ydmykelser både av seg selv og andre for å dempe Kinas voldsomme vrede etter at nobelkomiteen - eller Norge, om du vil - ga prisen til Liu Xiaobo i 2010. Å fjerne Jagland er antakelig en nødvendig, om enn ikke tilstrekkelig forutsetning for å blidgjøre Midtens rike. Gjennom sin tid som leder av Nobelkomiteen har Jagland igjen og igjen understreket Nobelkomiteens uavhengighet. Men resultatet av valgene på hans vakt har blitt det motsatte: En økt oppmerksomhet mot de konsekvensene Fredsprisen får for norsk utenrikspolitikk. Og i forlengelsen av det - berettigede spørsmål om hvorfor Russland og USA ikke utfordres.

Når Stortinget i høst skal finne tre, kanskje fire, nye medlemmer, bør representantene være klare over det valget de nå står overfor: En ny ekspolitiker som leder, enten det blir Jan Petersen, Kjell Magne Bondevik eller en annen, vil styrke oppfatningen om en politisk styrt komité. Tiden der Nobelkomiteen fungerer som et aktivitetstilbud for avgåtte toppolitikere, bør være over.

Hege Ulstein

Kommentator i Dagsavisen