Johan Scharffenberg - Hitlers nemesis

En av de mest imponerende artikkelserier i norsk presse, målt i volum, oppmerksomhet og intensitet, er signert psykiateren Johan Scharffenberg (1869-1965). Hans såkalte «Hitler-serie» ble trykket over tre måneder i Arbeiderbladet høsten 1933. Johan Scharffenberg var ikke bare psykiater, men også kriminolog og samfunnsforsker. En mindre flatterende side ved Scharffenberg var hans konklusjoner rundt arvelighet i forhold til såkalt slektshygiene og kriminalitet. Blant annet var han tilhenger av tvangssterilisering. Han var opprinnelig fra Moss, og ble utdannet ved Rigshospitalet i Kristiania hvor han med ild og glød gikk inn for store reformer. Senere ble han lege ved Botsfengselet og så ved Oslo Hospitals asyl, og det var i denne perioden han tidlig forutså konsekvensene av et styrket Tyskland med Adolf Hitler ved makten. De 15 artiklene til Scharffenberg tok i særlig grad for seg analyser av Hitlers personlighet, og han konkluderer med at Hitler var en paranoid psykopat, nærmere bestemt profeten på grensen til sinnssykdom. «Hitler - frelser eller narr?» vakte kolossal oppsikt. Vi gjengir her deler av avslutningen av Johan Scharffenbergs analytiske dødsstøt:

«(Hitlers) kan godt passe inn i et velkjent sykdomsbilde, den paranoide psykopat, nærmere bestemt profeten på grensen til sinnsykdom. Det kjennes gjennom hele verdenshistorien ekspempler på at denne type kan rive mennesker med seg og skape store bevegelser ved psykisk smitte.

(...) Ved siden av en meget nøktern jordbunden dyktighet og hederlighet, atskillig småborgerlighet, ja, filisteraktig, lever det også i det tyske folkesinn en hang til tøylesløst, vilt romantisk drømmeri, en dragning mot det absurde og mystiske og en naiv selvovervurdering, og forbundet dermed en sinnets veikhet, et kvinnelig svermeri for helten og herskeren. La så dette folk lide et sviende nederlag etter årelange offer og savn i en krig med store seirer og svulmende håp nesten helt til sammenbruddet, deretter omveltning av tilvant orden, dyp ydmykelse, ny nød, sult og arbeidsløshet også under den såkalte «fred», og man har folkesinnet mottakelig åpent for den falske eller ekte Messias som lover å føre det inn til «det tredje rikes» salighet.

Frelser eller narr? En narr er Adolf Hitler sikkerlig og blir et kanskje til slutt også i ordets mening i eldre tysk («Narr» = «gal»). (...) Adolf Hitler er det tyske folks fetisj. Ennå tror det blindt, fanatisk på ham, og denne tro løser bundne krefter. Framtiden får vise hvor det bærer hen. Jeg frykter for at det bærer mot kaos, fordi guden og hans presteskap svindler. Men bærer det tross alt oppover, vil det i virkeligheten skyldes det tyske folks egen kraft, selv om det vil gi Hitler æren. Det spilles høyt i Tyskland nå – hvor bærer det hen med en syk narr som fører? Narr eller frelser, både narr og frelser? Det er det store spørsmål nå, ikke bare for Tyskland, men for hele vår kulturverden.»