LITT OM KOMMUNISTENE UNDER KRIGEN

Det er ikke tvil om at helt fra første dag, så deltok kommunistene aktivt i motstandskampen mot tyskerne. Og hvis vi ser bort fra alle de som var tro mot Moskva, så var det mange kommunister som holdt på et aktivt motstandsarbeid så lenge krigen varte. De hadde stor kjærlighet til fedrelandet, og de levde under et motto som sa: "Best mulig velferd for flest mulig mennesker." Og dette mottoet omsatte de i praksis. En onkel av meg, han var gift med en søster av min far, skrev på sine eldre dager ned det han hadde opplevd under krigen. Og det var ikke småtteri. Like etter at Norge var okkupert, så ble det parkert en tysk lastebil fullstappet med mat til tyskerne ved den gamle Vestbane stasjonen i Oslo. Han tok rett og slett og stjal hele lastebilen, og tømte den for alt som var av matvarer, som han så fordelte til de familiene som satt hardest i det. Slik var kommunistene, de ville gi deg skjorta hvis du trengte den bedre enn dem selv. Han drev videre med transport av flyktninger inntil han selv måtte flykte til Sverige i 1944. Her ble det på den tiden utlevert penger som stammet fra et amerikansk fagforbund, og han sier selv, at for å få 50 kroner av disse pengene, så måtte han ikke si at han var kommunist, for da ville ha ikke få noe i det hele tatt.

Det er ikke tvil om at det som heter hjemmefronten ikke ble etablert før et stykke ut i krigen. Sent på året 1941, så ble det satt et press på den norske regjering i London av høyere britiske militære, for å få dem til å sende norske sabotører til Norge, for å utføre sabotasje mot tyske anlegg i Norge. Men regjeringen vegret seg i det lengste, og sa at dette måtte gjøres "når tiden var inne" som de sa. Men til slutt, så gikk de med på det. Og det ble satt fortgang i utdanningen av norske soldater i England. Men parallelt med dette, så begynte hjemmefronten og bli aktiv. Og de ville benytte seg av kommunistene hver gang en norsk nazist skulle likvideres, til det var kommunistene gode og ha, de fikk som regel et blankt nei. Og ellers så ville hjemmefronten ha noe å gjøre med kommunistene under krigen. For det var gått ut en parole, fra regjeringen allerede da, at kommunistene skulle man holde seg lengst mulig unna. Så det at både bedriftene til Max Manus og Gunnar Sønsteby ble dratt frem i lyset, er ikke så underlig på denne bakgrunn. Men alt det som kommunistene gjorde under krigen skulle forbigås i total stillhet .Så når Jens Chr. Hauge jr. referer til en nekrolog over "Pelle" og hvor det blir sagt at hjemmefrontmuseet hadde stor nytte av "Pelle" så tror ikke noe på dette i det hele tatt. Og det er dette som gjør ikke bare meg, men mange andre så inderlig forbannet, for dette var en urettferdighet som savner sidestykke i norsk historie. Og blir bare overgått av den trakassering av kommunistene etter krigen. Min onkel døde i 1996, som et nervevrak på grunn av det han hadde gjennomgått etter krigen. Telefonavlytting var bare fornavnet på alt familien hans måtte gjennomgå. Og alt dette, prøver man selv i dag, så mange år etter krigen og bortforklare som løgn, det er ikke annet å si om det når man leser innlegget fra Jens Chr. Hauge jr.