Ungdom er mye 
bedre enn før

Likevel viser nettdebatten etter oppslaget «Ungdommene har aldri vært bedre enn nå» (nrk.no, 3/12) at mange velger å ikke tro det. Man tviholder på myten om at ungdom er verre enn før.

Den nyeste ungdomsforskningen viser tydelig at ungdom er mye bedre enn før. Mens vi voksne drikker mer, har de unges rusbruk gått betydelig ned i løpet av de siste 15 årene. De som ruser seg mest er middelaldrende kvinner, men likevel fortsetter vi å rette pekefingeren mot ungdom. Selv om Oslo-ungdom ser ut til å bruke mer cannabis enn ungdom ellers i landet, ruser ungdom seg generelt mindre på illegale rusmidler. Selv om ungdom fortsatt mobber og truer, og at dette i dag gjøres oftere på nettet, oppgir ungdom flest at de er mindre utsatt enn tidligere. Vi må altså nyansere uttalelser som at «kriminaliteten har flyttet seg fra gata til data». Ungdom bruker nettet først og fremst til å leke, å lære og å være sammen med venner. For ungdom er mer hjemme og mindre ute og henger.

Ungdom liker nemlig foreldrene sine. Der ungdom tidligere ønsket å bli alt annet enn sine foreldre, er foreldrene i dag ungdommens viktigste rollemodeller. Før skulle ungdom inn i et samfunn foreldregenerasjonen ikke kjente like godt, mens i dag har foreldre kunnskap og kompetanse på det samfunnet som ungdommen deltar i. Foreldre får likevel sjelden den rosen de fortjener. Isteden blir de karikert som fraværende karriereklatrere, ettergivende kompiser eller curlingforeldre som feier foran sine bortskjemte barn. Disse foreldretypene finnes, men i hovedsak opplever ungdommen foreldrene sine som omsorgsfulle voksenpersoner som setter tydelige grenser. Foreldre i dag er opptatt av ungdommen sin, bruker tid sammen med dem, og forstår i mye større grad ungdommens verden.

Mange etterspør nabokjerringa, som et symbol på at vi må bry oss mer om ungdommen slik vi gjorde før. Men den gamle nabokjerringa var ikke noe tess. Hun kastet barna ut for å leke mens hun selv vasket huset. En romantisert forestilling om nabokjerringa er feil. Det er dagens foreldre som kjører barna og nabobarna til og fra trening, som står på sidelinjen og heier, som sitter på utallige juleavslutninger etter å ha tatt med både kaffe og mandariner. Det er foreldre som arrangerer overnattingsturer og juleball, men som likevel får høre at alt var bedre før.

Men bortenfor all familielykke og naboidyll finnes det ungdom som ikke passer inn. De som forstyrrer og ødelegger idyllen. De som slår og raner vår ungdom. De vi ikke vil at våre barn skal være sammen med. De hvis foreldre vi aldri ser, som vi klager på at «må begynne å bry seg, og sette grenser». Det er foreldrene ingen kjenner fordi vi ikke har tid mellom familiegrupper og fotballtrening til å spørre om de trenger noen til å passe barna mens de er på foreldremøte. Deres ungdom viser fingeren til oss andre. De har oppdaget makten i å være fryktet og innsett at respect med c er den eneste respekten de har mulighet til å oppnå. De lever i en isolert verden bortenfor oss, der de skaper lidelse både hos ofre og andre rundt seg.

Heldigvis finnes det dedikerte lærere, dyktige ungdomsarbeidere, barnevernsansatte som bryr seg og engasjerte politifolk som alle jobber for å få ungdom ut av disse miljøene. Disse ansvarliggjør ungdommen for sine ugjerninger, samtidig som de anerkjenner de små skrittene i riktig retning. De jobber tett på over lang tid, og gir de sinte unge troen på at de kan bli en del av oss. Da er spørsmålet om vi andre har tid og lyst til å dekke på til en til rundt middagsbordet og la dem få ta del i vårt sosiale fellesskap.