Kultur

Lærerhverdag, samarbeid og misforståelser

Når skole snakkes om i medier og debatter kjenner jeg meg aldri igjen. Læreren er den viktigste personen for læring, får vi høre. Derfor må de detaljstyres og tas fra pedagogisk frihet? Lyder ikke bra.

Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Jeg jobber som lærer ved en stor videregående skole. Før jeg begynte som lærer hadde jeg forskjellige godt betalte jobber i det private, men av ulike årsaker fikk jeg gleden av å prøve meg som lærer for fem år siden. Uten sidestykke er dette den mest utfordrende, interessante, utviklende og givende jobben jeg har hatt. Jeg liker å være lærer! Hver fredag går jeg hjem og føler meg glad som har en slik jobb hvor jeg får være sammen med livsglade og hyggelige ungdommer. Jeg får gleden av og jeg har ansvaret for at de lærer det som står i læreplanene. Det gir en god følelse å gjøre en viktig jobb. Men du verden så utmattet jeg kan være på en fredag.

Da jeg begynte som lærer forsto jeg raskt at dette er en spesiell jobb. Jeg opplevde å bli tatt godt i mot av kolleger og elever og merket fort at jeg likte jobben. Jeg likte utfordringen i begynnelsen, så merket jeg at jeg likte elevene mer og mer. Disse ungdommene som har hodene sine fulle av spørsmål og eventyrlyst og er i ferd med å bli voksne. Det er lett å bli ekte engasjert i hver enkelt av dem og det er faktisk litt problematisk når man som lærer har ca. 100 elever. Jeg vil så gjerne at de skal gjøre det faglig bra, at de skal like å lære, at de skal ha det hyggelig på skolen, at vi kan ha fine timer sammen. Nøkkelen til å ha fine timer er at jeg gir av meg selv. De må merke at jeg bryr meg om dem, og det kan jeg ikke late som jeg gjør, jeg gjør det på ekte. Jeg har en personlig relasjon til ca 100 mennesker hver uke. Undervisningen er ikke alltid slik at jeg kommer inn, begynner å prate, de noterer, så noen oppgaver, så er timen slutt. De beste timene er når alt skjærer seg. Når jeg har laget klar en powerpoint og ikke blitt ferdig med slide nr. 1 fordi de lurer på så mange ting, så vi snakker heller om det – så lenge det er innenfor læreplanen ti len viss grad. Slike timer er gode, for da blir det nærkontakt med lærestoffet, men det blir også nærkontakt med min evne til å utføre klasseledelse. Det er gøy, det er bra, men du verden så oppspilt jeg er etter slike timer. Alle som har holdt en tale i en forsamling har kjent på de kroppslige prosessene som tvinger seg frem før man skal i ilden og deretter går talen bra fordi man er så utrolig skjerpet, og til slutt setter man seg ned igjen med en lettelse og som regel en god følelse av dette gikk vel bra. Og man merker at det fortsatt bruser i kroppen. Jeg påstår ikke at hver eneste time i løpet av uken gir kroppslige responser som en bryllupstale, men litt…

Ettersom en uke består av 15-17 klokketimer undervisning, er det altså en del timer i løpet av uken jeg ikke står i klasserommet. Heldigvis, for det ville nok blitt for mye. Timeplanen er en vanskelig kabal på en skole, så mine undervisningstimer er spredt utover hele uken fra 07:50 til 14:40. Det innebærer at jeg har en del timer hvor jeg er på skolen og sitter på arbeidsrommet vårt. En god del av slike timer uten undervisning er definert som «tilstedeværelse». Det betyr at jeg må være på skolen. Syv andre timer er satt av til faste møtetider i ulike fagteam, klassemøter, avdelingsmøter og fellesmøter. To dager i uken har vi fellesmøter til klokken 16. Samarbeid skjer både i slike møter og det skjer inne på arbeidsrommet vårt i uformelle rammer. Det siste er nok det mest givende og på vår skole er samarbeidet veldig godt og vi samarbeider masse! Det kan virke som KS fastholder på en gammel myte om at lærere ikke samarbeider. Det stemmer rett og slett ikke. Det er mulig dette var et problem for 15-20 år siden, men ikke nå lenger. Vi samarbeider også når vi ikke sitter sammen på skolen, via epost, læringsplattformene, osv. Som alle andre arbeidstakere i samfunnet jobber vi også mer og mer digitalt, noe som gjør det enda mer unødvendig å innføre 7,5-timersdagen. Det samme gjelder måten vi kommuniserer med og er tilgjengelige for elevene utenom undervisning. Det skjer på epost og Facebook, både på dagtid og kveldstid.

Altså er uken på skolen ganske full med nåværende arbeidstidsavtale, men noen få timer er ikke bundet opp, selv om jeg er til stede på skolen. Da kan jeg forberede timer og rette, for eksempel. Det rare er at det gjør jeg nesten aldri. Grunnen til det har sammenheng med ovenstående beskrivelse av hvordan det er å undervise. Jeg sitter ofte og stirrer ut i lufta og tenker på ulike ting, surfer litt på nettet, snakker med kolleger, osv. Jeg orker ikke gyve løs på rettebunker eller forberede timer innimellom alle de andre oppgavene. Retting og forberedelser som krever ro og konsentrasjon gjør jeg hjemme om kveldene og i helgene.

