Kultur
Få ønskebarna ut av papirmølla!
TVNorge avslutter denne uken serien Ønskebarn. Serien viser at adoptivbarn som kommer til Norge er sterkt ønsket. Så sterkt ønsket at papirinnsamlingen i forbindelse med adopsjonsprosessen kan se ut som en lek.
Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
Det seerne ikke får oppleve er alt papiret som flyttes fram og tilbake i et byråkrati fullt av tidstyver. Papirflytting som verken er med på å sikre barn en trygg familie og en god oppvekst, eller er med på å sikre at ulovlige adopsjoner ikke forekommer. Noe av papirflyttingen skjer dessverre i Norge, og er slik sett med på å gjøre det vanskeligere enn nødvendig å opprettholde adopsjon som et godt alternativ for ønskebarna.
Det er bred politisk enighet om at internasjonal adopsjon er ønsket i Norge. Alle politiske partier ønsker å opprettholde adopsjonsordningen og legge til rette for at adopsjonsforeningene skal kunne ha avtaler med flere land. Likevel gjennomføres det færre adopsjoner i Norge enn i land som det er naturlig å sammenlikne oss med. Fra 2012 til 2013 falt adopsjonstallene med 40 prosent i Norge, med 19 i prosent i Danmark og med 26 prosent i Sverige. Det er med andre ord en stadig mindre sjanse for at verdens foreldreløse barn skal få et hjem i Norge.
Støtter ny ordning
Prosessen for å bli godkjent som adoptivforeldre endres i disse dager. Det har vist seg at ordningen med å la et overarbeidet barnevern i kommunene prioritere mellom å gå på hjemmebesøk til adoptivsøkere eller følge opp en bekymringsmelding har vært vanskelig, noe som ikke er overraskende. De vordende adoptivforeldrene har ofte tapt i denne ressurskampen, noe som har ført til at mange har måttet vente i mange måneder eller over ett år for i det hele tatt å starte en søknadsprosess. Vi støtter derfor den nye ordningen hvor statlige Barne-, ungdoms- og familieetaten overtar ansvaret for å utrede og godkjenne adopsjonsforeldre, og der det settes av egne ressurspersoner i hele landet til arbeidet.
Vi har likevel våre bekymringer. Et forhåndssamtykke som blir gitt adoptivsøkere varer i tre år. Etter tre år må man søke om å få forlenget forhåndssamtykket med ett år. Fire år er altså maks antall år en godkjenning gjelder. I dag ser vi imidlertid at svært mange adoptivsøkere fortsatt venter etter fire år. Det som da skjer er at man må søke helt på nytt, samle inn en rekke offentlige dokumenter og gjøre huset klart for flere hjemmebesøk av de som skal vurdere om søkerne er egnet som foreldre.
Papirflytting til belastning
Mye kan ha endret seg på fire år, så det er ikke urimelig å forvente at søknaden oppdateres. Det som er mindre bra er når godkjenningsprosessen stopper opp på grunn av papirrot. Da ender vi opp med uproduktiv papirflytting som er til stor belastning for både barna som venter på en familie og vordende foreldre. Vi har, ved flere anledninger, erfart at norske myndigheter har etterspurt flere dokumenter enn de forhåndsdefinerte, og at de deretter bruker mange måneder på å vurdere om disse dokumentene er tilstrekkelige. Tidstyvene i byråkratiet er opprivende for oss som venter, og i noen tilfeller har det medført at godkjente foreldre har trukket seg fra adopsjonsprosessen på grunn av tidsbruken.
Det er foreldreløse barn i alle land. I dag samarbeider Norge med 18 av 89 land som har undertegnet Haag-konvensjonen som regulerer internasjonal adopsjon, for å unngå korrupsjon, menneskehandel o.l. i adopsjonsprosessen. Å få til en samarbeidsavtale med flere land er noe det er enighet om på Stortinget. Likevel har vi opplevd at det tok 12 år å få til en avtale med et land som Vietnam - en avtale som først er operativ i år. For noen år siden gikk det så langt at man måtte true med å melde departementet til Sivilombudsmannen for brudd på forvaltningsloven for å sørge for fremdrift i saken. Vi kjenner til lignende eksempler der norske myndigheter flytter papirer frem og tilbake uten reell fremdrift i saker om godkjenning av samarbeid med nye land.
Ifølge Unicefs rapport ”Every child counts” fra januar 2014 er det i dag 150 millioner foreldreløse barn i verden. Vi i Adopsjonsforums politiske utvalg har valgt å kalle dem ufrivillig foreldreløse, fordi vi ønsker å fokusere på et barns rett til familie i tråd med FN-konvensjonen, snarere enn ufrivillig barnløshet. I 2013 fikk 144 barn en ny familie i Norge og med det en langt tryggere fremtid. Vi kan øke dette antallet hvis byråkratiet vil.
I den vanskelige adopsjonsverdenen må vi ha et godt byråkrati. Vi må ha kontroller og kontroller av kontrollene, men når vi ser papirflytting uten formål så har dette en kostnad. Det er et barns barndom.
Politisk utvalg - Adopsjonsforum
Stig Flesland
Hilde Brovold
Kenneth Marthinsen
Sigrid Karoline Eriksen
Nora Henden Torsteinsen