Det frie ord

«Demonstrantene var på fortauer, på takene til bussholdeplassenes leskur, dekket som et teppe Taksimparkens gressplen, hang i trær og alt annet som kunne henges i. Frihetsmonumentet kunne jeg bare glemme, det var ikke lenger mulig å se dets opprinnelige former.(...) De første smellene lød som om de kom fra en hydraulisk drill ...»

Slik beskriver den norsk-tyrkiske forfatteren Izzet Celasin massakren på Taksim-plassen i Istanbul 1. mai 1977 i romanen «Svart himmel, svart hav». 34 mennesker ble drept, flere hundre ble såret. Kampen sto da mellom venstreradikale og reaksjonære krefter. Etter den dagen ble det forbudt å markere arbeidernes dag i Tyrkia. For fem år siden ble det igjen lov å feire 1. mai på Taksim-plassen. Men det var før statsminister Erdogan visste at dagen kunne bli brukt til å vise motstand mot ham og partiet AKP.

Derfor offentliggjorde han sist uke at det igjen ville være forbudt å demonstrere på Taksim-plassen. Og nettopp derfor møtte ekstra mange opp for nettopp å vise sin misnøye med den antidemokratiske utviklingen i landet under Erdogan. Tyrkisk politi svarte med vannkanoner, tåregass og gummikuler - også mot kvinner, barn og eldre. «Hånd i hånd mot fascismen» var blant slagordene, et ekko fra 1977.

Ytringsfriheten har fått magrere kår i Tyrkia de siste ti årene. Det er blitt vanskeligere å uttale seg kritisk om regjeringen. I en ny rapport fra den amerikanske organisasjonen Freedom House, inntar Tyrkia jumboplassen i Europa når det gjelder pressefrihet. Presse-, ytrings- og organisasjonsfrihet henger tett sammen. I dag markeres den internasjonale pressefrihetsdagen. I den anledning er det verdt å reflektere over at det frie ordet vi tar for gitt, er fraværende eller truet i land ikke så langt unna oss.