Kultur
Kongolandsbyen har flyttet til Bjørvika
En klisjé og en klisjé er ikke nødvendigvis det samme.

Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!
OPERA
Den flygende Hollender
Richard Wagner, musikk og libretto
John Helmer Fiore, musikalsk ledelse
Andreas Homoki, regi
Med Terje Stensvold, Erica Sunnegårdh, Henrik Engelsviken, Magne Fremmerlid m.fl.
Operaorkesteret og operakoret
Den Norske Opera og ballett
Når en sanger som Terje Stensvold synger avskjedsforestilling i en rolle han har gjort over hele verden, vil man aller helst kunne rope utvetydig hurra. Stensvold takker av med en Hollender det virkelig er verdt å høre for hans egen del. Men rundt ham og de andre solistene har regien hatt hastverk.
Den flygende Hollender er ingen dramatisk gavepakke fra Wagners side. En grisk, norsk kaptein selger datteren sin til den fredløse sjømannen i andre scene. Derfra er operaen én lang utsettelse før de to muligens får hverandre helt til slutt. Det går treigt, det skal gå treigt, og man kan holde med Senta når hun utbryter «O, macht dem dummen Lied ein Ende».
Det siste er ikke bare et billig språklig poeng. Musikalsk er Hollenderen et forsøk på å komme løs fra nummeroperaen. Wagner kjører bevisst i gang dumme sanger og utforsker hvordan han kan avbryte dem. Styrmannen sovner midt i arien sin, og koret må ta over når Senta faller sammen mens hun synger balladen om Hollenderen.
Fredag kunne det virke som dirigent John Fiore valgte å møte dette stillestående ved å speede opp tempoet. Risikoen ved å gjøre det, er paradoksalt nok at det som bærer den langsomme handlingen - hollenderens indre uro og Sentas irrasjonelle lengsel etter å redde ham - kan forsvinne fra musikken. Både Erika Sunnegårdhs Senta og koret balanserer en lett klang med en fin, tilbakeholdt timing som bremser et i overkant ivrig orkester. Helt i begynnelsen spilte de så sterkt at de skygget for Hollenderens stemme sammenlignet med kapteinens. Stensvold sang seg imidlertid raskt varm og gjennom klangveggen, og da Henrik Engelsviken kom inn som en tydelig Erik, fant alle solistene den nødvendige balansen.
Men selve oppsetningen kommer aldri ordentlig under huden på Wagners mytiske paradokser. I programmet står det at Senta driver «individuell selvrealisering mot ethvert tilpasningspress». Ja, hvis det å dø kan kalles selvrealisering. Hollenderen er en slags Prometheus eller Odyssevs, dømt til evig seilas for å ha satt sin vilje opp mot naturkreftene. Det eneste han tror kan bryte forbannelsen, er å få en kvinnes troskap til døden. Kvinnen ser til slutt at eneste vei ut av denne fella, er å dø for egen hånd så fort de får hverandre. Da holder hun løftet sitt, samtidig som hun vinner over offerrollen. Men prisen er høy - dette frie valget blir jo hennes siste. Kanskje er Wagners figurer mer prinsipper og paradokser enn psykologisk realisme.
Det merkeligste i denne forestillingen er likevel noe regien har lagt til for egen regning. I en variant av spøkelsesscenen må en mannlig, svart og taus aktør som først har tjenerkostyme, sprette rundt i krigsmaling foran et ufullstendig kart over Afrika. Wagners figurer er også en slags klisjeer. Men der Wagner spiller dem ut mot hverandre, og for eksempel gjør jegeren Erik til motvekt både for kapteinens griskhet og Sentas dødsdrift, har den svarte Fredag ingen forsvarer. Han må bære et helt kontinents klisjé alene. I tillegg er han stemmeløs, i en kunstform som handler om høyt stemmevolum. Hvem han nå er. Det er ikke mulig å finne aktøren på rollelista, i alle fall ikke på nett.
Det Kongolandsbyen ble filleristet for, men til slutt ikke gjorde, blir på et vis gjort i Bjørvika. At ingen har prikket regissør Andreas Homoki på skulderen verken i Zürich, Milano eller Oslo og sagt at denne ideen mildt sagt vakler, er nokså rart.