Disse "SINTE MENN"!

Sinne hos menn vurderes ofte som et symptom for en forsmådd mann, en som tapte mot en kvinne. Få ser en "sint mann" som reaksjon på redsel for sitt barn, over en tidligere partners misbruk, løgner og egoisme eller på hjelpeapparatets manglende vilje til å bistå over år. Det blir en «catch 22» drevet fram av menns instinktive behov for å beskytte sine barn. Gjør de noe er de aggressive, unnlater de gripe inn bryr de seg ikke!

Fra feministisk indoktrinering er vi lært opp til å tro at menn er voldelige, selv om forskning klart viser at kvinner er like om ikke mer voldelige. Kvantitative størrelser har en betimelig tendens til å falle i kvinners favør. Antall slag teller mindre enn slagets kraft, psykisk vold teller mindre enn fysisk vold, selv om det ut over enhver tvil for lengst er dokumentert som like ille eller værre. Kvinners vold forblir underkommunisert.

Kvinner gråter ofte når de blir redde, noen ganger er det krokodilletårer. Når menn blir redde, hever de stemmen og framstår som sinte. En gråtende mann blir uansett tolket som en egoist som bare er bekymret for seg selv... Sakkyndige og dommere misforstår menns frustrasjon som aggresjon! De ser ikke at det er genuint bekymrede fedre som forgjeves prøver hjelpe sine barn ut av et helvete! Å se hjelpeapparatet beskytte en overgripende eller psykisks syk eks som ødelegger barna er et traume. VI trenger "sinte menn", og vi trenger få et mer nyansert syn på at mannlig frustrasjon er ulike kvinnlig.

Innkompetansen på disse nyanser er ofte total i møte med manipulative mennesker! Fedre motabeides på alle plan om de melder bekymring for sit barn hos mor. "Mor" er pr. definisjon beskytteren av barnet, allikevel er det flere biologiske mødre enn fedre som dreper sine barn! Men slikt kommer skjelden på avisenes forside, for det strider mot vår oppfatning av "mor".

Vi ser den samme dynamikk når kvinner anmelder voldtekt, det må vel være riktig ikke sant? Ingen sier slikt uten at det har skjedd, ikke sant? I dag vet vi at mange kvinner lyver om dette og. Verden var ikke slik vi ble opplært til å tro den var. Og slik er det med bekymrede fedre og. Vi må i større grad ta bekymringens innhold på alvor og ikke fanges i dens innpakning

Dessuten blir det ofte fremstilt og forstått slik at om mor skader sitt barn, så er det fordi det er presset inn i en setting.... av far! Det er den fundamentale attribusjonsfeil i praksis: Vold fra far skykldes fars personlighet, vold fra mor skyldes miljøets påvirkning, og da særlig far!

Kommer en kvinne bekymret for sitt barn, så er det et enormt apparat klart til å stenge mannen ute... for sikkehets skyls. Kommer en mann bekymret blir han ledd av... av det samme apparatet. Nå skal Thorkildsen gjøre dette enda lettere....

Vi så det tydelig i Christoffersaken, hans mor mishandlet og unnlot gripe inn å beskytte Christoffer. Hun må ha visst, hun valgte beskytte stefar. Hun var ansvarlig for å stenge Christoffers far ute. Hjelpeapparatet så på far gjennom mors øyne.

Vi så det i Breiviksaken, der hele apparatte så at mor var skadelig for Anders, men der den borderlineforstyrede mor manipulerte det samme system til sin fordel. Og kom barnevernet for nær, så flyttet mor. Hans far gav opp. Kanskje hadde historien sett annerledes ut om man hadde tatt fars bekymring på alvor?

Vi ser det i Kvamsaken! Fars frustrasjon over å se en narsissistisk mor beskytte stefar når barnet i dommeravhør beskriver sekuelle overgrep og deretter se barnevernet tvinge barnet til å si det ikke skjedde, for å "hjelpe" mor i kampen mot far. Gang på gang får mor omsorgen, gang på gang trenger barna hjelp av BUP. 14 år og like mange rettsaker senere er det ene barnet skadet for livet.. i mors "omsorg"! Hvor er barnets beste???

Vi så det i Alvdalsaken der både sakkyndig og barnevern var mer opptatt av å beskytte mor, som var bekjent, enn barna. Hvorfor er det slik?

Samme mønster....samme dynamikk. Alle sakene har det til felles at barn ødelegges med systemest hjelp. "Mor" er best, fars "aggresjon" er ikke bra for barnet må vite og dessuten er det synd på mor!

Hvorfor tolker vi fremdeles menn på grunnalg av kvinners adferd? Er det primacy effekten vi ser, der mors "bekymring" blir styrende for hvordan vi tolker far? Når skal vi begynne ta fedre og barn på alvor? Hvor mange barn må dø eller skades for livet før man innser at "sinte menn" ofte er bekymrede menn? Eller har feminismen lykkes i sin stereotypiske agresjon mot menn som "voldelige"?