Når eksamen nærmer seg om våren tilspisses ting noen ekstra hakk. Vi MÅ være ferdig med pensum i tide, elevene må være godt forberedt både til skriftlig og eventuell muntlig eksamen, nå kommer ansvarsfølelsen krypende litt sterkere. Det pleier å gå bra, men fredagene på våren gir ikke samme godfølelse som ellers på året. Mye spenning. Veldig ofte er man ikke ferdig med pensum, og det kan være elever som ikke har møtt opp til mange nok prøver siste halvår, og det må ordnes med ekstra prøver til dem. Så er det eksamen skriftlig. Veldig spennende hvem som kommer opp. Så kommer muntlig, og når det er ferdig kommer endelig en hvileperiode idet man tar farvel med elevene som begynner sin sommerferie.

Den første uken, minst, går til å «lande». Sensuren fra skriftlig kommer i begynnelsen av juli, sjekker hver dag og venter i spenning. Noen ganger går det bra for de fleste, noen ganger dårlig. Det tar tid å komme over mange stryk. Men det går over i løpet av sommeren, man får tømt hodet for fjorårets elever, man tar seg fri. Så kommer august og det er skolestart igjen, og det er litt vanskelig å glede seg, men man bygger seg opp og så er det på’n igjen og bli kjent med 100 nye mennesker.

Jeg håper det ovenstående er en forståelig forklaring på hvordan dette yrket er. Det er spesielt, og det er tappende, masete, bekymringsfylt og krevende, men det er engasjerende og det er så givende. Jeg tror det er to hovedmåter å forholde seg til yrket på. Enten engasjerer man seg i elevene og har verdens beste jobb, men kanskje også et av verdens mest krevende yrker. Eller så finner man seg en «metode» der man er en fjern skikkelse og gjennomfører sine timer i sine egne tanker og ikke lar seg påvirke av alle disse elevene som «dessverre» er der. Til nå har jeg ikke møtt noen av de sistnevnte, men jeg tror dessverre det er en vanlig oppfatning rundt om at det er mange slike lærere, og noen finnes sikkert.

Det stadige temaet som kommer opp både i medier og i politikken er jo at man må satse på læreren, og da tror jeg vi er best tjent med å holde på de som bryr seg om jobben sin og elevene sine. Dette er enkel logikk. Men det koster krefter å være god.

Jeg har ca. syv års utdannelse. Helt grei lønn, men ikke høy i forhold til hva andre med samme ansvar og utdanning tjener. Jeg vet at det er helt vanlig å bli engasjert i jobben sin og ha ansvar i andre yrker også, men da tjener man også mer hvis man har tilsvarende ansvar og utdannelse. Jeg synes det er grei lønn fordi sommeren kompenserer litt for resten av året og gir meg frihet til i alle fall å reise dit jeg vil, selv om jeg må bruke noen uker på å manne meg opp og ned. Det jeg ikke synes er greit er forslaget fra KS.

Hele forslaget må jo være basert på en misforståelse av arbeidssituasjonen eller en vrangforestilling om at lærere ikke jobber nok og samarbeider nok. Kanskje man skal bevege seg litt bort fra bare å telle timer, men også se litt på hva slags jobb dette er? Jeg må ha litt råderett over tiden min, jeg vil ikke bindes enda mer. Hvis vår arbeidstid blir tuklet for mye med, så slutter jeg. Og det er jeg sikker på at mange andre gjør også. Dette til tross for at jeg trives svært godt som lærer. Det er det to viktige grunner til at jeg kommer til å slutte: Den ene grunnen er at jeg er så sliten av å bli mistrodd av min arbeidsgiver/politikere/alle som mener så mye. Når skole snakkes om i medier og debatter kjenner jeg meg aldri igjen. Læreren er den viktigste personen for læring, får vi høre. Derfor må de detaljstyres og tas fra pedagogisk frihet? Lyder ikke bra. Den andre grunnen er at jeg tror rett og slett ikke at jeg orker å opprettholde engasjementet for elever hvis jeg ikke får lov til å selv styre til en viss grad når og hvor jeg skal utføre jobben. Jeg kommer til å måtte jobbe hjemme om kveldene uansett, og det vil jeg gjerne ha betalt for. Jeg ønsker ikke å bli en lærer som hever lønn og tenker på mitt. Lite tilfredsstillende, så da finner jeg meg en annen jobb som sikkert er bedre betalt. Og jeg blir ikke alene som attraktiv arbeidssøker der ute. Mange lærere vil nok slutte, og hvilken kategori lærere vil slutte? Jo, de beste. De som har personlige egenskaper til å gjøre en god jobb hvor som helst, de som har et godt hode og har verdifull erfaring fra å være lærer. Næringslivet vil nok sette pris på det. Og så var det rekrutteringen. Hvem vil ta over? Hvem vil søke seg til dette yrket som er «verdens viktigste» og som vil mangle 20000 i 2020? Neppe de beste. Vi krever egentlig ikke annet ennå få ha det slik som vi har hatt det i det siste. Da kan vel ingen påstå at vi må «gi» noe i denne konflikten? Jeg vet ikke hva jeg skal tro, men merker at jeg blir litt irritert av at jeg må sløse bort krefter på bekymringer som dette også. Trist at vi som fagpersoner ikke blir lyttet til.

Powered by Labrador CMS